Hans Smith: Presten Jens Otterbech in memoriam
Trond Gabrielsen
Porsangerfolket, årbok for Porsanger 2010, s. 66-71.
Presten Jens Otterbech (1868–1921) var sogneprest i Porsanger, daværende Kistrand prestegjeld fra 1894–1902. Sist han ble omtalt med bilde i Porsangerfolket, var i fjor under artikkelen «Innvielsen av Kolvik barnehjem i 1920». Det var Otterbech som hadde vært drivkraften bak byggeprosjektet den gang. Stor oppmerksomhet ble gitt prestefamilien da prestefrue Hanna Otterbechs 100 år gamle brev ble åpnet og lest i Kistrand kirke den 19. mai 2002, gjengitt i årboka samme år. Brevet omhandlet den lille datteren deres, Anna Otterbech, som bare rakk å bli 14 måneder (ikke 14 år som det står der) før hun døde. Morens ønske var at daværende prestefrue ville se til Annas gravsted 100 år etter at Otterbech-familien forlot Kistrand.
Jens Otterbech
I år er det 89 år siden faren, presten Jens Otterbech, døde. Jeg vil her trekke fram den nekrologen som Hans Smith skrev i Norvegia Sacra over Jens Otterbech i 1922. Selv har jeg stått for språkvasken samt mellomtitler, for å gjøre teksten lettere lesbart.
Hans Smiths minneskrift fra 1922
Jens Otterbech nedstammet på mødrenes side fra de franske hugenottene, som under forfølgelsene hadde måttet flykte fra sitt fedreland. Gamle Budde på Østraat (ved Sandnes), som har gjort så mye for fedrenes jordbruk, var hans grandonkel. Hans far, sogneprest i Talvik i Finnmark, Ingvald Mathias Otterbech, døde ganske ung. Under en flekktyfusepidemi var det en syk, som ikke hadde noen til å pleie seg. Derfor tok presten seg av ham og pleiet ham, men fikk selv flekktyfus og døde. Det ytre omriss av sitt liv inntil 1911 har Jens Otterbech selv gitt oss i 25-års-jubileumsboken Studenterne fra 1886. Han sier her:
Selvbiografi fra 1911
Jeg er født 18. august 1868 i Talvik i Finnmark, hvor min far Ingvald Mathias Otterbech var sogneprest. Han døde i 1870 og ligger gravlagt i Talvik. Min mot, Anna Louise, født de Seue, var for meg og min bror en velsignet mor. Hun døde 1891 i Kristiania.
Jeg tok klassisk eksamen artium ved Gjertsens skole, tok så i 1887 hebraicum [cand.theol. 1891] og i 1893 lapponicum. Fra 1. januar 1892 til 30. juni 1893 var jeg lærer ved Nordstrands middelskole i Kristiania, arbeidet en tid i Kristiania indremisjon og var våren 1894 bestyrer av Vardø fiskerhjem. Utnevnt 30. mai 1894 til sogneprest i Kistrand, ble sogneprest i Øre [Aure] 15. februar 1902, tredjeprest i Hetland 7. august 1907 og residerende kapellan samme sted 16. april 1909. I denne tiden har jeg vært skolestyreformann, fattigstyreformann, forlikskommissær, valgmann (år 1900), vergerådsformann osv. I 1893 tok jeg en utenlandsreise til Tyskland på fire måneder, hørte forelesninger i Berlin og Leipzig, satte meg med særlig omhu inn i arbeidet for forkomne i Bielefeld, Neuen-Dettelsau, Berlin og Hamburg, og overvar religionsundervisningen ved gymnasier i Berlin og Dredsen. I min studietid var jeg medlem av Studentersangforeningen og delvis av Studentersamfundet.
I fire år var jeg sammen med min venn sogneprest G[ulbrand] Tandberg [f. 1869], redaktør av det på samisk utkomne månedsblad «Sami Usteb», og er for tiden redaktør av det i Stavanger utkomne blad «Lappernes Ven». Dessuten har jeg utgitt ett par prekener og en del bladartikler i nord og i sør.
