Østsamiske tømmerfløtere i Sør-Varanger

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 9, fredag 15. januar 2010 s. 12-13.

Samer har ikke bare drevet med reindrift og fiske, de har også drevet med fløting og frakt av trelast over store landområder og langs flere vassdrag, spesielt i Sør-Varanger. Til dette har de både hatt fagkompetanse og stor lokalkunnskap. I denne artikkelen viser jeg til den naturlige arbeidsdelingen det var mellom samer og nordmenn om skogsdriften i Sør-Varanger, men også om noen av problemene som oppsto.

Da kirken i Rounala ble bygget omkring 1559 i Torne Lappmark, ett par mil nordvest for Karesuando, ble den bygget av tre samiske brødre «av en stor lyst og trang til Guds ord». Ettersom det ikke fantes bygningsmaterialer i området, ble «Timret fraktades med stor möda från Norge över fjällen».1 Om dette ble hentet over Kautokeino eller fra Skibotndalen nevnes ikke, men det forteller om en tradisjon med frakt av bygningsmaterialer over lengre strekninger og fra nabolandene.

Tømmerfrakt fra Russland
Furuskogene i Sør-Varanger hang naturlig sammen med de store skogene rundt Inari i Nord-Finland og Petsjenga-området i Russland. Tidligere utbredelsesområder for fire-fem tregenerasjoner siden, viste en sammenhengende furuskog mellom Vadsø – Tana – Karasjok og de russisk-finske skogfeltene.2 Skogens tilbakegang skyldes både at middeltemperaturen har sunket 3-4 grader, men også utvilsomt på grunn av den hensynsløse hogsten og et stort beitebruk.

De russiske skogfeltene inntil norskegrensen befant seg på østsiden av Pasvikelva og langs Grense Jakobselv. Den russiske furuskogen lå øst for Pasvikelva helt til Klistervann og øst og vest for elva ved Boris Gleb, der begge sider er russisk territorium et lite stykke på halvannen kilometer. I disse områdene kan også skogen bli svært gammel. Ved grenseoppgangen i 1896, ble det felt et furutre på Hareryggen med 820 årringer.3 Tidligere var det dessuten furuskog rundt Petsamonelva, men den ble nesten utradert på grunn av uvettig hogst.4 Helt frem til 1700- og 1800-tallet hadde hogst i disse skogene like over grensene til Russland og Finland i praksis vært fri, selv om det i hvert fall på Kola fantes en forstmester. Da professor J.A. Friis sommeren 1867 reiste fra Finnmark, over russisk Lappland og til Karelen, snakket han mye med forstmester Trofimenko i Kovda i det andre kemske forstdistrikt, som omfattet hele det russiske Lappland. Innenfor hans område utgjorde skogterrenget 6/16 av arealet.5 Utover på 1800-tallet fikk russiske oppsittere utvist tømmer i de russiske skogområdene og overlot dette ofte til nordmennene for en ubetydelig godtgjørelse.

Østsamiske tømmerfløtere
Inntil 1826 var Sør-Varanger en del av fellesdistriktet mellom Norge og Russland. Etter at grensene ble trukket det året, endte de fleste østsamene i Pasvik med å bli russiske statsborgere.6 I grenseavtalen fikk nordmennene rett til ferdsel og fløting gjennom det russiske området ved Boris Gleb. Fløting av tømmer fra russisk side hadde da foregått lenge før grensedelingen. Fløtinga har bestått fra gammel tid, sto det uttrykkelig nevnt i grenseavtalen.7 Det var østsamer som sto for fløtinga på den tiden og de var vant med å ferdes i Pasvikdalen. Tauverket til å dra tømmeret med, var selvspunnet av russiske melsekker.

bilde 1
Bilde 1: Tømmeret ble drevet fram med reinsdyr.
(Foto: Arthur Klerck/Sør-Varanger Museum)

Vassdraget var et dårlig fløtingsvassdrag med flere stillestående innsjøer, fosser og stryk. Selv om østsamer sto for brorparten av fløtinga, så forsøkte staten seg på dette fra slutten av 1860-årene, men mislyktes.8 Nordmennene hadde ikke kunnskaper om tømmerfløting. Allerede i major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1745, omtaler han nordmennenes skogsdrift slik:

De Furrestokker som Normænd selv her hugge ere kun korte ved 6 Alen lange til smaat Brug; thi Stort timmer kan de om Sommeren ej drage igjenem Elvene: Men naar de Vill have noget Stort timmer til rette Stue husers Bygning af 9 Alens Længde, tinge og Kiøbe de det af Russefinnerne, som Køre det ned med deres Reen om Vinteren over Sneen og Jisen ned til fiordbotten; Denne furreskoug oven for Kløsterfiord og LangFiord strækker sig vidt i Sør i Sydvest og i Sydost, men jo længere Op fra fiord bottene jo kostbarer den bliver.9

