Dikterpresten i Lebesby som forgudet Wergeland
Trond Gabrielsen
Ságat nr. 188, onsdag 30. september 2009 s.18
I 1847 utkom en diktsamling i Christiania med den beskjedne tittelen Digte. Boken var også smålåten i sitt format og inneholdt 47 dikt over snaue 117 sider. Dikterens navn var Bernhard Kokk. Ukjent for de fleste, den gang som i dag. Han var imidlertid en stor beundrer av Henrik Wergeland og, ble seinere, en beundrer av menigheten i Lebesby.
For 201 år siden, den 17. juni 1808, ble Henrik Wergeland født. I den anledningen er året 2008 gjort til en nasjonal begivenhet, Wergeland 2008, for å markere og feire 200-årsjubileet for hans fødsel.1 Året 2008 kunne også markeres gjennom et annet «jubileum», nemlig dikterpresten Bernhard Kokk (1827-1893) som for 150 år siden ankom Lebesby prestegjeld der han forgudet Wergeland og menigheten.
Dikteren Henrik Wergeland
Henrik Wergeland (1808-1845) var ikke bare en stor lyriker og seriøs dramatiker, han var også en innflytelsesrik historisk forfatter og en aktiv politisk debattant. Wergeland 2008 begrunner jubileumsåret derfor med at «vi skal feire mannen som er omtalt som den største dikter Norge har fostret, de svakes ridder, en ulidelig bråkebøtte, folkeopplysningspioner og en herold for toleranse og menneskeverd».2 Hvilke av disse sidene ved ham Bernhard Kokk satte størst pris på, er usagt. Men et uslettelig inntrykk må han ha gitt den unge dikterspiren. Så la oss derfor minnes Kokk som en del av denne Wergeland-markeringen.
Bilde 1: Henrik Wergeland, litografi etter tapt daguerreotypi (I. W. Tegner & Kittendorffs lith. inst.). Eier Nasjonalbiblioteket.
Dikteren Bernhard Kokk
Bernhard Kokk var født 25. mai 1827 i Aker ved Christiania. Foreldrene var Daniel Kokk og Maren Gulliksdatter.3 Bare 20 år gammel utkom Bernhard med diktsamlingen Digte i 1847. Den ble utgitt i Christiania, forlagt av Feiberg & Landmark og trykt hos Carl C. Werner & Co. Diktene tar for seg ulike aspekter ved livet, som for eksempel om naturen (Den første snø, Blåveisens klager, Granen og blomsten), om de nære og dagligdagse tingene (Utsikt fra Ekebergbakken, Småguttenes sommervandring, Slåttesang), om følelser (Morskjærlighet, Farvel, Tåren), noen kjærlighetsdikt (Til en norsk jente, Lengsel, Hildas blomst, Hildas øye), om stemninger (En sommerkveld, Soloppgang, Hyttens hygge), om et gresk sagn (Malerkunstens opprinnelse) samt noen få moralske refleksjoner (Rent du holder ditt gevant, Til tarveligheten). Men samlingen inneholder også ting han brant sterkt for, som for eksempel i diktet Språkkamp, som begynner slik:
«Fram, I rappe Ordgeleder,
rejser eder!
Kampen aabnet er i Nord.
Hold dig tappert paa din Tunge,
frihedsunge,
folkebårne norske Ord!»
I dette diktet går han til stekt angrep mot den danske dominansen i det norske språket, og avslutter med disse kampsterke versene:
«Saa Norrønatungen toner!.
Endda throner
Dansken i vor Tungerod!
Skal vi længer lægge dette
bløde, lette
Sprog paa Tunge norsk og god?
Nej, lad svulme alle Lunger,
saa det runger,
Sværdslag ligt paa Skjolderad!
Lad Norrønamaalet klinge,
la det bringe
Malm i Tale og i Kvad!
Altsaa fram, I kjekke Skarer!
Fram! – og sparer
hverken Sangel eller Knot!
Snart de fædrelandske Toner
sejerskroner
oldnorsk Alvor, Kraft og Mod!»