Jeg ble gift 3. august 1894 i Bergen. Min hustru er Hanna Marie, f. Krogh. Hun er født i Bergen 29. april 1873. Hennes foreldre var kontorfullmektig Jonas Anton Krogh og hustru Jakobine, f. Berentsen.
Våre barn er Håkon født 25. juni 1895, Werner født 23. mai 1897, Anna født 17. september 1900 død 19. november 1901, Ingrid født 17. november 1902, Gunnar født 4. juni 1905 og Evy født 17. juni 1909.
Mine yndlingsinteresser har knyttet seg til vårt landsfolks liv; målsak, skogsak, jorddyrkning og avholdssak. De av våre bønder, som jeg har fått bo iblant, har avvunnet meg i min høyeste aktelse. Men en særinteresse, som for meg rager over alle de andre, knytter seg til den delen av Norge som kalles Finnmark, dets folk, dets historie og dets målsak. Finnmark går veldig frem, det er fremtidens land. Og når dere, kamerater, holder 50-års jubileum, vil dere alle kjenne duften av den finnmarkske alperose.
Som en tilføyelse til dette ytre omriss av hans liv, kan nevnes at det var hans mor som ble middelet til hans omvendelse. I 1919 nedla han sitt embete som prest for helt å ofre seg for arbeide med samene, idet han overtok stillingen som leder for det nyopprettete Norske Finnemissionsforbund. I dette arbeidet ble han til sin død 16. desember 1921.
«Han strålte av energi»
Jens Otterbech var en helstøpt karakter, likefram og folkelig, lite formalistisk, en avgjort hater av all humbug, av alt pralende og framstikkende vesen. En av hans venner sa dette om ham: «Det kunne stråle energi av ham». Han tålte ikke å se på noe som ikke var rett. Uforferdet tok han fatt på det uten å bry seg om den motstand han måtte møte. Jeg [Hans Smith] var således en gang til stede ved en preken, i den han kom med en skarp kritikk over bygdens fattigstyre.
Han tok alvorlig fatt i de dårlige kinematografer. I anledning av dem fikk han sammenkalt massemøter, som ga støtet til at kinematografene ble satt under kontroll. En fritenker hadde tillyst et møte hvor han også inviterte prestene. Otterbech møtte opp. Og da fritenkeren hadde rettet et skarpt angrep mot kristendommen, svarte Otterbech uforferdet med en gripende tale til forsamlingen. Samtidig var han fordomsfri og godhjertet og betonte sterkt at alle Guds barn måtte holde sammen.
Han var glad i naturen. Han frydet seg når han sammen med noen av sine venner kunne få seg en skitur inne på fjellet. Det hendte ikke så sjelden at han leste med konfirmantene ute i en bjørkelund istedenfor i kirken. Og han var glad i musikk. I hans hjem var alle musikalske. Selv spilte han piano og sang. Ektefellen og barna spilte piano, fløyte, cello eller fiolin.
«Hans positive forkynnelse»
Han var en veldig flittig prest. På sin sykkel eller i sin motorbåt var han stadig på farten enten for å holde møter eller for å besøke folk rundt omkring i deres hjem. Han var mye avholdt som taler og hadde som regel alltid fullt hus. Han brukte å skrive sine prekener nokså utførlig, men han tok dem ikke med på talerstolen. Han var ingen systematiker, kanskje av og til noe springende i sine prekener. Men han forsto å ta folk der de var. Hans forkynnelse var praktisk, vekkende og tennende. Han sa alltid sannheten uforbeholdent like ut, og det var derfor dem som ble forarget på ham. Hans forkynnelse var avgjort positiv. Han uttalte en gang i en preken: «Jesus har etterlatt oss to ting, sitt blod og sine fotspor». Det var hovedinnholdet av hans forkynnelse. Sin siste tale holdt han for fullpakket hus midt i høysåtetiden i Randeberg kirke over teksten Filipp. 3, 12–21. I denne talen rettet han en inntrengende advarsel til dem som var kommet bare av nysgjerrighet for å høre en tale som de visste var den siste han kom til å holde i sitt liv.
