Glimt av Nervei-samenes historie

Av Trond Gabrielsen
Tidligere trykket i Ságat nr. 65 fredag 3. april 2009 s.16-17.

Reinbeitedistrikt 13 hevder i retten at sjøsamene i Nervei ikke har rettslig grunnlag for å anlegge vei til bygda si. Faktisk har de historisk rett til det. Den første rettsgrunnlaget kom allerede med kong Christian 5’s norske missiv datert 3. mars 1688.

I Nervei-dommene fra Øst-Finnmark tingrett 29. oktober 2008 og i Hålogalands lagmannsrett 2. februar 2009 hevder Reinbeitedistrikt (RBD) 13 at sjøsamene fra Nervei i Langfjorden «har tatt seg til rette uten å ha rettsgrunnlag for igangsetting av arbeidet med veien».1 De hevder at det foreligger ingen endelig reguleringsplan, intet ekspropriasjonsvedtak, det mangler skjønn og det foreligger ingen forhåndstiltredelse. Dette er vel heller ikke slike dokumenter RBD 13 sitter inne med når de vil forsvare sin hevd. Her vil jeg komme med noen historiske glimt både om den kongelig utgitte retten og den historiske bruksretten sjøsamene i Langfjorden har hatt til området lenge før fjellsamene kom dit med sin reindrift i siste halvdel på 1600-tallet.

Fjellsamenes «forfang»
Hans H. Lilienskiold (1650-1703) var amtmann i Finmarkens amt fra 1684-1701. Mens han oppholdt seg der fullførte han sitt store topografiske og historiske verk Speculum Boreale i 1698, hvor han kommer inn på folkene og forholdene i Langfjorden. Under beskrivelsen av Tanafjorden, deler han den inn i tre «løp», Hopseidet, Langfjorden og Tanabotn, med den rette elvens nedløp.2 I kapitlet 4, om befolkningen i Finnmark, omtaler Lilienskiold sjøsamene som bor i gammer («jordhytter») ved deres anlagte siidaer («byer») eller som andre uti telt («tield») på fjellene. Sjøsamene er på fjellet for lettere å komme til mosen for de tamme reinsdyrene som de vokter for amtmann, fogd, prest eller handelsmenn og for lettere å kunne jakte på viltet. Mot denne sjøsamiske rettigheten til ferdsel på fjellet, hadde fjellsamene begynt å gjøre skade og inngrep på den tiden. Amtmannen beskriver dette slik i 1698:

Uti tidligere tider («forrige dager») hadde fjellsamene («LappeFinnerne») ofte gjort sjøsamene («Siøfinden») forfang [skade, inngrep i ens rett] på sitt veidefang og bruk, for deretter igjen uten noe bidrag eller erstatning («contribution») til fjells avdro. Og slik tør en del vel ennå våge.3

På slutten av 1600-tallet kom fjellsamene utover til de sjøsamiske bygdene der de gjorde stor skade på næringsvirksomheten til de bofaste, uten å yte erstatning eller vederlag.

Kongelig missiv 1688
Slike overgrep til undersåttenes skade og inngrep i deres rett, ble forbudt og avskaffet gjennom flere kongelige befalinger. Ifølge kong Christian 5’s norske missiv av 3. mars 1688 fikk amtmann Lilienskiold i oppgave på en god og lemfeldig måte å søke å hindre at Øvre Tanas samer, det vil si fjellsamene eller fellessamene fra grensetraktene, fikk gjøre sjøsamene innpass («indpas») på en eller annen måte. Amtmannen skulle forhindre at fjellsamene tok seg uheldig inn på sjøsamenes tradisjonelle næringsområder.4

Chr. 5. Og ettersom Øvre-Tanens finner skal gjøre sjøfinnene innpass uti en og annen måte, da har du [amtmann Lilienskiold] å se hvorledes sånt på beste og lemfeldigste måte kan forhindres («forekommes») og bli avskaffet. Dermed skjer vår vilje. Befalende deg Gud. Skrevet på vårt slott København den 3. mars 1688.5

Fast bosetting
Amtmann Hans Lilienskiold sendte kongen en memorial i 15 punkter, datert Vardø 27. april 1688.6 Som svar på den kom kongen med enda en befaling til amtmannen, datert 11. august samme år. Der uttrykte han at de samene som engang ble innført i matrikkelen og som flyttet til nytt bosted i strid med kongens tidligere befaling, ikke skulle tvinges, men lokkes med løfter om god behandling til å bli fastboende i landet.7

