Striden om amtmannens sagbruk i Porselva 1739-1750

Trond Gabrielsen
Ságat nr.142 tirsdag 28. juli 2009 s.16-17.

Da Rasmus Kieldsøn ble utnevnt til ny amtmann i Finmarkens amt 1738, valgte han å etablere amtmannsetet i Alta. Der fikk han etter kort tid økenavnet «den onde amtmann». Dette er historien om kongens utro tjener som drev med økonomisk svik, løgn, trusler og seksuell utnyttelse i sitt embete. En fortelling om selvmord, selvransakelser, suspensjon og sinnssykdom, men også beretningen om det første sagbruket som ble etablert i Finnmark på et sted der lokalbefolkningen ikke lot seg så lett kue for 260 år siden.

Da kongen bestemte at amtmannsboligen på Vardøhus skulle overlates til kommandanten på den nye festningen, tillot Rentekammeret i København at Rasmus Kieldsøn fikk anlegge en ny amtmannsresidens der han selv fant det mest bekvemt på «Wardøhuus».1 Kieldsøn valgte imidlertid å lokalisere den nye amtmannsgården til Elvebakken i Alta. Der lot han også reiste en privat oppgangssag og mølle for offentlige midler og uten sentralmaktens kjennskap. Dette ble starten på en elleveårig lang strid med lokalbefolkningen og en tilsvarende embetskonflikt med kongen, rettsvesenet og sentraladministrasjon.

Rasmus Kieldsøn (1701-1753)
Rasmus Kieldsøn var født omkring 1701 og sønn av en hospitalsforvalter i København, Philip Julius Kieldsøn og Anne Marie. Han var student i 1717 og renteskriverassistent fra 1719. Fra 1725-1733 var han prosjektrevisor i Rentekammeret, der han arbeidet med gamle regnskaper under det norske sønnenfjeldske kontor. I påvente av en ny stilling, forsøkte han seg som handelsmann, men gikk fallitt i 1734 og ble dømt til svære økonomiske inndrivelser og store rettskostnader. Samme år ble han titulert rådmann i København, en stilling han hadde fram til 1737, da han søkte avskjed i nåde.2 Da han den 9. september 1738 ble utnevnt til amtmann i Finnmark, måtte han gi avkall på omtrent halvparten av den årlige gasjen, 200 riksdaler, som nedbetaling på gjelda.3 Kieldsøn ankom Finnmark på forsommeren 1739, der han deltok på tinget i Talvik den 3. juli.

Byggingen av Altagård 1739-1743
Allerede i slutten av juli 1739 kunne Kieldsøn sende en skisse av planene for den nye amtmannsgården nedover til København. Disse fikk han godkjent, men kammerkollegiet satte som betingelse for oppføringen i Alta at kostnadene ikke skulle overstige den forrige amtmannsboligen på Vardøhus til om lag 2200 riksdaler. Med egenkontroll av byggearbeidene, av økonomien og oppsynet med furuskogen i Alta, hadde Kieldsøn ingen problemer med å ta seg til rette. Han engasjerte både kvenske og norske tømmermenn på Elvebakken og fikk sendt snekkere nordover fra Trondheim, som sto for innredningen. Materialene tok han fra furuskogen og reiste et privat sagbruk i Porselva, der han skar bordene for å spare kostnadene til frakt av bygningsmaterialer. I løpet av tre år fikk han reist en herregård. Hovedbygningen, på to etasjer med innlagt vann, hadde et ytre mål på 10m x 26,5m (16 x 42 alen). Til anlegget ble det også reist fire store uthus og driftsbygninger.4 Amtmannen som skulle beskytte kongens skog i Alta, hadde da ryddet hele Elvebakken for furutrær.

bilde 1
Bilde 1: «Altengaard, Habitation de l’Amtman de la Laponie Norwegienne près l’Embouchure de Fleuve d’Alten (Lemaitre direcit, Chólet Sc)» - Altengård, amtmannsboligen for de norske samene i nærheten av Altaelvens munning. Porselva ses i bakgrunnen. Kopi av ukjent kunstner etter A.F. Skiøldebrands kopperstikk 1799 (privat eie).