Det som især ga hans ord vekt, var den ting at alle visste at han levde slik han talte. En, som i lengre tid hadde bodd i hans hus og hjulpet til der, sa om ham: «Jeg tror ikke det finnes feil hos Otterbech. Jeg kan i alle fall ikke se noen». – En av våre elever på misjonsskolen sto en gang på en dampbåt sammen med noen menn som under samtalen uttalte seg temmelig fiendtlig mot kristendommen. Da sa en av dem: «Der er ingen virkelig kristne i verden. Den eneste måtte da være Otterbech». – Spesielt framhever hans nærmeste omgangsvenner at han var enestående til å gi til dem som trengte hjelp. Som skolestyrerformann i Hetland fikk han utrettet mye til skolens fremme. I særdeleshet arbeidet han for å få opprettet fortsettelsesskoler.
Otterbechs forfatterskap
Blant de ting han har skrevet, kan nevnes: 1) Tre kapitler i den av ham utgitte bok Kulturværdier hos Norges Finner. 2) To kapitler av Finmarken for Kristus. 3) Oversatt til samisk en del salmer som han utga med norsk og samisk tekst. 4) En del prekener i Luther-stiftelsens husandaktsbok, en del brosjyrer og artikler i tidsskrifter og blader (også på samisk). 5) Tre kapitler av Fornorskningen i Finmarken, en bok som han utga sammen med Johannes Hidle, den nåværende sekretæren for Norsk Finnemissionsforbund. 6) En del traktater som han har oversatt til samisk. 7) Hans siste litterære arbeid er en Gudsrikets historie [1922], der også pastor [Einar] Amdahl og misjonsprest Birkeli har skrevet bidrag. Den ble utgitt etter hans død og er beregnet på å benyttes ved ungdomsskoler.
Som vi så av hans selvbiografi, interesserte han seg for avholdssaken. Han tok særlig alvorlig fatt i rusdrikkhandlerne og hevdet at «den frihet, som gir samvittighetsløse mennesker rett til å forderve sine medmennesker, den må det gjøres inngrep i. I denne saken», sa han, «er det slett ikke lysten til å drikke som er det vi mest har å kjempe imot. Den egentlige motstanden er den forferdelige pengefordelen som mange, mange har av handelen med de berusende drikkene. Det er fienden. For hvert nytt drankerhjem i Stavanger, øker aksjeutbyttet i Tou Bryggeri en smule». Og han tilføyet: «Det kan hende, det hadde vært fornuftigere at jeg hadde benyttet det geistlige filt, talt dempet og forsiktig. Men det er ikke alle byller som kan kureres med grøt. Til enkelte trengs kniven».
Bispeembetet som glapp
Og han tok opp kampen for fredssaken. Anledningen til at han tok den opp offentlig, var at han av sin venn direktør Natvig i Stavanger var blitt oppfordret til å holde et foredrag om den kristnes forhold til krigen. Det brakte ham til mer inngående å studere krigen i bibelens lys. Hans arbeid for fredssaken kostet ham stillingen som biskop i Tromsø stift. Til denne stillingen fikk han nemlig i 1918 de fleste stemmene, men på grunn av sitt syn på krigen og militærtjenesten, ble han forbigått, og prost Johan Støren ble utnevnt i hans sted. Blant Otterbechs etterlatte papirer finnes konseptet til et brev han skrev til statsråd Løvland rett før bispeutnevnelsen. Da det kaster lys over Otterbechs syn på krigen, skal jeg gjengi det i sin helhet.
Brevet til statsråd Løvland
Hr. statsråd Løvland, Kristiania.
I henhold til min samtale med hr. statsråden tillater jeg meg å meddele følgende om mitt standpunkt til krig og militærtjeneste.
Det nøyaktige uttrykk for min oppfatning er det som i Dansk Fredsforbunds lover lyder slik: «Krig av enhver art er stridende mot kristendommens ånd». Når jeg ikke finner å kunne gjøre noen unntakelse for «forsvarskrig», kommer dette av 1) at som regel alle, som fører krig påstår seg angrepet, 2) og fordi man også i en forsvarskrig sikter på å ta fiendens liv. Når et lands øvrighet befaler noe som strider mot Guds ord, opphører plikten til å avlyde den. Konsekvensen av denne oppfatningen er at jeg personlig må nekte militærtjeneste og at jeg ser det som et gode når flere, drevet av Kristi evangelium, får klarhet over at her går den kristnes vei i arbeidet for verdensfreden.
