Sjøsamen som mottok borgerdådsmedaljen – lærer Ole Andreas Thomassen i Hasvik 1873-1884

Trond Gabrielsen1
Tidligere trykket i Menighetsbladet Hasvik nr. 4, 2008:29-35

Ole Andreas Thomassen, eller «Skuvla-Tomma», var lærer i kretsene Galten og Øyfjord i Hasvik herred fra 1873 til 1884. Der fant han sin store kjærlighet og livsledsager, Helene Amundsen. Dette bidro til historien om en bemerkelsesverdig sjøsame.

Ole Andreas Thomassen
Ole Andreas var født 19. oktober 1844 på gården «Skibotten» (matrikkel nr.108a) i Lyngen. Der ble han også døpt 1. desember samme år i Lyngen kirke. I de seinere folketellingene ble navnet hans tilført suffikset lf, som står for «lappisk fastboende» eller «lappe folk», altså same. Faren til Ole Andreas het Thomas Thomassen d.y. (1818-1892) og hadde aner i Skibotn fra langt tilbake i tid. Der drev han kombinasjonsbruk som gårdbruker og fisker. Ifølge kildene, skal Ole Andreas «stamfar» ha kommet fra Pajala i Nord-Sverige på 1600-tallet.2 Moren til Ole Andreas het Bereth Andersdatter (1818-1897), også hun var av samisk slekt, og kom fra Skibotn. Bereth eller Berith, som navnet også har vært skrevet, var datter av Anders Pedersen Fyhn (1791-1857) fra Kobbenes i Lyngen og Kirsten Olsdatter (1785-1857) fra Skibotn.

Ole Andreas var eldst av opprinnelig åtte søsken; Anne Margrethe (f.1847), Inger Christine (f.1849), Thomas (f.1851), Elen Malene (f.1853), Hans John (f.1856), Peder Johan (f.1858) og Nils Henrik (f.1859).3 To av brødrene, Hans John og Peder Johan døde imidlertid rett etter fødselen og før hjemmedåpen ble stadfestet i Lyngen kirke. Da Ole Andreas ble konfirmert i Skibotn 29. september 1861, nær 17 år gammel, ble konfirmasjonen avholdt på samisk, eller slik det står skrevet i kirkeboken «Paa Finsk». I ministerialboken fikk han følgende skussmål: «Christendomskundskab Udmærget god, Flid og Opførsel god». I kirkeboken var det også innført at han hadde blitt vaksinert 3 år gammel, 27. desember 1847.

Ole Andreas bidro tidlig til gårdsarbeidet og var ofte med faren ut på fiske. Under folketellingen i 1865, da han var 21 år gammel, ble han oppført som «fisker» i Lyngen. På den tiden besto familiens gårdsbesetning av én hest, fem store kveg og ni sauer. Noen år seinere, da Ole Andreas flyttet til Sørøya, hadde familiens besetning økt til en hest, seks melkekyr, to ungnaut og 14 sauer, altså et ganske brukbart gårdsbruk der på den tiden vil jeg anta.

Lærerutdanningen
Ole Andreas må trolig ha hatt bedre evner og interesser for å undervise enn for å fiske, for allerede som 22-åring begynte han å vikariere som lærer i Skibotn. Dette må ha inspirert ham, for etter å ha vikariert der ett par år, søkte han seg til lærerutdanningen i Alta. På den tiden var det foruten lærerutdanning ved Trondenes og Tromsø seminar, som hadde eksistert siden 1826, blitt etablert en lærerskole i Alta 1863. Den kom som et resultat av Landsskoleloven av 1860, som åpnet for opprettelsen av mindre lærerskoler knyttet til høyere allmueskoler eller som høyere klasser ved kretsskoler, i tillegg til stiftsseminarene. Alta lærerskole ble da knyttet til Bossekop skole og eksisterte fra 1863-1870. Skolen var spesielt tilrettelagt for å utdanne lærere til å undervise i de samiske og kvenske områdene.

