Skogbruk og sagbruk i Karasjok

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 14, fredag 22. januar 2010 s. 16-17.

Skogsområdene ved Karasjok tiltrakk seg faste bosettere tidlig på 1700-tallet og som tok skogens ressurser i bruk. Der ble også samer etter hvert sysselsatte med skogbruk og sagbruk. I Karasjok var det fra først av noen private sagbruk. Det første, en vannsag, ble bygget i 1908. Senere ble det bygd noen sager med motorer som drivkraft. Faktisk var produksjonen av trevirke såpass stor at sagbrukene i Karasjok kunne selge trelast av en viss betydning til nabokommunene.1

Skogene ved Karasjok
I området rundt Karasjok vokser det fin furuskog. Major Peter Schnitler omtalte denne skogen slik, etter at han hadde avholdt en eksaminasjonsrett i Karasjok den 26. mars 1745.

Elvebreddene av denne Kárášjohka har temmelig gode sletter bevokst med bjørk; og når landet stiger opp i været til fjellet, har de skikkelig god furu, skjønt ikke av største slag. Fra Kárášjohka-kjeften i sørvest til Iešjohka-kjeften, en 4 fjellmils vei, er furuskogen best, deretter blir den tynnere. Denne furua er på sidene av fjellene, men ovenpå er disse skallete med reinmose på.2

Sogneprest Fredrik Rode kom også inn på vegetasjonen omkring Karasjok i sine Optegnelser fra Finmarken samlede i Aarene 1826–1834. Han beskrev i 1842 at især breddene av Kárášjohka, der leilighetsvis utvidet seg til et temmelig bredt dalføre, var riktig vakre gressrike sletter med frodig løv- og furuskog som også trakk seg opp langsetter sideelvene og Tana-strømmen, men etter hvert ble mer og mer tynn og forknytt.3

Bosetningen i Karasjok
Den store nordiske krig (1700–1721), der Sverige kjempet mot Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Hannover og Preussen, fikk faktisk innvirkning på Karasjok-skogen. Bakgrunnen for krigen var nabostatenes ønsker om å bryte i stykker det svenske storriket rundt Østersjøen. For Danmark-Norge gjaldt det også å gjenvinne områdene som var gått tapt under svenskekrigene på 1600-tallet. Under Den store nordiske krig var det mange kvener som ble drevet fra Nord-Finland og Nord-Sverige og inn i skogene både rundt Porsanger, Tana, Karasjok og Alta. En av de første fastboende i Karasjok var Matz Ericson (Ersson).4 Skogene ved Karasjok var til fordel for samene i området og for de kvenske nybyggerne som slo seg ned der på begynnelsen av 1700-tallet. Nåværende Karasjok kirkested ble først bebygd i 1714.5 Noen tiår seinere, i 1766, ble det anlagt en gravplass på den andre siden av elven for bebyggelsen og reist et likhus ved bruk av gammelt hustømmer.6 I 1777–1778 ble det opptømret et kapell av bosatte kvener i Karasjok.7 Erik Solem beskriver bosetningen slik i 1920:

I Karasjok blir det mer og mer alminnelig at fjellfinnene bygger seg hus på kirkestedet eller i nærheten av dette. Her oppholder familien seg om vinteren mens barnene går på skole. Med de høye kjøttpriser som det har vært i den siste tiden, blir finnene fristet til å foreta en nokså sterk nedslakting av rein. Og med det fastboende livet kommer det også større fordringer til livet. (…) Han gjør avkastningen av reinhjorden om i penger. På denne måten går han over fra naturalhusholdning til pengehusholdning, og han søker å skaffe seg mest mulig penger av sin reindrift.8

bilde 1
Bilde 1: Innledningsillustrasjonen fra Finmarchens beschrifuelse av Hans H. Lilienskiold o.1695.9

Skogbruket i Karasjok
I 1835 beskrev Jens Kraft furuskogene i Alten, Porsangerfjorden og i omegnen av Karasjok. Han hadde liten tro på Karasjok-skogens nytteverdi for andre enn Karasjoks egne innbyggere.