(…) de engang uti matrikkelen innførte finner, som seg tid etter anden skulle understå imot våres aller nådigste befaling derfra annet sted seg å begi og seg nedsette, da ville vi aller nådigst, at du [amtmannen] foruten noen å tvinge, på beste måte sørger å disponere dem dit hen, at de godvillig der i landet blir boende, og som andre våres tro undersåtter forholder seg så. Forsikre dem ved dette, at de ikke skal oppleve noen forskjell, men ved lov og rett bli ivaretatt etc. København den 11. august 1688.8

Den nye nomadiske reindriften fjellsamene innledet utover fjordarmene i siste del av 1600-tallet, skadet den tradisjonelle sjøsamiske utmarksnæringen, noe både sjøsamene, handelsborgerne, amtmannen og kongen ville forhindre gjennom å tilby fjellsamene faste bosteder.

Sjøsamenes allmenninger
Disse og andre klager over forholdene i Finnmark fikk kongen til å nedsette en kommisjon, Adelaer-kommisjonen av 5. april 1690, som skulle reise nordover og undersøke forholdene og komme med forslag til forbedringstiltak. Under et tingmøte i Kjøllefjord den 25. juli 1690 klagde Nedre-Tanas samer (sjøsamene) over Øvre-Tanas samer (fjellsamene), fordi de kom ned til sjøfjellene og skjøt villrein samt drev oter- og revefangst slik at de fortrengte sjøsamene:

Som vi ofte for våres øvrighet har tilkjennegitt den store innpass og fortrengsel som de finner av øvre Tana og Arritzby oss idelig tilføyer […].9

Som et av Adelaer-kommisjonens anbefalinger til forbedringer av Finnmarks tilstand, kom forslaget om bortbygsling av grunn. Og ett av de stedene som ble nevnt, var Langfjorden. På disse plassene finnes det jordstykker med gress som verken slås eller høstes av nordmenn og samer eller av kjøpemennene der i landet. Disse stedene kunne blitt avdelt og bortbygslet for en liten landskyld til visse personer og samtidig unngå atskillige tretter og tvistligheter imellom innbyggerne. De øvrige plassene som ikke er så gode at de kunne settes for noen landgjeld, kunne en fastlegge som allmenninger der sjøbonden kunne la sitt kveg beite.10

Sjøsamenes reindrift
I en kommentar til Adelaers beskrivelse fra 1690 skriver utgiveren O. Solberg følgende om reindriften på den tiden.

I løpet av det 15- og 1600-tallet tapte jakt og innsjøfiske mye av sin betydning og fjellsamenes økonomi og deres næring utviklet seg i retning av eksklusiv reindrift. Flokkene ble større, vel også flere, og krevde mer beiteland. De stammene som før hadde holdt seg helt inne på vidda, de norsksvenske fellessamene, trengte seg fram nordover mot sjøen og ut på de store halvøyene. Sist på 1600-tallet nærmet denne bevegelsen seg sin avslutning. Bare øyene var på det tidspunktet uberørt av fellessamenes flytninger i sommerhalvåret. Men […] sjøsamene hadde heller ikke oppgitt fullstendig å holde rein.11

Flere sjøsamer var på 1600-tallet reinsdyrvoktere. For eksempel navngis fire sjøsamer på Varanger-halvøya i jordebok for 1694. «Disse finner bor på fjellene imellom Finnenes og Komag, og vokter reinsdyr for amtmannen, presten, fogden og borgere og alle bønder i Vadsø tingsted».12

Langfjorden 1619-1621
Bosetningen i Langfjorden er imidlertid nevnt lenge før kongen kom med sine missiver og kommisjonen foretok dens undersøkelser. Under en rettssak som ble avholdt på lagtinget i Omgang den 13. mai 1620, der samen Karen Eidsdatter (Finn-Kari) ble beskyldt for trolldom, ropte hun før hun ble dømt til straffen på ild og bål at Anne, Morten Nielsens kone i Langfjorden («Langefiørt»), var likeså skyldig i trolldomskunster som henne.13 Under lagtinget i Omgang 9. august 1621 der Lisbet Nielsdatter, også var tiltalt for trolldom, bekjente Lisbet at Anne i Langfjorden («Langefiordt») også var med under (hekse)samlingen på Vollen i Omgang julen 1619, der de drakk og danset. Anne som var tilstrede, benektet dette hardnakket.14 Anne i Langfjorden ble sannsynligvis trodd, ettersom vi ikke hører noe mer om henne etter dette.