Ole Andreas ble da tatt opp ved Bossekop/Alten lærerskole den 23. april 1868, der han gjennomførte en toårig lærerutdanning. I slutten av mars 1870 avla han avgangsprøven med hovedkarakteren «Meget duelig».4 Ett av de fagene han var god i, var sang og musikk. Blant annet ble det uttalt at han hadde meget gode naturlige anlegg for og dyktighet i sang. I faget «Musiktheori og Psalmodikonspil», der han oppnådde karakteren 2, spilte han salmodikon. Dette var et strykeinstrument som besto av en flat rektangulær kasse med én streng og ble spilt med bue. På 1800-tallet var dette et svært populært instrument som støtte for salmesyngingen i kirker og på skoler. Da han dimitterte fra lærerskolen i Alta den 6. april 1870, skrev skoleledelsen i eksamensprotokollen at Ole Andreas Thomassen var av lappisk herkomst og at hans morsmål var lappisk med seinere ervervet ferdighet i kvensk. Ved opptaket til skolen hadde han også full ferdighet i det norske språket. Allerede 24 år gammel kunne sjøsamen Ole Andreas tre språk flytende, samisk, kvensk og norsk. Lik det skussmålet presten hadde gitt ham i ministerialboken, ga lærerskolen han også en god omtale.

Da O. A. Thomassen under sit Ophold ved Lærerskolen i Forbindelse med meget gode Evner har udvist særdeles Flid, […] og han ved den nu bestaaende Pröve har lagt for Dagen at besidde de for en Lærer i en lavere Almueskole fornödne Forkundskaber, tör Bestyrelsen forvente, at han, […] vil kunne til Foresattes fuldkomne Tilfredshed virke i Skolen […].

Til finansieringen av sitt studium, hadde Ole Andreas mottatt økonomisk «Understöttelse af de til Lappernes Oplærelse i Norsk bevilgede Midler». Følgen av denne studiefinansieringen, var at han forpliktet seg til å undervise som allmueskolelærer i ett av de såkalte «overgangsdistriktene» i hele sju påfølgende år. Dette skulle vise seg å ikke by på noen problemer, men han var ikke riktig klar for læreryrket da. Etter lærerutdanningen følte Ole Andreas straks behov for mer utdanning. Han søkte seg derfor inn på et videreutdanningskurs ved Norges landbrukshøyskole, en skole som hadde vært i drift på Ås siden 1859. Der ble han da også tatt opp.

Etter opptaket bar det sørover for ett års tilleggsutdanning ved Aas Höiere Landbruksskole. For å komme dit seilte han først til Trondheim. Derfra gikk han for en stor del til fots over Dovre og ned gjennom Gudbrandsdalen og helt fram til Ås, fire mil utenfor datidens Christiania. Og mens han studerte på landbruksskolen på Ås, livnærte han seg som huslærer på stedet. Etter endt studie i 1871, returnerte han først til fots fra Ås til Romsdalen, og derfra seilte han med båt nordover.5 Først da kunne han begynne på sine sju pliktår som allmueskolelærer i ett av overgangsdistriktene i Finnmark.

Tilbake som lærer
Vel tilbake nordpå ble Ole Andreas Thomassen konstituert som lærer i Talvik i 1872. Da var det nok godt å ha en samisk bakgrunn, ettersom det i Talvik herred på den tiden (1870) var 130 elever som hadde undervisningsspråket sitt på samisk og 201 elever på norsk.6 Etter å ha avsluttet vikariatet der, ble han ansatt som lærer i Kvalsund og Hammerfest herred fram til 1873. Seinere samme år flyttet han til Galten på Sørøya, hvor han fikk seg en lærerpost for kretsene Galten og Øyfjord i Hasvik herred. Det var der han traff den unge Helene Amundsen.