Bilde 2: Utsnitt av tittelarket på diktverket til Bernhard Kokk 1847.
Hyllest til Wergeland
Men det var ikke bare språksaken Kokk engasjerte seg i. Både i tekstlig form, dikterisk oppbygging og tematisk innhold har Kokk vist at han har et sterkt forbilde i Henrik Wergelands diktning. Dette legger han selv heller ikke skjul på, da to av diktene hans er dedikert den store norske dikteren. I det første, Til Henrik Wergeland, som han følgelig skrev mens forfatteren lå syk ettersom diktet har undertittelen Under hans sykdom. Her lar han seg gripe og fascinere av Wergelands produktive periode fra sykesengen.
«O, vi hørte nys, du sang,
og saa skjønt det lød, –
ja, endnu din Harpes Klang
toner ren og sød.
Moderkjærligheden prise
nys vi hørte dig
i din vakkre Julevise,
Himlens Engles lig.»
Bernhard Kokk avlutter diktet med følgende bedende sukk:
«Dog vor tause Bøn vi end
sende over Sky,
bede Herren høre den,
frelse dig paany.
Hører han da vore Bønner,
o, hvad frejdig Lyst
ville alle Norges Sønner
føle i sit Bryst!»
I det andre diktet, Frygt og Haab ved Henrik Wergelands Sygeleje, kommer Bernhard Kokk sterkere inn på sine egne følelser under dikterens sykeleie. Her innser han hvilke utgang sykdommen vil ta. Diktet består av sju vers, hvert av dem på hele 21 linjer. Verseformen formelig skriker av Bernhard Kokks krampe for å tviholde på sitt levende forbilde. Siste vers i diktet ender slik:
«Ak, det Haab var altfor godt:
Dødens Aand hans Barm omgiver.
Skuffelse er Haabet blot,
som opliver;
nu Forhaabningernes Slot
til en Frygtens Afgrund bliver.
Se, han blegner …
kraftløs han til Lejet segner …
Harpen glider fra hans Hænder …
Blikket han fra Jorden vender,
ser kun op til Vinterhimlen,
hvor han mellem Stjernevrimlen
skuer Engle fra det Blaa,
mens saa glad han lytter paa
deres Kald
til at bo i Himlens Hal,
hvor en Glæde
de berede,
som saa skjønt han ante her. –
Ha, hans Død os synes nær,
Haabet er ej mer tilstede!..»
Sviende kritikk
Fordi Bernhard Kokk hadde latt seg inspirere av Henrik Wergeland med sin diktning, ble den 20 år gamle dikterspiren også sammenliknet med ham da den dannete, litterære Christiania-eliten skulle anmelde boken. Og dette kom uheldig ut for Kokk. Dette skjedde da D. Ræder omtalte «Digte af Bernhard Kokk» i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur, samme år verket utkom.4 Kritikken ble sviende og karakterisert som å slå den døde i hjel. Ræder mente det ville være uhøflig mot et opplyst publikum å oppholde seg med en omfattende kritisk påvising av mangler som er iøynefallende for selv den i estetisk betraktning mindre dannete. Eller som han arrogant uttrykker dette, man obduserer ikke sykdomsformer som er åpenbare. Derfor innskrenket Ræder kritikeren til gjennom noen sitater å gi leseren anledning til å se det han kaller for «umodenhet»: Dikteren tror han kan erstatte mangelen av det ekte, gjennom ukritisk begeistring for bruken av klingende ord og ved en forsert og meningsløs jakt etter kjekke og uvanlige bildebruk, ifølge anmelderen. Som et eksempel på denne umodne parforce-jakten henter han fra diktet Den norske yngling følgende setning: «Modets Ørneving paa Panden flakt». Til dette kommenterer Ræder – at herr Koll har sett seg blind i Wergelands blendende, men ofte med fast gull glimrende bilderikdom og dumdristige fantasiflukter. Koll har tatt en dikter til mønster, der mindre enn de fleste er skikket til å være et forbilde – herr Kokk har hatt etterlikningens alminnelige skjebne og har kun vært i stand til å omplante sin mesters feil.
