Ole Hierrilds manuskript om
Kjelvik prestegjelds tilstand 1749
Trond Gabrielsen
Ságat nr.151 lørdag 8. august 2009 s.14-15.
Embetsrapporten jeg skal presentere her er skrevet av sogneprest Ole H. Hierrild i Kjelvik 1749, samme år som han returnerte til København. Rapporten, som aldri har vært publisert, beskriver kirkens og menighetens tilstand slik dette fortonet seg for ham mens han var der. På denne måten gir manuskriptet detaljerte historiske opplysninger om Kjelvik prestegjeld (nåværende deler av Nordkapp og Porsanger) og dets befolkning på 1740-tallet, det vil si i årene rett før grenseavtalen mellom Norge – Sverige fra 1751.
Bilde 1: Forsiden i O. Hierrilds manuskript av 30. november 1749 (Riksarkivet).
Om manuskriptet
Originalen til dette manuskriptet befinner seg i Riksarkivet i Oslo. Det mangler en egen tittel, men kan ut fra avslutningsformuleringen kalles Kielvig-Kirkes og Meenigheds Tilstand beskreven af Præsten O. Hierrild 30. November 1749. Manuskriptet er utformet som et responsum på en resolusjon fra Misjonskollegiet, trolig knyttet til bortforpaktningen av jordegods og kirker som pågikk mellom 1727 og 1786.1
Første del av manuskriptet (s.1-4) omhandler Kjelvik kirkes tilstand; 1) inntekter, 2) tienden og utgifter, 3) regnskapsføring, 4) bygging og reparasjoner av kirken med inventar og 5) kirkens beholdning. Av plasshensyn får jeg ikke med denne delen her. Andre del (s.4-8), som omhandler Kjelvik menighets tilstand, gjengir jeg i helhet. Dette gotisk håndskrevne manuskriptet har jeg transkribert og modernisert til norsk direkte fra originaldokumentet. Forklarende kommentarer har jeg lagt til i klammer []. De eldre skriveformene for samer er beholdt.
Om forfatteren
Ole Hansen Hierrild (1708-1788) var født i Hjerrild, Stouby sogn i Århus i Danmark. Han ble første gang gift med Magdalene Junghans (d.1750), datter av prost Henning Junghans (1680-1753) i Tromsø og hustru Anna Melchiorsdatter Meldal (d.1732). Året etter at hans første kone døde, giftet han seg igjen, denne gangen med Johanne Cathrine Hauch (1723-1802). Han hadde to barn fra sitt første ekteskap, som begge ble prester, Henning Junghans Hierrild og Hans Hierrild. Sistnevnte overtok embetet i Øsse og Nesberg i Schades herred etter faren.
Ole H. Hierrild ble student i 1729 og cand.theol. 16. september 1734 med karakteren non.cont. I begynnelsen av 1738 ble han misjonær i Karlsøy, Lyngen og Ulsfjord. Ifølge Trondheim bispearkiv ga biskop Hagerup ham instruks for misjonstjenesten den 23. oktober 1738. Der tjenestegjorde han fram til sognepresteutnevnelsen til Kjelvik den 11. mai 1742, men skriver selv at han ankom Kjelvik først i 1743. I 1749 reiste han til København der han den 3. april 1750 ble sogneprest i Øsse i Ribe stift på Jylland. Da han ble forflyttet, forsøkte Hierrild å ta med seg den begavete 14 år gamle samiske gutten Anders Porsanger, seinere misjonær og sogneprest i Vadsø, for å gi ham en utdannelse, men foreldrene motsatte seg dette. Ole H. Hierrild døde den 18. september 1788.2 Manuskriptets andre del inneholder følgende fire poster.