Helene Amundsen fra Bøle
Helene Amundsen, eller Amundsdatter som det sto i kirkeboken, var bare litt over 15 år gammel da Ole Andreas ankom Sørøya. Hun var født den 27. april 1858 på Bøle (Böhle) og døpt den 6. juni samme år i Hasvik kirke. På den tiden var Hasvig et annekssogn til Loppen hovedsogn eller prestegjeld. I den samme kirken ble Helene også konfirmert, den 29. juni 1873. Følgende skussmål ble da ført inn i kirkeboken om henne: «Meget god Kristendoms Kundskab, Flid og Opförsel, Læsning meget godt». Det var tydelig at også hun hadde gode evner og atferd, for det var slett ikke alle som fikk innskrevet en slik fin omtale i kirkeboken.

Foreldrene til Helene var Amund Amundsen og Britha Katrine Nilsdatter. Faren var født den 14. juni 1823 i Vågå i Gudbrandsdalen. Han kom i ung alder til Finnmark, hvor han først bodde i «Dynnesfjord» i Hasvik. Seinere ble han gårdbruker og fisker på Langkjeilen (matrikkel nr.57). Moren var enke fra et tidligere ekteskap, Brita Kaisa (Kathrina) Øiqvist, født Nilsdatter Jerndahl i 1814 i Sverige (Finland). Foreldrene giftet seg den 2. august 1852 i Hasvik kirke. Helene hadde flere søsken. Eldst var Nils (Bull) Amundsen (f.1848), Peder Amundsen (f.1852) og som blant annet tok seg av faren i 1900 da han på den tiden var føderådsmann, Anne Marie Amundsdatter (f.1854) og Ole Andreas Amundsen (f.1855).

Familien i Galten
Samme år som Helene sto til konfirmasjon, slo Ole Andreas seg ned i Galten (matrikkel nr.68) der han tok til med sin nye lærergjerning. I 1872 hadde handelsmann August Ferdinand Schumacher overtatt hele Galten og Bøle fra firmaet Aagaard & Sønn. Der bygde han opp Galten til et betydelig sted sammen med sin kone Christine Elisabeth Hald. Den 4. juli 1875, to år etter Ole Andreas sin ankomst, giftet læreren seg med Helene og hun flyttet inn hos ham i Galten. Der var han lærer og fisker mens hun ble husmor. Etter hvert fikk de 16 barn, hvorav fem av disse ble født i Galten på Sørøya: Amalie Oline (f.1876), Helmer Johan (f.1877) døpt som «Hilmar Johan», Bjarne (f.1879), Antona Vilhelmina (f.1881) døpt «Antona Wilhelmine» og Peder Laurits (f.1883). De barna som kom etter dette, ble født i Porsanger.

I 1882 ble Galten hardt rammet av den store orkanen som raste over Troms og Finnmark. Blant annet ble et stort pakkhus blåst til havs. Hvorvidt dette brakte elevtallet ned og vanskeliggjorde leveforholdene skal være usagt, men to år seinere, i 1884, brøt Ole Andreas og Helene Thomassen opp og reise med barna til Indre Billefjord i Kistrand herred (nåværende Porsanger).

Folkeminnegransker
Mens de bodde i Galten, og læreren ambulerte mellom hjemplassen og Øyfjord, samlet Ole Andreas inn folkeminner og sagn om samene for blant annet språkforsker, etnograf, forfatter og professor Jens Andreas Friis (1821-1896) fra Kristiania samt at han foretok opptegnelser for sin venn fra Lyngen, språkforsker, etnograf, kulturhistoriker, skolemann og politiker Just Knud Qvigstad (1853-1957). På den tiden Qvigstad var bestyrer ved lærerskolen i Tromsø, sendte Ole Andreas ham flere «lappiske eventyr og sagn». Disse ble seinere sitert i rektorens «Lappischer Aberglaube» (1920) og gjengitt i hans monumentale 4-binds verk «Lappiske Eventyr og Sagn» (1927-1929). En av disse predaniene (muntlig skildringer), var fortellingen om Tsjuderne og veiviseren (se egen faksimile). Denne, blant flere andre varianter av sagnet, var materialet som lå til grunn for Nils Gaup (f.1955) sitt manus for den Oscar-nominerte filmen Veiviseren (1987). Historien bygde på en gammel samisk fortelling om en same som reddet sitt folk fra inntrengere.

