Pottaskeproduksjonen i Finnmark

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 230, fredag 27. november 2009 s. 14.

Ifølge en rettsprotokoll fra Varanger sorenskriveri av 15. juli 1858, ble en mann dømt til å erstatte staten 26 skilling og saksomkostninger samt åtte dagers fengsel på vann og brød i «tyveristraff» for hogst av «13 store birketrær til brænding av potaske».1 Hva var det mannen skulle med denne pottasken og hvorfor ble han dømt så strengt for dette?

Ved tildeling av en amtseddel i 1856 hadde den tiltalte fått overdratt gratis grunn i Sør-Varanger til privat bruk og dyrking, men med den sedvanlige husbehovsklausulen om at nærværende tillatelse ikke hjemlet brukeren noen som helst rett til den skogen som måtte finnes på jordstykket. Beboeren hadde derfor foretatt ulovlig hogst på sin eiendom, fordi skogen tilhørte staten da mannen brukte bjørketrærne til egen produksjon av pottaske.

Straffesaker
Flere slike strafferettssaker for ulovlig hogst til pottaskeproduksjon forekom i Sør-Varanger. Ved en liknende domsprotokoll av 24. september 1858 ble en russisk undersått dømt til en tyveristraff av fem dagers fengsel på vand og brød samt en erstatning på en spesidaler og saksomkostninger for hugst av en del bjørk i Sør-Varanger. Russeren, som verken var eier eller bruker av jord i Norge, hadde ifølge rettsprotokollen også oppbrent bjørketrærne i skogen til pottaske.2 Behovet eller markedet for pottaske i Finnmark var tydeligvis bra på midten av 1800-tallet, ettersom både innbyggere og utlendinger drev enkle små pottaskebrennerier i amtet på den tiden.

Europas største kjemikalievare
Allerede på 1300-tallet var pottaske utførselsvare fra England. Av en rapport om utførselstollen fra Skirbeck i Lincolnshire 1323, framgår det blant annet at menn fra Norge var fritatt for den engelske tollen for pottaske.3 På 1400-tallet ble også de baltiske landene viktige i transitthandelen av pottasken.4 Hamburg ble da en stapelplass for asken fra steder ved Østersjøen. Derfra ble den solgt videre til blant annet tekstilindustrien i Flandern. Produksjon av pottaske i Norge ble også tidlig en viktig eksportartikkel. I 1562 skrev kong Frederik 2. et brev til lensherren over Bergenhus og Vardøhus len, Erick Rosenkrandz, der han ba om at all «luttre» lensherren kunne få tak i skulle føres til København.5 Denne luten var også noe av det første som opptok den dansk-norske enevoldskongen Frederik 3. da han innførte enevelde. Den 4. januar 1661 utstede kongen et privilegium for pottaskebrenning i to len i Sør-Norge.6 Gjennom kongelige forordninger, de såkalte oktroyene, ble det gitt bevilgninger til danske handelskompanier på handelen i Norge. Fra en «oktroj 1782» ble kompaniet overdratt samtlige glassverk i Norge, deriblant «Minde Teglverk og Pottaske Fabrik» og tre andre forskjellige «Potaske-Kaagerier».7 Ved pottaskehytta på Hurdal glassverk ble det rundt 1800 betalt 24-32 skilling for et dagsarbeid og for koking av pottaske betalt 32 skilling pr. 100 pund.8

Pottaske har også hatt en lang tradisjon som eksportartikkel fra nordområdene. Da en kongelig handelsekspedisjon la ut fra København i 1670, på den lange reisen langs norskekysten til Hvitsjøen og Bjarmeland («Borandia») for å studere markedsforholdene i nordområdene, kunne den franske skipslegen om bord, Pierre Martin de la Martinère (1634-1690), fortelle at den russiske tsaren pleide å sende store mengder pottaske og pelsverk til Arkhangelsk, der han solgte dette i bytte for silke og andre luksusvarer.9

Verdien i dette produktet bredte om seg i Norge. Da Hans Nielsen Hauge ble invitert til Bardu i 1804, uttalte han at det «av bjørk og or kunne lages pottaske» ved Bardufossen, som et tiltak for å bedre forholdene der.10 På midten av 1800-tallet var pottaske en av de mest ettertraktete kjemikaliene i Europa. Industrielt ble pottaske brukt blant annet ved framstilling av glass og såpe samt i fargerier og kjemiske fabrikker. Ved produksjon av glass, ble smeltet kiselrik sand tilsatt alkalisk materiale i form av pottaske og knust kalk eller kritt. For eksempel hadde Modums Blaafarveværk store problemer med å skaffe nok pottaske til glassproduksjonen gjennom egen framstilling og innlandskjøp, så de måtte importere stoffet fra New York, Köln og St. Petersburg.

Kaliumkarbonat (potassium carbonate)
Hva var så denne pottasken for noe som både ga store straffer for ulovlig produksjon i Finnmark og svære inntekter for kongedømmet? Og hvordan ble den framstilt? Pottaske (av eng. potash og fr. potassium carbonate, kaliumkarbonat) er trivialnavnet på K2CO3. Navnet kommer av at man opprinnelig framstilte stoffet ved å koke opp utlutet aske i potter eller kjeler. Navnet kalium ble først skapt i 1796 av den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth, da han omskrev det arabiske ordet al-qali som betyr «fra aske». Selve alkalimetallet kalium, ble oppdaget av Sir Humphry Davy i 1807. Han utvant da stoffet fra pottaske gjennom elektrolyse.11 For å framstille pottaske brukes helst tørr bjørkeved eller storbladete løvtrær. Etter forbrenningen av trevirke, ligger det tilbake omlag en vektprosent av det opprinnelige materialet i form av aske. Derfor gikk det mye trevirke med både til råstoffet og til kokeprosessene. Leverandører nær fabrikkene tilkjørte råasken i tønner, men for transport over lengre avstander ble asken videreforedlet til pottaske i pulverform.12 Pottasken ble da raffinert gjennom flere steg for å oppnå et mest mulig rent materiale.