Samenes forslag til sagbruk i Porselva 1690
Forslaget om å anlegge en vannsag i Alta ble første gang reist under Adelaer-kommisjonens undersøkelser på Altens tingsted i Talvik allerede i august 1690. Under drøftelsene om skogen som fantes i Alta, opplyste samene blant annet følgende:

Findes ogsaa platz til at sette saug paa Porße, tvert over for Bratholmen, og i Koofiorden, en half miil fra laxeelven, mens iche nogen skov nedenfor stengelserne neden i elfuen, som til saugetømer skulle vere tienlig, hvorfor det skulle vere at befrygte, at om noget sligt brug der skulle indrettis, laxefiskeriet derover skulle forhindris ved tømmeritz nedskyldelse i elven.5

Allmuen hadde foreslått at det kunne bygges en vannsag enten ved Porselva, tvers overfor Brattholmen, eller i Kåfjorden. Samtidig advarte de mot å anlegge en vannsag i lakseelven, fordi de fryktet at tømmerfløtingen da ville ødelegge laksestengslene de hadde nederst i elva. Likevel skulle det gå nærmere 40 år før sagbruket i Porselva ble en realitet.

Den Kongelige Porselvs Sag
Amtmann Kielsøn brukte av byggebudsjettet til amtmannsgården for å finansiere sitt eget private sagbruk. I 1740 anla han den vanndrevne oppgangssaga i Porselva (nåværende Sagelva) litt utenfor Russeluft, tvers over fjorden for gården han hadde under bygging. Da Rentekammeret oppdaget at amtmannen ulovlig hadde tatt seg til rette av offentlige midler, samtidig som han privat tjente på uttak av skogen han var satt til å verne, ble Kieldsøn fratatt saga, som ble overført til det offentlige. Den fikk da navnet «Den Kongelige Porselvs Saug».6 Fogd Johan Wedege i Vardø foreslo da at sagbruksdriften skulle overlates til Alten Handel, men fikk ikke samtykke i dette. Derfor ansatte han i 1745 kvenen Henrik Hansen Hedstrøm (Pakkari) til sagmester. For å vanskeliggjøre driften, hevnet Kieldsøn seg med å erstatte sagbladet med et gammelt og ødelagt. Bevisene for dette kom ikke fram før etter at Rentekammeret hadde bestemt at saga i Porselva måtte rives som en forutsetning for at Kieldsøn skulle få tilbake skogoppsynet.

bilde 2
Bilde 2: Illustrasjonstegning på den vanndrevne oppgangssaga i Porselva. Tegning fra 1778, Riksarkivet, Oslo.7

En rettssak fra 1746-1750
Da sagmester Hedstrøm skulle overta sagbruket utpå høsten 1745, fikk han utlevert et gammelt og ubrukelig sagblad. Han mente da å kunne bevise at i den tiden sagen ble drevet for amtmannens regning, hadde et annet og bedre sagblad vært i bruk. Under et vitneopptak på tinget i Talvik den 5. juli 1746, svarte Knut Johansen og Anders Johansen, som var de siste som hadde arbeidet for Kieldsøn på sagbruket sommeren før, at det ikke hadde vært brukt noe annet sagblad enn det Hedstrøm fikk. Seinere viste det seg at dette var galt. Amtmannen hadde før edsavleggelsen truet sine arbeidere med «at hvis de bekjendte Noget om det nye Saugbrug, skulde de blive pidskede og landlyste af Finmarken».8 Tingretten dømte da sagmesterens beskyldninger mot amtmannen for grunnløse og ila ham en bot på 3 mark og 40 lodd sølv for å ha framsatt tomme anklager. Samvittighetsnag førte rett etter edsavleggelsen til at Anders gikk bort til Amtmannshaugen og hengte seg i et tre og Knut forsøkte tre ganger å drukne seg, men ble reddet av naboer alle gangene.

