Erling Eriksen skutt og drept av en tysk vaktpost 12. juli 1944
Trond Gabrielsen
Porsangerfolket, årbok for Porsanger 2012, s. 22-25.
Den 12. juli 1944 ble Erling Andreas Eriksen skutt og drept av en tysk vaktpost ved Kolvik i Porsanger. Denne hendelsen har vært framstilt som uforståelig og resultat av en tysk vaktposts sinnsforvirrede handlinger. Her frembringes imidlertid nye vitneforklaringer som klarlegger omstendighetene bak denne tragedien og kaster nytt lys over hendelsen.
Bilde 1: Kolvik barnehjem 1942 med tysk radiomast i bakgrunnen. Deutshe Luftwaffe hadde rekvirert store deler av barnehjemmet for å drifte en utkikksstasjon på kollen ovenfor.
(Foto: Trond Gabrielsen)
Da tyskerne hærtok Kolvik
Den 9. april 1940 var Narvik den nordligste byen i Norge som ble angrepet fra Tyskland. Ettersom tyskerne led nederlag ved Gratangen og Narvik i starten av kampene, ble de forsinket i invaderingen av Finnmark. Først i begynnelsen av juni 1940 ble det første tyske sjøflyet observert i lav høyde over Olderfjord med retning innover Porsangerfjorden.1 De første tyske troppene fulgte imidlertid landeveien. Det skapte frykt da de inntok bygdene selv om det ikke førte til noe skyting, og tyskerne forholdt seg korrekt og rolige. Etter hvert falt folk mer og mer til ro og tilpasset seg situasjonen. I neste omgang kom det større styrker med tyske transportskip til Hamnbukt i Østerbotn og Indre Billefjord lengre ut på vestsiden av Porsangerfjorden. Inntil tyskerne hadde fått anlagt sine brakker, bodde de om bord i skipene. Fra ettersommeren 1940 hadde tyskerne, i tillegg til brakkeanleggsvirksomheten, også begynt å rekvirere skoler og større bygninger i kommunen til boliger og baser.2 I 1942 hadde Deutshe Luftwaffe rekvirert store deler av Kolvik barnehjem for å drifte en utkikksstasjon det hadde anlagt på kollen ovenfor barnehjemmet. På barnehjemmet innkvarterte de tyske offiserer, soldater og ett par kokker.3 Etter branntragedien ved barnehjemmet 3. mars 1943, ble tyskerne innlosjert rundt om i bygda: 3–4 rekvirerte bolig på Slåtten hos Erik Eriksen og hos Ragnhild Aslaksen på Mikkelsen-gården begjærte 4–5 soldater tvangsmessig innkvartering.4 Men det var ikke bare føderåd tyske og østerrikske soldater krevde i Kolvik, de hadde samtidig behov for oppbevaring av betydelig mengder mat- og drikkevarer og utrustning. Flere av disse lagerplassene tiltrakk seg oppmerksomhet fra Kolvik sin ungdom.
Bilde 2: Kaianlegget i Kolvik før 1944. Her var det guttene snek seg inn en mørk kveld.
(Foto: Trond Gabrielsen)
Raidet i pakkhuset på kaianlegget
Ved kaianlegget var det flere pakkhus og lagerbygninger. Under den andre verdenskrigen brukte tyskerne å lagre utstyr, mat, rekvisita og annet i disse bygningene. En sein, mørk kveld snek Albert Sivertsen (f.1922) og en kamerat seg rundt ishuset. Alt var stille. Bare svake bølgeskvulp skyllet inn under kaianlegget og bruste svakt rundt tjærestolpene før de roet seg innover strandkanten. Ingen tyske soldater var å se. På denne tiden byttet kveldsskiftet på utkikksstasjonen og kveldsmaten ble fortært i forlegningen på barnehjemmet. Heller ikke noen av de andre inntrengende soldatene som bodde i Kolvik var å se. De to ungdommene bevegde seg lavmælt inn under den første kaiboden. Ingen observert. Forsiktig listet de seg opp og over kaikanten og bevegde seg lydløst bortover mot pakkhusdøren. Guttene visste godt hvordan de skulle få skrudd av hengslene på døra. Forsiktig åpnet de stengslene og smøg seg lydløst inn. Borte på en hylle fant de en hel kasse med edelt brennevin. De løftet kassen varsomt ned og bar den ut mellom seg, festet døra ubemerket tilbake og returnerte like lydløst som de var kommet. Sporenstreks ble de oppslukt av kveldsmørket.5
Finnmark var okkupert, Kolvik var inntatt og den tyske «gjøkungen» hadde rekvirert alt det de mente å ha behov for. Beboerne der var nøysomme og de så ublidt på de fremmedes hærtagning av hjemsted, bygninger og landskap. Lokalbefolkningen var fattig, led under mangel av selv grunnleggende behov som mat og klær, penger og bistand. At ungdommen fant på rampestreker og stjal litt av de uønskede inntrengerne, ble ikke sett på som noe særlig galt eller umoralsk. Slike «guttestreker» var både til pass for tyskerne, nidkjært tilskudd i den ellers så fattigslige tilværelsen og samtidig knyttet til litt spenning i ungdomsårene. Men en gang gikk ett av disse toktene så altfor galt, da en av Kolvik sine kjekke ungdommer ble skutt og drept av en tysk vaktpost.