Henrik Wergeland var en fargerik radikaler i sin samtid, noe som førte til at han møtte sterk motstand fra konservativt hold. Denne motstanden ble derfor overført til Bernhard Kokk fordi han viste en slik sterk forkjærlighet til Wergeland, noe diktsamlingen hans bærer tydelig preg av.
Presten Bernhard Kokk
Om det var den sviende kritikken som førte Bernhard Kokk bort fra sin dikterpenn eller om det skyldes hans sterke gudstro, er usagt. I hvert fall begynte han etter dette på teologistudiet. Bernhard Kokk var 25 år da han avla teologisk embetseksamen den 16. desember 1852.5 Den 4. mars året etter giftet han seg i Asker kirke med Karen Eliasdatter.6 Hun var født 27. juni 1832 på Ståvi i Bærum av foreldrene Elias Gundersen og Mari Hansdatter.7 I 1857 tok Bernhard Kokk også eksamen i lappisk.8 Han må derfor ha vist stor interesse for det samiske språket og de samiske forholdene.
Tidlig på etterjulsvinteren 1858 tiltrådte han som sogneprest i Lebesby, et kall han hadde fram til 1864. Da han ankom Lebesby, ble han tilbudt bolig i skolehuset, en daværende gammel, rå og utett laftet bygning, som tidligere hadde blitt flyttet fra Kjøllefjord hvor den opprinnelig hadde fungert som prestebolig. Det var derfor ingen luksustilværelse han ble tilbudt. Som sogneprest ble han også valgt til ordfører i Lebesby og mottok en rekke kommunale verv.9 I 1861 ble han også utnevnt til prost i Østfinmarkens prosti, et embete han beholdt fram til han ble utnevnt som sogneprest i Tranøy 1864.
Med bakgrunn som dikter og teolog, var Bernhard Kokk opptatt av skolen og undervisningen i kommunen. Som medlem av skolestyret engasjerte han seg sterkt i folkeopplysningen og gikk hardt ut mot de som tok lett på dette. Blant annet beskyldte han lærerne for å være uopplyste, udugelige og late.10 For å bøte på dette, grunnla han kommunens første bibliotek, Lebesby Prestegjelds Allmuebibliotek. Av den første utlånsprotokollen fra 1858, går det fram at leseferdigheten slett ikke var så dårlig som hans negative omtale av lærerne skulle tilsi.11 Som språkmann og kyndig i samisk, ble han en god støttespiller for allmuen i Lebesby, der han også tok prestestuen i bruk som skolestue. Der var det nok ikke bare det norrøne språket han lot klinge, i Wergelands ånd.
Fotnoter
- Wergeland 2008 er et samarbeid mellom Eidsvoll 1814, Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet.
- www.wergeland2008.no (10.06.2008).
- Aker ministerialbok 1819-1828 s.554; http://www.arkivverket.no (25.06.2008).
- Christian C. A. Lange, Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur, Første Aargang, Christiania 1847:371-376.
- Thorvald Boeck, Geistlig Stat og Kalender for Kongeriget Norge, Christiania 1868:64; Olaf Holst, Geistlig Stat og Kalender for Kongeriget Norge, 3dje Udgave, Kristiania, 1897:57.
- Asker ministerialbok 1825-1878 s. 81; http://www.arkivverket.no (25.06.2008).
- Asker ministerialbok 1825-1864 s. 92; http://www.arkivverket.no (25.06.2008).
- Thorvald Boeck, Geistlig Stat og Kalender for Kongeriget Norge, Anden Udgave, Christiania 1874:65.
- Harald Barbala, Lebesby kirke. Lebesby kirkehistorie 1718-2002, Lebesby 2003:75-76, 138.
- Baard Tvete, Festskrift i anledning Kjøllefjord kirkes 200 års jubileum 1738-1938, i Kjøllefjord kirke 1738-1976, Kjøllefjord 1938/1977:45.
- H. Barbala 2003:46.