Ole Andreas Thomassen og Helene Thomassen
Bilde 1: Ole Andreas Thomassen og Helene Thomassen (f. Amundsen) på sine eldre dager.
(Foto: Trond Gabrielsen).

Tiden etter Hasvik
Etter lærertjenesten i Hasvik, arbeidet han som lærer i forskjellige skolekretser rundt Porsangerfjorden, hovedsakelig på vestsiden. Da han tok avskjed fra sin lærerpost i Kistrand kommune i august 1919, hadde hans lærervirke vart i nærmere 50 år, inkludert de tidligste vikarpostene i Skibotn og på Ås.

Men, det var ikke bare som lærer han hadde gjort stor innsats. Ole Andreas hadde også hatt mange tillitsverv; som vaksinatør i 38 år, rettstolk i 33 år, medlem av herredsstyret og fattigstyret hvorav sju år som formann, forlikskommissær og protokollfører, riksforsikringsanstaltens tilsynsmann, forretningsfører for kretssykekassen, formann og kasserer for det geistlige lønningsfond, i tillegg til å ha fisket og sanket av naturen for å brødfø sin store familie. Han drev også med utstrakt hjemmedåp og deltok i behandlingen av syke og skadde mennesker, et tema han nok diskuterte med sin mangeårige og gode nabo, helbrederen Johan Kaaven i Billefjord.7 I en nekrolog over forhenværende lærer O. A. Thomassen fra Norsk Skoletidende (1927), sies det om han blant annet følgende: Ofte måtte han i den tidlige morgen ut på fiske for å skaffe mat til de mange, og hjelp og råd skulle han yte til naboer og kjenninger under sykdom og andre vanskeligheter. Arbeidstimene ble mange og hvilestundene få og små.8

Borgerdådsmedaljen
For alt dette ble han hedret. Under en tilstelning i skolestyremøtet i Kolvik i Porsanger den 8. august 1919, der hans søknad om å få fratre fra sin lærerpost ble referert, ble han tildelt H. M. Kongens borgerdådsmedalje i sølv medfulgt av en takk og hilsen fra kongen og hele samfunnet for Thomassens lange og trofaste arbeide. Medaljen for borgerdåd var den høyeste medaljen i Norge etter Krigskorset, og henger svært høyt.9 Av kommunen fikk han en gave, seks spiseskjeer og gafler i sølv med innskriften «O. T. 1919 for lang og tro tjeneste». I en avisartikkel av Andreas Benoni Arild noen dager seinere, omtaler han også Helenes store innsats: O. Thomassens hustru, Helene, født Amundsen, har ikke mindre trofast båret dagens byrde og hete i hjemmet med den tallrike familie. Hun har utvist stor gjestfrihet mot en masse naboer og fremmede. O. Thomassen og hustru har hatt 16 barn hvorav 13 lever.

«Lappenes forhold»
Da rektor Just Qvigstad i 1896 sendte ut et spørreskjema angående en undersøkelse av «lappernes forhold», fikk han et enestående svar fra lærer Ole Andreas Thomassen. Hans materiale utgjorde en bok på 134 store håndskrevne sider om forholdene i Lyngen og Porsanger illustrert med små skisser. Dette materiale ble seinere oversendt til Etnografisk Museum i Oslo og glemt. Da manuskriptet i 1994 ble gjenfunnet der av Lene Antonsen, ble det utgitt som bok i 1999 med tittelen Lappenes forhold nedskrevet 1896-98 av skolelærer Ole Thomassen om Lyngen og Porsanger herreder. Etter at Lyngen-kofta hadde vært ute av bruk i 100 år, ble den rekonstruert blant annet på bakgrunn av Ole Andreas sine beskrivelser i denne boka. Ole Andreas døde 82 år gammel 7. desember 1926 og ble gravlagt på Kistrand kirkegård der også Helene fant sin hvile den 29. april 1939.