Langfjorden fiskevær 1685-1686
Ifølge Lindenows Finnmarkskommisjon av 1685, mente den at det kunne opprettes et godt laksefiske i Langfjorden, der også folk gjerne ville bo. Dette kom fram på et ting i Kjøllefjord 23. september 1685.15 En av grunnene til at folk ønsket å bosette seg der, var nok at Langfjorden var et godt fiskevær. Ifølge 18. bind av boken Norske Gaardnavne om Finmarkens amt (1924) skriver Oluf Rygh at Langfjorden var et «fischevehr» i 1686. Dette har han fra en innførsel som sorenskriver Niels Knag skrev i 1686 i Finmarkens Justisprotokol nr.17. Der hevder Knag at Langfjorden er «et nylig opretted fiskevehr» hvor det er «bosittende 2 full-ledingsmenn og 1 skyss-skaffer».16

Nervei kalt «Jordene» 1690
Fra Øst-Finmarkens Beskrivelse omkring 1690, trolig skrevet av presten Ludvig Christenssøn Paus (1652-1707) mens han var residerende kapellan i Vadsø 1681-1697, omtales Langfjorden slik:

Fra V[ester]botnen hvor finnerne bor, til Langefjorden 1 mil i sørvest, der bor nordmenn. Langefjordens nes kalles også Digermulen, er et høyt fjell og en odde som skjærer ut midt i Tanafjorden […] fra samme nes inntil botnen i Langefjorden 1 mil. Der inne bodde tidligere finner og nordmenn, har skjønn skog og gress. [Der] renner en stor elv ned, hvor det går mange laks, […] og menes at der kunne opprettes et meget skjønt laksefiske. I samme fjord er alltid sild, [og] en god skipshavn vinter og sommer. Fra Langfjordbotn til Langøya (en stor øy) [Storøya] ½ mil. På samme øy fås ederdun, multebær, har også skog og gress. Øya er i omkrets («begreb») ¼ mil. Fra Langøya til Jordene [Nervei] 1/8 mil, vil gjerne bo folk og har tidligere bodd folk for kort tid siden.17

Av forklaringen her går det fram at Nervei ble kalt for «Jordene» på slutten av 1600-tallet og at det hadde bodd folk der før, men omkring 1690 lå det stedet øde. Hvem som ellers bodde andre steder i Langfjorden, får vi vite gjennom manntallslistene.

Langfjordens beboere 1690
Fra kommisjonen til Henrich Adelaer i Finnmark 1690, forteller manntallslisten for Omgang tingsted følgende om tre av dem som den gang bodde i Langfjorden (og som alle ble oppført som nordmenn): «Anders Joensen», født i Senja og hyrt fra Nordland. Han har vært der i 14 år og er med sin kvinne og to små fosterbarn til sammen fire personer.18 «Svend Nielsen», født i Bergen og hyrt fra Nordland. Har vært der i landet i 18 år. Han er med sin kvinne og åtte barn, derav to fulloddsdrenger («fuldloder»), til sammen ti personer. «Mathias Olsen», født der i landet på Hop («Haab»). Han er med sin kvinne, et lite barn og en stiftsønn, til sammen fire bofaste.19

Hva angår Omgangs fiskeværs tilstand, skriver kommisjonen, bekreftet handelsfolkene på stedet at de ikke kunne minnes at det uti tidligere tider har vært bedre bebygd enn da, ei heller så i «Langefiord».20 I 1690 oppholdt det seg «5 á 6» skattemenn i Langefjorden, tilsvarende 20-30 bosatte.

Manntallet 1694
Niels Tygesen Knag (1661-1737) var sorenskriver i Finmarkens amt 1685-1695 før han i 1688 samtidig overtok stillingen som fogd i Finmarkens fogderi fram til han i 1695 ble utnevnt til lagmann i Bergen. I 1721 ble han norsk adlet under navnet Knagenhielm.21 I en av hans innberetninger, Matricul oc Beschrifuelse ofuer Findmarchen for Anno 1694, oppgir han de som var skattemenn i Langfjorden på den tiden. Disse var de tre som er nevnt i Adelaers manntall, Svend Nielsen (som nå var blitt utnevnt til underfogd), Mathias Olsen og Anders Joensen. I tillegg var det tilflyttet en Povel Povelsen, trolig same fra fellesdistriktet, etter navnet å dømme.22 Niels Knag beskriver også at det går en lakeselv («LaxeElf») i Langefjorden, men som på den tiden ikke ble brukt.23