(1) Antall boende nordmenn og samer
«I Kjelvik prestegjeld er der nå 28 bofaste nordmenn og to ungkarer på selvfostring [ugifte sønner som har flyttet hjemmefra, bosatt seg alene og arbeider for seg selv fri for skatter og bortleiing av arbeidskraft]. Hva angår nåværende forhold er der to slags finner, nemlig sjø- og fjellfinner, hvilke siste også kalles lapper. Av sjøfinner er det 38 familier og fjellfinner 24, til sammen 62 familier.3
(2) Prestegjeldets bosteder og flyttinger
Nordmennene bor på øyene og de ytterste stedene av fastlandet mot havet, hvor fiskeriet er best. Og det er nå fem bebodde steder på østre side av Magerøya som tilhører Kjelvik, hvorav det nordligste heter Skarsvåg, en halv mil fra Nordkapp, det sydligste heter Gulgammen. Ytterst på den vestre siden av Porsangerfjorden er det tre bebodde steder, nemlig Repvåg, Kistrand («Stranden») og Rasskeil, ellers er det mange ubebodde steder i mangel av folk.
Sjøfinnene bor på fastlandet inne i Porsangerfjorden på den østre og vestre siden av Porsanger, der hvor skogene er best. Og når skogen er hugget ned omkring deres gammer, flytter de på samme måte inn i skogen igjen, hvilke ofte skjer årlig av en del finner, slik at skogene også der snart blir nedhugd. Sør for Gulgammen ligger Lafjorden, hvor det bor to familier.
De fjellfinnene som hører til Kjelvik, og altså yter deres skatter og rettigheter [særskatt for samene etter forordning av 6.juni 1691] der, har ingen faste boplasser, men flytter vanligvis hver 14.dag etter hvert som gresset og mosen blir oppspist av reinsdyrene. Først i september begynner de å flytte fra sjøkanten og opp mot de svenske grensene og kan mot juletider være ved de svenske byene Enare («Jndiager»), Karasjok («Charesciok»), Kautokeino («Koutikein») og Utsjok («Arisbÿe»). Så snart våren begynner, flytter de tilbake til sjøkanten dit de ankommer i midten av mai. Så flytter de omkring langs sjøkanten til høsten igjen.
Årsaken til denne omflakkingen er at de om sommeren ikke kan ha sine flokker på fjellet på grunn av bremslarver («varner») og mygg som er skadelige og ufordragelige for deres reinsdyr, og må derfor holde seg ved sjøkanten hvor luften er mer kjørlig.4 Om vinteren kan de ikke være langs sjøkanten, fordi da blir snøen så hard at dyrene ikke kan livnære seg av mose, som er deres føde.
I tillegg kommer det, at de svenske lappene blander seg med de norske om sommeren ved sjøkanten på den norske grunn. Hva Kjelvik angår, har de svenske lappene i min tid ikke latt sine barn døpe i Kistrand kapell og sjelden søker de til noen offentlig gudstjeneste der, uten en overtalelse. Jeg kjenner ikke til at det blant Porsangers fjellfinner er flere enn fire svenske lappiske familier, blant dem den ene, nemlig Peder Jonsen Bout. Han både skatter og gir rettighet til den norske og svenske konge og øvrighet. Men på grunn av hans svogerskap med de norske lapper, vil han heller være under den norske enn den svenske jurisdiksjonen, for at hans barn da kan tilhøre den norske krone. De andre svenske lappene gir kun skatt til kongen av Danmark skjønt de om sommeren har samme nytte av sjøen som de norske. Ellers er det ikke uvanlig at de svenske og norske lappene gifter seg med hverandre.
(3) Undervisningen
Hva undervisningen angår, så holder vel presten alle søndags- og helligdagsprekener og katekisasjon i hovedkirken, men har sjelden flere enn de nærmest boende som tilhørere. Derfor må menighetens undervisning, så vel dette gjelder nordmenn som finner, skje mest ved oppbyggelige skolemestere og kristelige foreldre som holder god husskikk og andakt. Til dette må i hvert fall presten ved alle anledninger gudelig oppmuntre de vedkommende, fordi verken finner eller de langt fra boende nordmenn kan, på grunn av veiens lengde og farer, fra begynnelsen av november måned og fram til påske ta sine hustruer og barn med seg til kirken, især finnefolket. Finnene møter vel to ganger om året ved Kistrand kapell med deres hustruer og barn, men den undervisningen som de da kan få av presten vil jeg anta er tilstrekkelig for konfirmasjon.