Den 10. november 1748 sto Knut Johansen fram i Hammerfest kirke og skriftet åpent at han i denne saken hadde «svoret en Mened». På grunn av dette reiste amtmannen på nytt en justissak, denne gangen mot sin tidligere arbeider. Under rettssaken innrømte Knut at de hadde vitnet falskt, fordi de følte seg truet av amtmannen. Underretten trodde på Kieldsøn, og dømte den 16. juni 1749 Knut for åpenbart falsk vitnesbyrd og derfor skulle miste to fingre og all sin eiendom samt at hans to barn skulle settes bort.

Denne dommen ble påkjent og den 12. juni 1750 opphevde lagmann over Nordland og Finmarken, justisråd Peter Thams, Underrettens dom fra året før. Lagmannen innså at Knut hadde vært ufri og av frykt og enfoldighet avlagt falsk forklaring, og frikjente ham. Samtidig ga lagmannen Underretten en advarsel om heretter å sette seg bedre inn i slike «dubiøse» saker. Amtmann Kieldsøn ble avslørt som en bedrager og suspendert.

bilde 3
Bilde 3: Avisoppslag om «En Retssag fra 1749-1750» i Tromsø Stiftstidende 1849 nr. 28, 8.april, ukjent forfatter.

Amtmannens forfall
Sagbladsaken var bare en av mange stridigheter amtmann Kieldsøn var innblandet i. Også Knut Kven hadde vært i strid med ham og vandret i månedsvis sørover til kongen i København med et klageskrift over amtmannen om ressursutnyttelser, beiteland og handel. Da var listen over amtmannens trakasseringer lang, inklusiv seksuelle overgrep.9 Også kirkens menn hadde engasjert seg i konfliktene. Under en visitas i Alten kirke skrev biskopen den 4. juni 1750 i visitasboken at – forargelige syndere må de kalles, som forårsaker de mangfoldige stevnemål, beskikkelser, ekstrating og dermed så mange vitners ed, derfor ble amtmann Rasmus Kieldsøn angitt av prest, sorenskriver og menigheten.10

Sommeren 1750 ankom et handelsskip Alta med en arrestordre på Kieldsøn. Etter et mislykket selvmordsforsøk, ble han mer og mer forvirret, og brakt til sorenskriver Samuel Bugge i Talvik. Den 10. august ble Kieldsøn avsatt fra sitt embete.11 Sorenskriveren meldte til stiftsamtmannen at Kieldsøn da var falt ut i sterk svakhet. I et skriv av 23. november 1750 fra stiftsamtmannen i Trondheim til Johan Wedege, ba han fogden om å ha oppsyn med Kieldsøn på grunn av hans sinnssykdom. Prost Johannes T. Falk i Alten tok da vare på den sykelige Kieldsøn vinteren over. Den 16. januar ble hans gods registrert og eiendeler solgt, for å dekke noe av den resterende gjelden han hadde til den kongelige kasse.12 Sommeren 1751 forlot Rasmus Kieldsøn Finnmark med et handelsskip til Amsterdam, der hans siste brev ble datert to år seinere.

Porselvsaga nedlegges
Da verken fogden i Vardø eller Rentekammeret i København hadde midler til å ansette en skogfogd etter at Kieldsøn ble fratatt skogoppsynet, ble det bestemt at amtmannen skulle få det tilbake mot at han reiv saga i Porselva. Bak beslutningen om nedleggelsen, lå også det faktum at driften var ulønnsom. Sagbruket lå avsides til, omkostningene med å føre tømmeret fram var store, driftssesongen kort, tømmeret var mindre dimensjonert og man fikk sjelden mer enn 5-6 bord av hver stokk. I tillegg var bordene alltid fulle av kvister og dårlig egnet til båtbygging.13 Men sagen ble ikke revet, bare innstilt.14