Fra en anonym Joerde-Boeg og Mandtal ofuer Nordmend og Finner udj Ost og -West Findmarchen Saa og Paa grentze Finnerne for Anno 1694, nevnes også dette antallet på skattemenn: «Langfjorden er en mil eller litt mer utenfor Tanaby (tannebay), [der] bor fire mann».24

Prestetjenester 1717
Under sin andre Finnmarksreise kommer Thomas von Westen i Topographia Ecclesiastica, 2.del Finmarckia 1717 inn på bosetningen i Langfjorden, «fire menn i Langfjorden, en vik av Tana, til lands et kort stykke fra Tanaby, til sjøs fire mil».25 Disse fire mennene, sier han, betjenes om høsten i Hop av presten.26 Det var trolig sogneprest Anders Danielsøn Olai Norenberg i Kjøllefjord(-Lebesby-Tana) 1685-1720 og som på den tiden bodde i Kifjorden, som betjente folkene i Langfjorden da. Vedrørende prestenes regulære inntekter, de såkalte «rettighetene», ga nordmenn i Omgang sogn (1690) prestene 4 vog fisk (1 ½ vog i bordhold, 1 ½ vog i offer, 1 vog i fjærefisk) foruten 1 pund i skårkveite når de fikk det. Unntatt fra dette var folkene på Hop og i Langfjorden, som ga presten ikke mer i fjærefisk årlig enn 2 pund, det øvrige som de andre.27

Samiske offersteder
Lenge før fjellsamene kom og lenge før de ble kristne, har samene i Langfjorden hatt sine førkristne offersteder på fjellene der, eller «avgudssteder» som Thomas von Westen kalte dem. Ett av disse lå på «Kaalsniarg» eller «Kaldsniarg», ytterst på Langfjordnes, muligens det som i dag heter Goalsenjárga. Det andre kjente offerstedet ble kalt for «Stoppelniarg» og skulle også ligge til Langfjorden.28 Den sjøsamiske tradisjonelle tilstedeværelse på fjellene ved Langfjorden går derfor langt tilbake i tid.

Skoletjenester fra 1700-tallet
Av et annet dokument Thomas von Westen skrev i 1717, Ex Topographia Ecclesiastica Findmarkiæ, framgår det at han mente det burde reises et forsamlingshus i Tana, fortrinnsvis på Kvalneset («Qvalnæsset») og som samene selv kan bekoste «så som de er både formuende og villige til». Der må det være en kateket eller skolemester og ikke bare en student. Han skal da dele sine oppgaver mellom Langfjorden, Tanaby og Tana reinfolk. […] Ut i Langfjorden skal han være to ganger om året, hver gang tre uker. […] På de tider han er i Langfjorden, skal han også undervise nordmennene på Hop.29 De faste skolemestrene i Tana, Langfjorden, Kvalsund og Alten skulle få deres kateketkall («vocation af Catechetis») etter prostens og prestens rådføringer.30

Det var Isak Olsen som var skolemester og misjonær i Øst-Finmarkens distrikt fra 1703-1716, før han fulgte Thomas von Westen til Trondheim i 1716.31 Hundre år seinere var det en Per Persen (1806-1837) fra Lággu/Langfjord, som var lærer i Tana en kort periode. Han fikk en kort lærergjerning, ettersom han druknet den 9. oktober 1837.32

Beboerne 1744
I forbindelse med grensespørsmålet mellom Norge og Sverige, holdt Peter Schnitler eksaminasjon (forhør) i havnen Vika sørøst for Kifjorden den 15. oktober 1744. Dit var det kommet to daværende norske sjøsamer fra «Langfjord, en Indfjord af Tana-Fiord». Disse hadde tidligere vært svenske såkalte «Arisbye-Finner», men var på den tiden etablert i Langfjorden. Den ene het Peder Andersen, som kunne forklare landskapet mellom Utsjoki og langsetter Tana. Den andre het Hans Jonsen, også han forklarte seg om fellestraktene i grenseområdene.33 Navnet på en tredje har vi fra ett av vitnene i retten som foretok avhørene i Tana 31. oktober 1744, nemlig Iver Gunderssen fra Langefjord.34

Hvor i fjorden de bodde, får vi også kjennskap til. Den østlige landsiden sør for Langfjorden er Blåfjellet (nå Svartberga; Blåfjellet, Davvesiiddrášša, ligger i dag 6 km sør for Bekkarfjorden), bratt og ubebodd helt til Langfjordbotn. Den nordvestlige landsiden har mye fjell, men skråner ned til fjordbredden med bjørk på. 1/8 «mil» fra Langfjordnes (Langfjordodden) på Langfjordens nordvestlige side (nå Langfjordnes) bodde det i 1744 to sjøsamer (familier). I bunnen av Langfjorden er det en slette med bjørk på og ¼ «mil» opp fra sjøen stiger den opp til fjellet. I Langfjordbotn bodde det da fire sjøsamer (familier).35