(…) på de to siste stedene [Porsanger og Karasjok] er skogene så avsidesliggende, at de ikke kunne være til nytte for fogderiets innvånere i alminnelighet, især Karasjok-skogen, som regnes for å ha en lengde av 11 mil, men er tynn.10

Den topografisk-statistiske forfatteren tok nok feil med hensyn til bruken av Karasjok-skogen både for Vestfinmarkens og Østfinmarkens fogderier. Trevirke fra Karasjok ble tidlig fløtet ned Kárášjohka og Iešjohka. Et eksempel på dette er Polmak kirke som sto ferdig i 1853. Kirken ble tømret med tømmer som ble fløtet i flåter fra Karasjok-området.11

Skogen gjorde det også lett å bygge seg hus, fjøs, stabbur og uthus, samt at den skaffet folk brensel til oppvarming og matlaging. Tidligere ble bjørk fløtet fra dalen og nedover til kirkestedet om våren. Om vinteren ble veden kjørt hjem med rein eller hest. Tømmer av furu ble også solgt. Den ble hogget og fraktet med hest til elvebredden om vinteren og fløtet nedover vassdraget om våren.12 For å imøtekomme den økende etterspørselen etter trevirke, ble det etablert flere sagbruk.

bilde 2
Bilde 2: Kroki over Karasjok skoger 1870-1871. (Kilde: NGO)13

Čáhcesahá ved Giemajogaš
Fra de første bosetterne kom i 1714 og fram til år 1900, hadde folketallet i Karasjok steget til 614 innbyggere. Av disse var 588 samer, 20 nordmenn og 6 kvener.14 Denne befolkningsveksten førte med seg økt behov for trevirke, både til all byggeaktiviteten og for næringsutviklingen. Transport fra andre områder var både tungvint og kostbart og da ressursen lå rett utenfor stuedøra, ble det naturlig å etablere egne sagbruk i bygda. Det første sagbruket i Karasjok var vanndrevet og ble kalt for Čáhcesahá, som oversatt fra samisk betyr vanndrevet sag(bruk). Sagbruket ble reist øverst ved Badjenjárga, Øvrenes, tre kilometer ovenfor Karasjok kirkested og sør for elven.15 Sagbruket sto ferdig våren 1908. Selve sagen var en sirkelsag som ble drevet med vannkraft fra sidebekken Giemajogaš (Kemibekken). Sagbruket var en typisk vår og flomsag, ettersom vannføringen da var stor nok til å drive bruket. Senere har denne bekken blitt kalt for Sagbekken (Sahájohka) etter saga som lå der.16

Sagbruket var privat og ble reist og drevet av et andelslag. Andelslaget besto av 9–10 samer. Disse var brødrene John Klementsen med én sønn, Mattis Klementsen med to sønner og Isak Klementsen med to sønner i lag med Amund Johannessen Anti, også han med to sønner. Materialene til sagbruket ble tatt fra Karasjok-skogen. Der saget de materialer til husbruk og tilbyggingsarbeider. Materialene ble stort sett saget på bestilling og ikke for salg til «bygdebruk». Driften av Čáhcesahá varte frem til 1926. Bekken var da for liten til at fortsatt drift kunne lønne seg. I 1916 var det også noen skogbranner ovenfor dette sagbruket som vanskeliggjorde driften.17 Det endte med at sagbruket gikk konkurs.18

Sagbruket på Kirkestedneset
Rundt 1920 fikk Karasjok kommune bygget et stort sagbruk som lå nesten øverst på Kirkestedneset, én kilometer overfor kirken.19 Stedet er også kalt for Guhkesgurra eller Langskaret.20 Sagbruket kunne trekke tømmeret opp i 2.etasje der en 2-sylindret Tryggmotor drev sagen. Sagbruket hadde også et høvleri som fabrikkerte paneler, bordkledning, golvplanker og finere listverk. Kommunen drev ikke virksomheten her selv, men leide ut sagbruket og høvleriet til private som sto for driften. Fra 1925-årene var det nordmannen Hedly Lund, opprinnelig fra Nordreisa, som drev virksomheten. Sagbruket på Kirkestedneset ble drevet helt frem til den andre verdenskrigen. Under krigsårene var driften innstilt. Denne, og alle de andre maskindrevne sagbrukene i Karasjok, gikk på parafin.