Den nye amtmann Mathias Collett skrev til Rentekammeret 29. juni 1751 om hvor ødeleggende det var for skogen at det ikke lenger var noen vannsag i distriktet.15 Collett fikk da gjenåpnet saga og påla gjennom skoganordningen i 1751 at alt tømmer skulle sages ved Porselva. I 1767 var det fremdeles drift ved saga i «Borse-Jok», som Knud Leem kalte den.16 I perioden fram til 1814 foretok myndighetene en løpende vurdering av lønnsomheten ved sagbruksdriften. I 1794 spurte daværende amtmann Ole H. Sommerfeldt fogden om hvordan sagbruksdriften kunne forbedres økonomisk.17 Fogden fikk ikke lange betenkningstiden, for samme år ble Porselvsaga ødelagt av vårflommen. Den gamle sagmesteren var død og det viste seg umulig å få noen til å sette Porselvsaga i stand. Sagbruket ble værende ute av drift i over ti år. Etter 1804 fikk fogden sendt bud etter en sagmester fra Pello i Tornedalen, som fikk reparert saga. Rett etter ble det ansatt en kvensk sagmester, Muurberg.18 I krigs- og nødsårene 1807-1814 var det mindre aktivitet på sagbruket, da de fleste hadde nok med å holde sulten utenfor stueveggen. Porselvsaga ble endelig nedlagt like etter 1814, samme år som amtmannsetet ble flyttet til Tromsø.19

Fotnoter

  1. Rentekammeret, Bergens District, Register til kopibok 1738-42, pag. 176, i Jens Petter Nielsen, Altas historie, bd.1 1990:228; J. U. Wolff, Noter, Tromsø Museums Årshefter, Vol.54 (1931) nr.3, Tromsø 1942:64.
  2. Tor Weidling, Eneveldets menn i Norge, Riksarkivaren, skriftserie 7, Oslo 2000:212.
  3. J. P. Nielsen 1990:227.
  4. J. P. Nielsen 1990:229.
  5. Etnografisk Museum (1932-1945): Nordnorske Samlinger, bd. I: Finnmark omkring 1700, Aktstykker og oversikter, 4. hefte: Henrich Adelaer i Finnmark 1690, Oslo 1938:232.
  6. N. A. Ytreberg, Handelssteder i Finnmark, Trondheim 1942:106; J. P. Nielsen 1990:235.
  7. Gjengitt i Ståle Dyrvik, Norsk historie 1624-1814, Oslo 1999:105.
  8. En Retssag fra 1749-1950, Tromsø Stiftstidende, 8. april 1849 nr. 28.
  9. Einar Niemi, KJELDSØN, Rasmus, Norsk biografisk leksikon, 2R, bd.5, Oslo 2002:216-217.
  10. Aksel Magnus, Finmarken. Samlinger til Finmarkens Historie, Kjøbenhavn 1889:128.
  11. J. P. Nielsen 1990:267.
  12. A. Magnus 1889:128.
  13. Hans Paus 1768-70, Samlinger til en historisk beskrivelse over Finmarken, i N. A. Ytreberg 1942:147.
  14. J. P. Nielsen, Skogfogd og kvæner i Altaskogen. Skogvern i Finnmark i dansketida, Årbok for Norsk Skogbruksmuseum nr. 12, Elverum 1989:203.
  15. Finnmark Amt Kopibok 1751-52, Statsarkivet i Tromsø.
  16. Knud Leem, Beskrivelse over Finmarkens Lapper, Kiøbenhavn 1767:352-353.
  17. J. P. Nielsen 1989:211.
  18. J. P. Nielsen 1989:212.
  19. Amtmann Frederik W. Wedel-Jarlsberg til fogd Frederik Jacobi Aarestrup, datert Altengaard 28.05.1814, i Knut Spilling, Av Finmarkens skogret, Kristiania 1919:17-18.













Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008