Derimot har jeg aldri med en tanke kunne felle dom over forsvarsvenners arbeide, da jeg selv først etter mange års tenkning er nådd til klarhet over hva jeg tror er rett etter Guds ord. Kun venter jeg av enhver, som bundet av evangeliets ånd klart ser avgjørelsen ved våpenmakt som urett, at han følger denne sin overbevisning helt ut.
At det er vanskelig å utnevne en mann med meninger som de foran kortest mulig uttalte til kirkelig øvrighet i vårt samfunn, finner jeg helt ut forståelig. Personlig har jeg funnet det å være min plikt å gjøre hr. statsråden bekjent med dette.
Stavanger 21. juni 1918. Ærbødigst Jens Otterbech.
Statstråd Jørgen Løvland.
Arbeide for samene
Men den saken som mer enn noen annen sak lå Otterbech på hjerte, var arbeidet for samene (finnerne/lapperne) i vårt land, særlig arbeidet for at de kan få beholde sitt språk. Det var visstnok særlig under konfirmasjonsundervisningen han var blitt klar over at mange av samenes barn forsto svært lite av det de hadde pugget inn på norsk. Derfor slo han til lyd for «finnernes maalsak».
I flere av sine skrifter, men særlig i sin før omtalte bok Fornorskningen i Finmarken, foreholder han det norske folk den uret som er begått mot samene. Han fremholdt veldig sterkt at samenes morsmål må hedres, eller så dør den samiske folkesjelen. Å undertrykke det eller å få det samiske språk til å dø, er ikke det norske folket verdig. Jeg skal igjen få sitere hans egne ord (Fornorskningen i Finmarken, s. 26–27):
Finnmarksskolens åpne sår er fremdeles at kristendomsundervisningen ikke gis på morsmålet. I 1915 talte jeg med en samisk mor og med hennes 11-årige datter. Med tårer i øynene nevnte moren at barnet nå i tre år hadde gått på skolen uten noe som helst utbytte for ånd og hjerte, da hennes lærerinne ikke forsto det samiske språket, som var det eneste barnet forsto. Slikt går for seg i det frie Norge i 1915 og antakeligvis også i 1917. Situasjonen i skolen i dag er denne.
- Samene blir slett ikke undervist i sitt morsmål. «Samisk» finnes ikke oppført på timeplanen i samenes skoler.
- Instruksmessig er det bestemt at samisk og kvensk skal brukes som hjelpemiddel til å forklare hva som er uforståelig for skolens elever. Men da ikke alle lærerne eller lærerinnene forstår eller kun veldig mangelfullt forstår det samiske språk, så er denne bestemmelsen temmelig illusorisk.
- Ikke engang religionsundervisningen gis på barnets morsmål. På dette punktet er vi nordmenn til og med mer brutale enn tyskerne i Slesvig og Polen.
- Samene ønsker selv å få hjelp til å lære seg norsk, men ikke på bekostning av sine barns fineste hjerteliv. Til å fullstendiggjøre omtalen av de harde kårene vi har tilbudt samene, skal kort nevnes Lov av 22. mai 1902. Den omhandler avhendelse eller bortforpaktning av statens jord i Finnmark. Da staten eier det meste av all jord i Finnmark, griper denne loven sterkt inn i folkets kår.
I anledning av denne lovens håndhevelse er det vedtatt et reglement av 7. juli 1902, hvor § 1c uttaler at «avhendelse [av statens jord] må kun skje til norske statsborgere og under særlig hensyn til å fremme bosetningen av en for distriktet, dets oppdyrking og øvrige nyttegjøring skikket befolkning, som kan tale, lese og skrive det norske språk og benytter dette til daglig bruk.»