Gravstøtte over Helene Thomassen
Bilde 2: Gravstøtte over Helene Thomassen, født Amundsen (27.04.1858-19.04.1939)
på Kistrand kirkegård. (Foto: Trond Gabrielsen 7/2005)

Gravstøtte over OLE ANDREAS THOMASSEN
Bilde 3: «Lærer OLE ANDREAS THOMASSEN * 19.10.1844 † 7.12.1926.
Fra slekt og venner. FRED», Kistrand kirkegård. (Foto: Trond Gabrielsen 7/2005)


Tsjuderne og veiviseren

Av Ole Andreas Thomassen, 1889.10

I gamle dager, på den tiden da det i Bøle på Sørøya var kirke og også et stort handelssted, da var det en fjellsame der. Sammen med reinene sine oppholdt han seg på vestsiden av Sørøya. En høstdag da han gjette reinene sine vest for Bøle, oppdaget han ikke at det var kareltsjudere der før de kom til ham og ville ha ham til veiviser til handelsstedene, for at de skulle få røve. Fjellsamen, som av natur var listig, lovet det straks og fortalte karelerne at han visste om et stort handelssted der i nærheten, der det til og med samme kveld skulle feires tre bryllup. Men de måtte bare vente til det ble mørkt, for det var mange kirkefolk samlet der, ettersom det om dagen hadde vært gudstjeneste der. Karelerne syntes at fjellsamens måte å svare på var tillitsvekkende, og ettersom det dessuten virket som om fjellsamen var på deres side, gikk de med på fjellsamens forslag.

Før aftenskjæret var blitt borte, dekket mørkeskodde fjellene, og karelerne begynte å bli redde, men fjellsamen sa at først nå begynte det å bli vær som passet for dem, ettersom de i skodda kunne komme ubemerket over folk.

Fjellsamen hadde en simle som het Bižus. Før skodda dekket alt, fanget fjellsamen simlen med lasso, og han samlet dessuten sammen litt never som han bandt i en bunt. Da det nå var blitt mørkt, oppfordret han karelerne til å dra av sted. Selv gikk han foran og leide Bižus i tømmen og ga beskjed om at de skulle følge etter ham. Fjellsamen gikk der, og rett som rett som det var, joiket han: - Bižus går for å vise karelerne veien under fjellet.

Da de kom til nedstigningen fra fjellet, tente fjellsamen neverbunten og bandt den til enden av tømmen. Han gikk og leide Bižus og ba karelerne om å følge etter den brennende neverfakkelen, for det var så mørkt som i en sekk. Veien gikk nedenom et skar som ble brattere og brattere. Fjellsamen forberedte karelerne på at nedgangen var svært ulendt å gå, og sa at de endelig ikke måtte bli igjen etter fakkellyset, for veien var nettopp der han gikk foran med fakkelen, og de måtte slett ikke gi noen lyd fra seg, for at folket i Bøle ikke skulle merke dem.

Da veien ble så bratt at det ikke lenger var mulig for folk å gå ned, kastet fjellsamen seg plutselig til side inn i en fjellsprekk som han visste om, og lot Bižus med tømmen og neverfakkelen gå ned gjennom skaret og karelerne fulgte med slik fjellsamen hadde sagt de skulle gjøre, og slik gikk de alle til sin død.