Langfjorden 1768
Sorenskriver Hans Paus (1710-1770) omtaler Langfjorden omkring 1768 i sin Beskrivelse over Finmarken. Han sier at nordmennene bodde uti små «Dorper» (ty. Dorfer, landsbyer) som kalles «vær». I hans tid i Finnmark var Langfjorden et slikt vær, men var da øde. Men selv om fiskeværet var øde, bodde det samer («Finnerne») i Langfjorden.36 Han omskriver også sin bestefars, presten Paus, omtale av Nervei fra omkring 1690, men formulerer seg slik.

Midt uti denne fjorden [Langfjorden] ligger en øy, ¼ mil uti omkrets [circumference], hvor finnes ederdun og multebær; og er fra Langøya [nå Storøya] til et sted, kalt Jordene [nå Nervei], 1/8 mil, hvor også tidligere har bodd folk, og kunne med fordel bo folk, men ligger øde.37

Om antall samer ved Tanafjorden, anslo Hans Paus dette til å være 20 menn,38 det vil si familier. «Tanafjords finner er kun ganske få, da de sammen med fjellfinnene, som er de fleste, kan utgjøre 20 menn». Antall sjøsamer og nordmenn i Langfjorden har svingt opp og ned gjennom historien. Og som kongens befalinger av 1688 ivaretok sjøsamenes rettigheter den gang, bør staten også i dag kunne ivareta rettighetene til det sjøsamiske samfunnet i Nervei og ikke tillate et rettssystem som gjør dem historisk urett.

Fotnoter/Kilder

  1. Øst-Finnmark Tingrett, Kjennelse avsagt 29.10.2008, sak nr. 08-136638TVI-OSFI s.3.
  2. NNS IV bd.2 2.hf. 1942:90.
  3. NNS IV bd.2 2.hf. 1942:126.
  4. NLI, Norske kongebrev bd. IV 1686-1689, nr.50, 1989:241.
  5. NNS IV bd.2 2.hf. 1942:127; Rothe, Rescr. II, 1778:674-676.
  6. Riksarkivet, Norske missiver, Norske tegnelser XIV 98a-101a, Norske innlegg, H. Lilienskiolds memorial.
  7. NLI, Norske kongebrev bd. IV 1686-1689, nr.240, 1989:293-294.
  8. NNS IV bd.2 2.hf. 1942:126-127; Rothe, Rescr. II, 1778:713-719.
  9. NNS I 4.hf. 1938:297.
  10. NNS I 4.hf. 1938:320.
  11. NNS I 4.hf. 1938:295-296.
  12. NNS I 1.hf. 1932:33.
  13. NLI, Tingbok for Finnmark 1620 – 1633, I 12b, 1987:33.
  14. NLI, Tingbok for Finnmark 1620 – 1633, I 35a, 1987:59.
  15. NNS I 3.hf. 1935:159.
  16. NNS I 2.hf. 1934:63, note 1.
  17. NNS I 2.hf. 1934:63-64.
  18. NNS I 4.hf. 1938:202.
  19. NNS I 4.hf. 1938:204.
  20. NNS I 4.hf. 1938:210.
  21. NBL 2R bd.5, 2002:286-287.
  22. NNS I 1.hf. 1932:13.
  23. NNS I 1.hf. 1932:15.
  24. NNS I 1.hf. 1932:38.
  25. NNS I 2.hf. 1934:107.
  26. NNS I 2.hf. 1934:110.
  27. NNS I 4.hf. 1938:286.
  28. NNS I 2.hf. 1934:107, 138; NNS I 4.hf. 1938:341-342.
  29. NNS I 2.hf. 1934:121.
  30. NNS I 2.hf. 1934:130-131.
  31. NNS I 2.hf. 1934:134.
  32. Aage Solbakk, Tanadalen. Slekter – Historie (Deanukahki. Sogat – Historjá), 2001:98.
  33. NHK-I, Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745 bd.1, 1962:296-297.
  34. NHK-I 1962:321.
  35. NHK-I 1962:302.
  36. H. Paus Beskrivelse over Finmarken, RA, Kildeskriftfondets samlinger nr. 272, o.1768:136-138.
  37. H. Paus o.1768:187.
  38. H. Paus o.1768:191.




Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008