Sagbruket på Bittenborg
Under den andre verdenskrigen, da sagbruket på Kirkestedneset var innstilt, sto stedet uten noe sagbruk. Det ble da tatt et initiativ for å reise et sagbruk på Bittenborg. Ifølge Hans Guttorm var dette «et område som Siri Biti eide (Isak Hansens eiendom)» (1989).21 Etter krigen ble sagbruket gjenreist av firmaet Koppang, ettersom det var et stort behov for materialer til gjenreisinga.

Sagbruket på Sametingstomta
Etter krigen kom også Ekran-brødrene og reiste et sagbruk ved Eisevárluhppu, opp den bratte kleiva fra elva der blant annet øvrigheten hadde pleid å ferdes. På 1980-tallet sto Eidengs bygg der, men i dag tilhører tomta Sametinget. Både Koppang og Ekran flyttet opp på brinken, hvor seinere KarasjokLast ble overtatt av Staten og gikk over til Statens Skogsdrift.22

Elvemunningen sagbruk
En annen reisaværing som også drev sagbruk i området rundt Karasjok var Nils Larsen. Han drev sitt private sagbruk ved Elvemunningen, 14 kilometer fra Karasjok. Sagbruket lå der hvor elvene Kárášjohka og Anárjohka møtes. Også dette sagbruket var motordrevet med parafin. Larsen kjøpte også restene av det «kommunale» sagbruket i det siste krigsåret, rett før brenninga. Tømmeret til sagbruket hentet de fra furuskogene langs Anárjohka og den mindre bielva Gorsjohka. Statskog var den gang eneeier og tømmeret ble blinket der. Det fantes ingen trelastforretninger i Karasjok før krigen, annet enn noe bygningsartikler som Einar Isaksen solgte,23 men både Lund og Larsen drev og førte noe materiallast for bygdesalg. Dette ble riktignok ikke kalt for noe forretning.

Nils Larsen solgte også noe tømmer langsetter Tanavassdraget. Dette ble ikke skåret på sagbruket, men solgt som rundtømmer og flåtefløtet nedover Tanaelva. Mesteparten av dette gikk til beboere i Polmak og Tana.

Boftsa sagbruk
Ordfører K. Rasmussen beskrev i 1952 hvor Tana fikk sitt tømmer fra før krigen. Trematerialene fikk de fra Anárjohka og Kárášjohka: «Dette ble fløtet ned med elva i flåter». Han hevdet at det omkring 1925 ble oppført et sagbruk i Boftsa, men at det ble flyttet til Kárášjohkas munning på grunn av den lange og vanskelige transporten langsetter elva.24 Kanskje var dette ett av de flyttbare sagbrukene.

Flyttbare sagbruk
I tillegg til de stasjonære sagbrukene fantes det samtidig flere flyttbare sagbruk i Karasjok i mellomkrigstiden. Alle disse, unntatt ett, ble drevet med Tryggmaskiner. En av disse eide John Veimæl, en annen ble eid og drevet av John Guttorm. Det tredje flyttbare sagbruket ble drevet av brødrene John Svineng og Johannes Grønmo. Også faren Johannes Svineng og noen andre medhjelpere hjalp til der. Disse mobile sagbrukene ble flyttet fra én plass til en annen, der de kunne ta flere oppdrag av gangen. Skogen ved Bieskkenjárga var ett slikt sted. Da sagbruket var kommet på plass, kjørte folk fram det tømmeret de ønsket å få saget opp. Et fjerde flyttbart sagbruk ble drevet av Ole William Berg. Sagbruket hans var noe spesielt ved at dette ble drevet av en bilmotor. Det fortelles imidlertid at han bare sagde trelast til eget bruk.25