12. juli 1944 ved Vonheim
Ved Peder Vonheim, på nordsiden av Kolvikvannet, hadde nazistene også et lager under krigen. Bygningene besto i begynnelsen av tre store brakker, men etter hvert ble det 4–5 lagerbygninger der. Området var inngjerdet og det gikk to vakter i døgnet på Vonheim. Ungguttene i Kolvik hadde laget en plantegning over bygningene og de satt med nøyaktig oversikt over vaktrundene. Tyskerne som hadde ansvaret for deponiet bodde i Indre Billefjord. Derfra kom det en vaktpatrulje hver morgen mellom klokken 0600–0900 og om kvelden patruljerte de området mellom klokken 1700–2000. Vaktposten besto alltid av en soldat med sykkel, hund og maskinpistolen MP 40 (Maschinenpistole 40). Depotet var et proviantlager. Der oppbevarte de en spesiell type kjeks, sigaretter, en type drops kalt «bonbon». Hermetikk hadde de også. Norske sildesardiner på ufalset blikk. Den gikk veldig fint an å spise. Så langt ut i krigen som i 1943–1944 ble det smått med forsyninger. Sild og makrell var rene delikatesser. I disse lagerbygningene hadde guttene fra Kolvik gjort flere raid. Albert Sivertsen hadde selv vært der i begynnelsen. Han forteller her om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen.
Den 12. juli 1944 kom Erling Eriksen og Ola Svarthol for å ta noe mat. De reiste en stige opp mot en av bygningene og sagde hull i veggen med en stikksag. Erling krøp inn og bar ut mange pakker mens Ola sto utenfor og holdt utkikk. Da oppdaget Ola en tysk vaktpost som kom syklende og han ga signal. Erling hørte varslingen innenfra og forsto at det hastet. I rasende fart kom han seg opp og ut av bygningen og rutsjet ned stigen. Så satte de av gårde. De kunne høre hunden gneldre og forsto at de var oppdaget. De løp alt det de kunne, først et stykke i retning Indre Billefjord før de tok av veien ned mot Kolvik. Ola sprang først og Erling kom etter. Hunden angrep den bakerste. Vakta hadde oppdaget hvor hunden tok veien og syklet etter. I det han kom på veien ned fra Kolvikvannet mot handelsstedet fikk han øye på Erling. Tyskeren roper «halt», men guttene hørte ikke. Vaktposten skjøt en salve og Erling ble drept med 6–7 skudd. Han var modig, men dessverre gikk det galt.6
Bilde 3: Under gravferden til Erling Andreas Eriksen juli 1944. Faren Erik Eriksen med mørk hatt i første rekke. Til venstre for han står moren Inga Eriksen.
(Foto: Trond Gabrielsen)
Erling hadde unngått å løpe i retning av hjemmet sitt på eiendommen Slåtten, for der hadde flere tyskere rekvirert innkvartering. Derfor hadde han valgt veien ned mot handelsstedet. Trolig ga det også større muligheter til å finne seg et skjulested langsmed denne strekningen. Men da hunden angrep, hadde han ikke en sjanse.
Gravferden fra Kolvik
Erling Andreas Eriksen var født 24. april 1926 som nummer fire i en søskenflokk på fem; Ragna Kristine (f.1915), Ester Ingrid (f.1920), Johan Aslak (f.1923), Erling Andreas (f.1926) og Marie Oline (f.1928). Foreldrene var fisker og småbruker Erik Eriksen (1880–1960) og hustru Inga (Inger) Katrine, f. Aslaksdatter (1891–1970).7 De bodde på eiendommen «Slåtten» i Kolvik. Gården ble også kalt for «Erik Eriksen-gården». Begge foreldrene var sjøsamer, født og oppvokst i Kolvik. Moren kom fra en av nabogårdene, «Kolvik boplass», også kalt for «Mikkelsen-gården».
Bilde 4: Foreldrene Inga Katrine Eriksen og Erik Eriksen utenfor gården til Samuel Olsen i 1929.
(Foto: Trond Gabrielsen)
Drapet på Erling skapte stor sorg blant folk i bygda og da gravferden fant sted, kort tid etter drapet, var det mange slektninger, naboer og venner av familien som hadde kommet for å vise sin medfølelse. Over 50 personer samlet seg rundt båren utenfor hjemmet på Slåtten før jordeferden, i respekt for Erling og for å vise sin deltakelse i familiens sorg. Den vakre hvite kisten var dekket med kranser og hilsninger. Sjøsamen Erling Andreas Eriksen var en av krigens mange ofre. Han ble bare 18 år gammel.
Bilde 5: Kisten til Erling Andreas Eriksen juli 1944 utenfor hjemmet på Slåtten.
(Foto: Trond Gabrielsen)
Fotnoter
- Bjarne Thomassen, i Arvid Petterson 1994:170.
- Arvid Petterson 1994:171.
- Porsanger årbok 1998:7.
- Albert Sivertsen, informant 09.12.1995.
- Albert Sivertsen, informant 30.01.1993.
- Albert Sivertsen, informant 09.12.1995.
- Ole Johan Nikodemussen, Norges slektsleksikon. Finnmark fylke, Porsanger kommune N2020, bind I-II, Eget forlag, Kokelv 2008.