Fordi disse finnene så sjelden søker offentlige gudstjenester i hovedkirken på grunn av veiens lengde ettersom de fleste har 6-7 finnmarksmil til kirken, må altså presten bruke en skolemester som er av finneslekt. Derfor kan de ventelig skjule synder han burde avdekke og finnerne, for samme årsaks skyld, kan se igjennom fingrene med skolemesteren om han er skjødesløs i sitt embete. En misjonær vil kunne utrette mye godt til Guds ære og menighetens oppbyggelse, når han selv både er flittig og har skolemestrene under daglig drift og oppsyn [den daværende misjonæren i Porsanger distrikt, Wilhelm Henrik Patberg 1742-1750, var samtidig sogneprest i Kjøllefjord, men bodde i Lebesby i Laksefjord]. Dermed kunne ved Guds nåde mange sjeler bli opplyst, mange synder oppdaget og dempet, som nå skjules og ikke irettesettes og derfor brer seg videre ut blant så mange folk, der sjelden kommer til dem de likefullt kan ha ærefrykt og respekt for og som kan undervise dem grundigere.
Bilde 2: Sistesiden i O. Hierrilds manuskript av 30. november 1749 (Riksarkivet).
(4) Levemåten og næringsveier
Angående levemåten, så lever nordmennene for det meste av fiskeri, og det de selv ikke bruker fører de til handelen og kjøper mat og kledevarer for. Ganske få har kyr, men de fleste har så mange geiter og sauer at de kan produsere sine egne sjøvanter og hodeplagg. Når fiskeriet mislykkes, ser det slett ut for de arme menneskene.
jøfinnene livnærer seg dels av fiskeri, men dette gir dem ikke mye avkastning ettersom det ikke er så godt fiske i de store fjordene som ut imot havet. De er heller ikke så flittige som nordmennene til dette fiskebruket. Dels av kreaturhold, da de fattigste har 1, de gjennomsnittlige 2 og de rikeste 3-4 kyr, foruten en del geitekillinger og sauer. Dels av reve-, oter-, kobbe-, hare- og rypejakt og fangst, da de selger skinnene og fjærene, men spiser kjøttet. Spesielt ryper og harer, som de fattige finnerne spiser mest av om vinteren ettersom de ikke har råd til å kjøpe mel. Dels av ederdun som de samler om sommeren på de mange små øyene i Porsanger.
Fjellfinnerne livnærer seg for det meste av reinsdyrkjøtt og ost, da den rikeste, nemlig Peder Juxen har over 1000 reinsdyr, Peder Nielsen, Niels Pedersen og Hans Hansen på østsiden av Porsanger har 5-600 reinsdyr hver mens de andre har omkring 100. De svenske lapper har ikke færre enn de norske. Når de ikke kan leve av sine reinsdyr på fjellet, pleier de å snike seg inn i det norske manntallet ved en attest de fører med seg fra sin prest. Av slike er det kommet tre i min tid. Fjellfinnene bruker lite mel. Om sommeren samler de dun i lag med sjøfinnerne og bruker å fiske så lenge de oppholder seg ved sjøkanten. De svenske lappene, som om somrene oppholder seg på den norske grunn, bruker å fiske likeså vel som de norske, men dun får de ikke lov til å sanke.
Således, som Kielvik kirkes og menighets tilstand nå ærbødigst er skrevet, håper jeg at den nåværende tid skal befinnes. København den 30. november 1749. O. Hierrild.»
Fotnoter
- Registraturen er Misjonskollegiet, Serie: Saker ordnet etter emne 1727-1786, pk. nr.1, ark nr. 88-91, 1749 30/11, Riksarkivet, (Katalog nr. 1129/02, Hylle nr. 4A 084 62).
- Litteratur: A. Erlandsen 1857:19; A. Steen 1954:221,230,38,404; E. R. Hanssen 1985:72; J. Rustad, Porsangerfolket, 1996:3; O. Hierrild, brev 30.11.1749, RA; Hagerups misjonærinstruks, Trondheim bispearkiv, kopiboken, 23.10.1738; http://www.familysearch.org.; J. B. Jahnsen 1987:87.
- Manuskriptet har summert til 61 familier.
- T. D. Josefsen, K. Åsbakk og A. Oksanen, Parasitter og sjukdom hos rein, Ottar nr.263, 5-2006:32f.