Matti Aikio omtaler skogbruket
I boken I dyreskind, fortælling fra Finmarken, kommer også den kjente samiske Karasjok-forfatteren Matti Aikio poetisk inn på dette skogbruket. «Tømmerhuggerne stod og teljet på skogbakkene, og malmklangen sang i den soldirrende, vårstemte luft».26 Litt lengre ut i boken minnes han de som fløtet tømmeret ned til kysten og som måtte stake elvebåten den lange veien tilbake. «Tømmerfløterne og skreifiskerne er ennå ikke kommet hjem fra sjøkanten».27

Fotnoter

  1. Einar Richter Hanssen, Porsanger bygdebok bind 1. Fra eldre steinalder til 1910, Lakselv, 1986:316.
  2. [Peter Schnilter] 1742-1745, bd. I, Oslo 1962:367.
  3. Fredrik Rode, Optegnelser fra Finmarken samlede i Aarene 1826-1834 og senere udgivne som et Bidrag til Finmarkens Statistikk, Skien 1942:55.
  4. Porsanger Folkeakademi, Streiftog med fjordfolket – Porsanger årbok 1980, 1980:24.
  5. Amund Helland, Norges land og folk. Topografisk-statistisk beskrevet XX. Finmarkens amt II, Befolkning og historie, Kristiania 1906:156.
  6. Adolf Steen, Fjellkirken Masi Zion, Trondheim, 1972:46.
  7. Kirkeregnskapsboken, Peter Lorens de Ferry Smith, Kautokeino og Kautokeino-lappene. En historisk og ergologisk regionalstudie, Oslo, 1938:147 note 1.
  8. Erik Solem, Retsopfatninger blant finnene, i Jens Otterbech, Kulturværdier hos Norges finner, Kristiania 1920:34-35.
  9. Rune Hagen og Per Einar Sparboe, red., Hans H. Lilienskiold: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, Ravnetrykk nr. 18, Universitetsbiblioteket i Tromsøs skriftserie, Tromsø 1998:301.
  10. Jens Kraft, Det nordenfjeldske Norge. Anden del, bd. 6 i Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, Christiania 1835:568.
  11. Erik Schytte Blix, To grensekirker, Vadsø, 1961:14.
  12. Hans Guttorm, Tradisjonell næringsutvikling i Karasjok, kompendium Innføring i lokalkunnskap del III kap.6, Karasjok 1989:4.
  13. Croquis over Karasjok Skove fra Karasjok og Anarjoks Sammenløb til Bieskinjarg og Varrekvarre, Finmarkens Amt, NGO kart AXXI nr.55.
  14. Mari Teigmo Eira, Trekk fra Karasjok kommunes historie mellom 1500-1900, kopitrykk, 1975:4.
  15. Baddje-njarga, Bunes øvre (= Øvrenes), etter Oluf Rygh, Norske Gaardnavne, Finmarkens Amt, bd. 18, Kristiania, 1924:201.
  16. John Norvang, informant 04.01.1999.
  17. Aage Hegges fotosamling, bildetekst nr. 175, negativ nr. H-264, mappe III, De Samiske Samlinger.
  18. H. Guttorm 1989:4.
  19. John Norvang, informant 04.01.1999.
  20. H. Guttorm 1989:4.
  21. H. Guttorm 1989:4.
  22. H. Guttorm 1989:4.
  23. E. Hoffstad, red., Illustrert norsk næringsleksikon, bd.IV, Oslo, 1940:1122.
  24. Finnmark fylkesleksikon 1952:414, i NOU 1994:21 s. 256.
  25. John Norvang, informant 04.01.1999.
  26. Matti Aikio, I dyreskinn; fortælling fra Finmarken, 1906, 2.oppl., Kristiania 1922:84.
  27. M. Aikio 1922:106.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008