Pottaskeproduksjonen i Finnmark
Pottaskeproduksjon foregikk ved enkle metoder flere steder, blant annet i Finnmark. Der gikk nok framstillingen først og fremst til eget forbruk og til lokalt bruk, ikke som handelsvare. Likevel var nok de strenge straffene sist på 1850-tallet uttrykk for den situasjonen Finland sto overfor av skogødeleggelser som følge av pottaskeeksporten. I tiden 1816-1855 ble det produsert over 24 mill. kg pottaske i Finland, i snitt 607.000 kg pr. år.13 Da var forholdene i Nord-Norge mindre.

Første trinn i framstillingen var å utlute vegetabilsk bjørkeaske med vann. En sylinder uten bunn ble plassert på et steinunderlag, hvor steinen hadde en fuge slik at det ledet produktet over i en potte. I bunnen av sylinderen la en et underlag med gress dekket med riskvister. Oppå dette filteret ble det lagt vanlig aske fra brenning av bjørk, og deretter helt vann over. Den avsilte vesken rant da opp i potten eller kalsineringskaret (eng. calcine, av lat. caldaria, kokekar), altså et pottaskekokekar. På denne måten skilte pottasken seg ut og ble samlet i potten. For å forbedre produktet kokte en inn vannløsningen eller luten (lat. lut, vaske). Derved skilte pottasken seg ut og satte seg på bunnen av potten. Produktet var nå rå pottaske, brunsvart og urent. Ved å oppløse det i kaldt vann, filtrere oppløsningen og koke den inn på nytt, fikk en et renere produkt, kalt kalsinert pottaske eller perleaske, med hvit eller blå farge.14 Dette ble også kalt for askelut, bjørkeaske som en kunne oppblande med kokende vann. Fordi produksjonen var så vidt enkel, kunne den gjøres overalt der det fantes løvskog.

Bruken av pottaske
I såpekokeriet i erkebispegården i Nidaros, blandet de i katolsk tid pottaske med sauefett i store bryggerkjeler og kokte ut pottaskesåpe.15 I boken Lappenes forhold skriver sjøsamen Ole Andreas Thomassen (1844-1926) om tilsvarende bruk av pottaske i Lyngen i siste halvdel av 1800-tallet: «Såpe lages aldri hjemme. Kun i min hjembygd så jeg enkelte lage den, dog med hjelp av et kvenfruentimmer. Koktes da av askelut og kjøttben, helst ben av sauekjøtt. Klær vaskes alminnelig både i askelut og såpevann».16 Denne vaskingen av klær i askelut er også beskrevet av sjøsamen og den tidligere redaktøren av Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren), Anders Larsen (1870-1949). I manuskriptet Om sjøsamene forteller han: «I Kvænangen vasket sjøsamene før i tiden klærne i lut og kokte dem».17 Lokalt i Finnmark ble pottaske i avkjølt tilstand brukt til blant annet luting av fisk, vasking av tøy, såpeframstilling og til luting av tre slik at det fikk en grålig farge. I løpet av 1860-årene tapte produksjonen av pottaske seg gradvis etter hvert som fabrikkprodusert soda ble billigere. Men ettersom naturalhusholdningen holdt seg lengre i Finnmark og Troms, vedvarte produksjonen av askelut ennå en tid.

Fotnoter

  1. Knut Spilling, Av Finmarkens skogret, Kristiania 1919:131.
  2. K. Spilling 1919:132.
  3. Diplomatrium Norvegicum XIX nr. 519; Regesta Norvegica IV nr. 244.
  4. The History of the Baltic Countries, Estonia 2002:61.
  5. Frederik 2, Fredriksborg Slott, 28. juli 1562, T. VII.200, avskrift II. 135, Norske Rigs-Registranter I, 1861:355.
  6. Norske Aabne breve, R XI 27b, 4/1 1661, Norske kongebrev, NLI, Oslo 1962:8.
  7. Ole Feldbæk, Danske Handelskompagnier 1616-1843. Oktrojer og interne ledelsesregler, København 1986:747.
  8. Torgeir Fryjordet, Om lakterved, pottaske og tangaske i norsk glassindustri, Elverum 1999:16.
  9. Hans Lindkjølen overs., Pierre Martin de la Martinière. En oppdagelsesreise mot nord, Asker 2001:103.
  10. Ivar Sæter, Maalselvdalen, Oslo 1926:.21-22; i Torgeir Fryjordet, Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidende, bd.1, 1992:471.
  11. http://no.wikipedia.org/wiki/Pottaske og http://no.wikipedia.org/wiki/Kalium.
  12. T. Fryjordet, 1999:10.
  13. T. Fryjordet, 1999:72.
  14. Harald Winge, Pottaske, Norsk historisk leksikon, Oslo 1999:319.
  15. Edvard Hoem, Kom fram, fyrste!, Oslo 2004:163.
  16. Lappenes forhold nedskrevet 1896-98 av skolelærer Ole Thomassen om Lyngen og Porsanger herreder, Samisk Språksenter, Kåfjord kommune, 1999:61.
  17. Anders Larsen, Om sjøsamene, Tromsø Museums Årshefter, Vol.70 (1947) nr.2, Tromsø 1950:29.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008