Her settes altså i lovens og reglementets form den økonomiske tommeskrue på samene for å få dem til å ofre sitt morsmål. Man legger merke til at morsmålet søkes utryddet også til daglig bruk, slik at til og med det at en far taler samisk med hustru og barn skal kunne påføre ham økonomisk tap.
På side 61 i samme bok siterer han en tysker, Erik Slaikjer, som forarget over sine landsmenns fremferd skriver. «Tvangssystemet er gjennomført med en forferdelig hårdhjertet konsekvens. Man kan ikke tenke på det uten at den dypeste harme og den dypeste forakt kommer opp i en». Og Otterbech tilføyer. «Disse ordene er like treffende som karakteristikk av våre fornorskeres fremferd overfor vårt lands samer».
Som ventelig kunne være, fremkalte denne hans djerve opptreden motsigelse fra mange hold, og der finnes blant hans etterlatte papirer flere brev til ham med temmelig skarpe uttalelser i den anledning. Enkelte har ment at hans arbeid for det samiske språket også var en av grunnene til at han ikke ble biskop. Men, etter hva pastor Otterbech selv har fortalt, hadde statsråd Løvland sagt til ham at det ikke var tilfelle. Statsråden var jo selv målmann.
Otterbech kreftsyk
De siste månedene av sitt liv fikk Otterbech forherlige Gud gjennom lidelser. Han fikk kreft og tærtes bort og led. Her på sykesengen fikk han også vise at Guds rike, det er ikke ord, men kraft. Siste gangen jeg [Hans Smith] besøkte ham, kom jeg nettopp fra en hyggelig tur jeg hadde hatt sammen med mine elever. Jeg hadde fortalt ham om den fine turen. Da kom den så sterkt fram for meg motsetningen mellom mitt lodd og hans: Jeg frisk og sunn, hadde kunnet få glede meg på turen sammen med mine unge venner! Han syk og lidende der i sengen! Det slapp derfor uvilkårlig ut av meg. «Og du, som har måttet ligge her så syk og klein, mens vi har hatt det så gildt!» Da strålte han over hele ansiktet og sa. «Jeg! Jeg ligger her og fryder meg». Jeg glemmer aldri hvordan hans ansikt lyste, da han uttalte de ordene.
Savnet av samene
Nå når han er borte, savnes han av mange, ikke minst av sine kjære samer. En av dem skriver om ham (Lappernes Ven 1922 nr. 2).
Otterbech skrev engang om Thomas von Westen. «Denne mann kan sies å ha ofret alt for samene, han ofret Kristianssands bispestol, han ofret sin helse og sin formue, han ofret sin nordmanns stolthet og ble en same blant samene, talte deres språk og delte deres savn». Det er ikke langt ifra at denne rosende omtalen kan passe på pastor Otterbech selv. Ja, nå er denne uegennyttige og selvoppofrende prest vandret bort. Vi føler det som et uerstattelig tap.
Og en annen same, H. O. Heika, skriver (Lappernes Ven 1922 nr. 3).
Pastor Otterbech så evighetsverdi i hver eneste samesjel. Alle de forkomne stakler, alle de forsømte og forglemte vesener i de usleste samegammer er verdier, evige verdier, som også ble kjøpt med den største offerpris Gud krevde; Jesu blod. Dette så Otterbech. Han så med Jesu øyne. Derfor bøyde han seg ned til de fattige og forkomne. Et veldig utslag av Kristi kjærlighet. En levende kristendom i praksis. I pastor Otterbech er en stor lysende stjerne slukket på den kirkehistoriske himmelen. Ja, også på samenes nasjonale himmel. Sanvet føles tungt… Vi synes vi hadde så mye bruk for ham. Nettopp nå ventet vi noe stort og ekstra ved ham for samenes oppreisning. Men med ett brister håpets gnist, og vi står der, vi veike, usle, rådville stakkarer… Ingen forsto dem som han… Men nå er han borte. Hvem skal fylle hans plass? En såre stor plass er tom. La oss be til Gud, la oss be av oppriktig hjerte, at han vil gi oss en ny Otterbech nr. 2… Gud velsigne vår kjære Otterbechs minne!