Dessuten hadde heller ikke nordmennene tid til å bruke hele våren og sommeren på tømmerfløting så lenge fisket var hovednæringen. Arbeidsdelingen var lenge slik at de felles russisk-norske samene hogget tømmeret og fraktet det ned til kysten der nordmennene sto som avtakere:

(…) nær ved fiordene paa dens Søndre Lands side, nemlig Ved Neidens- og Passvigfiorders Botten er nogen furreskoug, som Norske undersaattere iche tage selv, men tinge det hos de fælles Russiske Norske finner, som hugge og om Vinteren Ved deres Reen nedkiøre det til fiorden, hvorfra Nordmænd hente det med Baad over Warangerfiord, til den Nordre Landside og bygge deraf deres Stuegammer.10

Etter hvert fikk østsamene, som da var blitt russiske borgere, mindre del i fløtingsarbeidet og finsktalende borgere fikk større innflytelse. Så lenge Russland var nabo, var fløtingsforholdene gode. Norge tok en avgift på 0,25 kr/favn av russiske oppsittere som stablet ved Elvenes. Fløtingsforholdene ble noe mer urolige etter 1920, da Finland overtok andre elvebredd mellom Pasvik-Elvenes frem til 1944.

Skogen som et fellesgode
Sør-Varanger var lenge en del av et fellesdistrikt i Øst-Finnmark. Inntil grensekonvensjonen av 1826 trådte i kraft, var skogen i distriktet betraktet som et fellesgode befolkningen brukte når og hvor de trengte den. Etter grenseavtalen kom det etter hvert til uoverensstemmelser mellom dem som ville bevare skogen til fremtidig hjelp, det vil si statens menn, og en befolkning som fortsatte å bruke skogen slik de hadde vært vant til. Statens utsending, forstmester Jacob Bøckmann Barth (1822-1892), som sommeren 1857 hadde undersøkt skogforholdene i Finnmark, påpekte i boken Om Skovforholdene i Finmarken (1858) den pågående ulovlige tømmerinnførselen fra Russland. Han mente at denne automatisk ville opphøre om kontrollen med grensehandelen ble skjerpet.11

bilde 2
Bilde 2: Forstmester Jacob Bøckmann Barth undersøkte skogene i Finnmark 1857.
(Kilde: K.A. Skinnemoen 1979:26.)

Barth tok også samene i forsvar. De hadde ofte blitt beskyldt for å gjøre skade på skogen, men han hadde sett lite til det. I biografien om forstmesteren, skriver forfatteren at Barth tok samene i forsvar og mente at nordmennene ikke var noe bedre.12 For å bedre driftsforholdene i Pasvikdalen, hadde han ikke noe tro på å nytte hestekraft til transport av tømmer, men en kunne kanskje bruke rein som trekkraft, slik det ble gjort på russisk side.13 Etter Barths reise i 1857 fikk myndighetene større oppmerksomhet om furuskogen i Pasvik, og fra 1860 ble et organisert forstvesen bygd ut.14 Til tross for disse tiltakene, fortsatte den russiske tømmerfløtingen ned Pasvikelva til de nye dampsagene ved Elvenes og Jakobsnes.

Tømmerfløting fra Finland
De store skogene i Nord-Finland hang sammen med skogbeltet i Sør-Varanger. Hogst i skogene over grensa til Finland var innpå 1800-tallet i praksis fri, slik det også hadde vært for samer og nordmenn i Russland.15 Fra Finland kom det en del ved og tømmer fløtende ned til Finnmarkskysten, hovedsakelig gjennom tre elver i Sør-Varanger. Neidenelva og Munkelva renner begge gjennom glisne furuskoger nordøst i Finland og ender ut ved Neidenfjorden.16 Pasvikelva har sitt utløp fra Inarisjøen og munner ut i Bøkfjorden ved Elvenes. Elva er 145 km lang, hvorav 112 km danner riksgrense mellom Norge og Russland. Mange benyttet seg av fløting i Pasvikelva. Her var statens tømmer, privat fløting og store mengder utenlandsk tømmer. Elvas vanskelige fløtingsforhold, manglende kunnskaper om fløting og politiske problemer gjennom innflytelse på fløtinga fra tre land, gjorde i perioder dette arbeidet vanskelig.

bilde 3
Bilde 3: Tømmerrenne i Ellenelv i Pasvikdalen omkring 1930.
(Kilde: Aa. Lunde 1979:451)

Kirkegaards kanalprosjekt
En av dem som forbedret fløtingsforholdene i Pasvikvassdraget var en ugift hedemarking, dyrlege Hans Kirkegaard. I begynnelsen av 1850-årene slo han seg ned ved Svanvik, ved Øvre Klostervann. Med seg hadde han en kapital på ett par tusen daler, bygde temmelig gode og store bygninger, ryddet jorden omkring gården og holdt en stor besetning. A.B. Wessel kommenterer Hans Kirkegaards innsats for tømmerfløtingen slik i 1901:

Blant hans mange prosjekter var også det å grave en kanal gjennom den store myra mellom Strand og Svanvik, til lettelse for ferdselen, men især for å kunne fløte tømmer gjennom den. En tanke som seinere ofte har været oppe under diskusjonen om forbedring av Sør-Varangers kommunikasjonsmidler. Gjennom den største strekningen av denne myra løper en liten elv, så tanken lot seg nok uten altfor store utgifter realisere av det offentlige, men for en privatmann måtte det skjønnes å bli et for tungt løft, når man erindrer, at myren er ni kilometer lang. Kirkegaard, fortelles det, ga en kven 50 daler for at fullføre arbeidet, men der kom naturligvis ingenting ut av det.17

Samenes tømmerrein
Selv om det er vanskelig å fastslå når fløtinga begynte som næringsvei, er det lettere å fastslå når den ble avsluttet. Siste ordinære fløting fra Finland i Pasvikelva foregikk i 1939, men ifølge statistiske analyser ble det siste kvantum på 14.900 m3 tømmer fløtt i 1943.18 Stort sett var det samer fra Inaritrakten som fløtet det finske tømmeret.19 De var fra gammelt av vante med å ferdes i Pasvikdalen og kjente best til forholdene der. Etter hvert kom det finlendere og kvener som slo seg ned i Sør-Varanger. De livnærte seg hovedsakelig av fløting og skogsdrift, noe som fordrev samene fra dette. Til slutt ble den finsktalende befolkningen dominerende i skogsdriften.20 Mens samene om vinteren var vant med å bruke rein til å frakte tømmer ut av skogen, brukte alle norske og de fleste finnene hest i Pasvikdalen i begynnelsen av 1900-tallet.

Selv om det var urealistisk at de store skogene rundt Inari skulle bli uthogget, var det flere som tok til ordet mot en for stor avhengighet av tømmer fra Finland. Ifølge Barth sin beskrivelse av skogforholdene i Finnmark, var det viktig med sjølforsyning av tømmer i Sør-Varanger distrikt, fordi tilgangen på tømmer fra de finske skogene kunne opphøre.21 Men tilgangen av tømmer fra Finland opphørte ikke. Tvert i mot tiltok fløtinga utover på 1900-tallet. Tømmeret rundt Inari ble hogget om vinteren og kjørt rett ut på isen. De årene det ikke var noen fløtingsavtale med nordmennene, kunne fløtinga gå tregt.22 Mye av det finske tømmeret gikk til de nye norske sagbrukene i Sør-Varanger utover på 1900-tallet. I 1920 ble et nytt kjempesagbruk påbegynt på Jacobsnes. Selskapet som drev sagbruket her sikret seg konsesjon på finsk tømmer gjennom det finske selskapet A/B ATIF. Produksjonsvolumet av seint voksende urtrær fra furuskogene betydde rovhogst i Inaritraktene, og var en ulykke for skogforvaltningen i hele området. Men det var ikke samene skyld i.

Fotnoter

  1. Tornedalskommunernas historiebokskommitte, Tornedalens historia II. Från 1600-talet till 1809, 1993:292.
  2. Bente Bakke/Ivar Jørgensen, Statlig skogbruk gjennom 100 år. Noen emner fra Sør-Varangers skogbrukshistorie, hovedoppgave i skogbrukshistorie, Norge Landbrukshøyskole, Ås, upubl. 1981:23.
  3. Leif Ryvarden, Norges nasjonalparker, Oslo 2007:339.
  4. Heikinheimo & Saari 1923, i Bakke/Jørgensen 1981:86.
  5. J.A. Friis, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen. Skildringer af Land og Folk, Christiania, 1880:166-167.
  6. Astri Andresen, Sii’dan som forsvant. Østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekningen i 1826, Sør-Varanger Museum, Kirkenes 1989; Bakke/Jørgensen 1981:27.
  7. Bakke/Jørgensen 1981:99-100.
  8. Bakke/Jørgensen 1981:102.
  9. [Peter Schnitler], Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, bd. I, Oslo 1991:429.
  10. [P. Schnitler], bd. I, 1991:421.
  11. J. B. Barth, Om Skovforholdene i Finmarken. Indberetning til Departementet for det Indre, Christiania, 1858; Bakke/Jørgensen 1981:51.
  12. Knut A. Skinnemoen, Forstmester J.B. Barth – mannen og verket, Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon nr.4, Elverum 1979:80.
  13. K. A. Skinnemoen 1979:84.
  14. Bakke/Jørgensen 1981:34.
  15. Bakke/Jørgensen 1981:86.
  16. Bakke/Jørgensen 1981:99.
  17. A.B. Wessel, Fra Vor Grændse mod Rusland, 1902/1991:23.
  18. Tømmerfløting 1871-1975, Statistiske analyser nr.29, Statistisk sentralbyrå, Oslo 1977.
  19. Bakke/Jørgensen 1981:30 og 105.
  20. Bakke/Jørgensen 1981:225.
  21. Barth 1858 i Bakke/Jørgensen 1981:51.
  22. Bakke/Jørgensen 1981:102 og 103.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008