Fjellsamen vendte igjen oppover og gikk en annen vei ned til Bøle, der brudeparene feiret bryllup. Fjellsamen hadde bue med, og straks han åpnet døra til bryllupshuset, skjøt han tre piler etter hverandre inn gjennom døra, og sa: – Dere holder gledesfest her, selv om døden svinger seg over hodene deres.

Folk mente at fjellsamen hadde fått seg noe sterkt i hodet. Ingen forsto oppførselen hans før han selv ga seg til å fortelle. Noen av folkene som ikke trodde på fortellingen til fjellsamen, spiste med glede bryllupsmaten, mens de som trodde på den, kjente seg litt hjelpeløse og sov ikke mye hele natten.

Da det ble morgen, gikk bryllupsfolkene sammen med fjellsamen opp til skaret for å se om alle karelerne hadde slått seg i hjel. Selv om de fleste av dem var døde, var noen enda halvt i live, og de kjente godt igjen veiviseren sin. De hyttet med neven mot ham og skar tenner og kalte ham en skurk som førte dem i døden. Det skulle ikke være nødvendig å fortelle at ingen av karelerne fikk beholde livet.

Det har gått mange år siden denne hendelsen, og mye oppsmuldret steingrus har i tidens løp rast ned i skaret. Men likevel fortelles det av dem som i seinere tid har vært på stedet, at det fremdeles finnes noen bein der som sikkert er menneskebein. Stedet kalles ennå den dag i dag for Russefloget.

Kilder:

Fotnoter

  1. Artikkelforfatteren er oldebarn til Ole Andreas Thomassen og er utdannet sivilarkitekt (NTH) og master i historie (UiO).
  2. Finn Gabrielsen, 1975:2.
  3. Foto av Samuli Paulaharju (1927) viser Thomas og Nils Henrik Thomassen, Skibotn, Her bor mitt folk, en bildefortelling fra gamle Lyngen, Lyngen bygdeboksnemnd/Nord-Troms Museum, 1986:237.
  4. Eksamensprotokoll 1864-1870 for Bossekop/Alten lærerskole, dat. 6. August 1870, hyllenr. K 065 6/3, Statsarkivet i Tromsø.
  5. Elida Løken Thomassen, i E.H. Edvardsen, 1996:9-10.
  6. Egil Thorvaldsen, Trekk av Altas skolehistorie fram til omkring 1900: Fra misjonsskole til allmenndannende skole, Altaboka 1988, tabell 2, side 37.
  7. Jens Otterbech 1920:109.
  8. Norsk Skoletidende nr.1, 8. januar 1927:12.
  9. Medaljen for borgerdåd var den høyeste medaljen i Norge etter Krigskorset og ble innstiftet ved kgl.res. 10. april 1819 av kong Carl Johan og endret og utvidet ved kgl. res. 13. april 1844. Den ble tildelt av Kongen i statsråd etter innstilling fra Justisdepartementet. Medaljen ble gitt for borgerlig fortjeneste av riket og ved utvidelsen til også å gjelde for nidkjær embetsførsel og annen fortjenestefull virksomhet av et hvilket som helst slag som ble funnet egnet til offentlig anerkjennelse. Medaljen har to klasser, 1.klasse er i gull (veldig sjelden) og 2.klasse i sølv (sjelden). Foruten Ole Andreas Thomassen (1919), har klokker Klemet Gundersen fått borgerdådsmedaljen, fordi han ledet Antsiflokken under Kautokeinoopprøret (1852) og berget prest Hvoslef, samt tildelt Nils Gundersen (1771-1854) født i Tana og lærer som bistod N.J.C.V. Stockfleth med oversettelsen av Det nye testamentet til samisk (borgerdådsmedaljen i sølv 1821). Regjeringen vedtok i 2004 at Medaljen for borgerdåd ikke lenger skal utdeles.
  10. Brita Pollen, red., Samiske beretninger, 1999:245-247; fra J.K. Qvigstad, Samiske eventyr og sagn, bd. 2, nr.153, 3.




Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008