Hvem kan kalles same?
Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
05.02.2023
Sametinget «vil granske om folk jukser til seg samisk stemmerett», meldte NRK Troms og Finnmark i desember. Bakgrunnen er at undersøkelser NRK har gjort viser til personer som har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall uten at de oppfatter seg som same. Dermed bryter de ett av de to kriteriene for å stå i manntallet.
For å oppfatte seg som same i dagens samfunn, bør en kjenne til sin egen historiske identitet. Mange har nylig oppdaget sin etniske tilknytning gjennom nære forfedres språkbruk og kulturelle uttrykk. Hvilke mentale forandringer må en da gjennomgå for å finne sin samiske identitet? Hvem kan ha rett til å kalle seg same?
Same er et relativt nytt begrep i norsk og nordisk historie. I 1956 gikk historikere, arkeologer, filologer og andre vitenskapsfolk fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige sammen for å utarbeide et felles nordisk leksikon. Resultatet ble Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid, fullført i 1978 med hele 22 bind. Der beskrives folkegrupper i Norden som kvener, kareler, kurere, nordmenn, finlendere, finner, svensker, dansker, islendinger, bjarmere, eskimoer, lapper og andre eldre folk og stammer. Men, emnet og folkegruppen samer er utelatt. Årsaken til dette er at identiteten same ikke eksisterte verken i vikingtiden, i middelalderen eller under reformasjonen. Same-begrepet var heller ikke i bruk da statsgrensene ble etablert i Norge på 1600/1700-tallet. Dette er noe regjeringen på sine hjemmesider hevder må være til stede for at samenes status som urfolk i Norge skal være rettslig relevant.
Begrepet same er bare om lag 70–90 år gammelt i norsk historie. Arthur Ratche skrev i boken Finsk fare for Finnmark i 1936 at «den offisielle betegnelse på lapper er nå blitt same». Det skulle likevel gå 20 år før dette kom på den politiske dagsorden. I 1956 kom den første offentlige komiteen som skulle utrede samiske spørsmål og året etter ble første eksamen i samisk grunnfag avholdt. Denne nye nevnelsen var opprinnelig et lettisk-baltisk folkenavn i Latvia fra 1700-tallet. Same-begrepet (sams/same) ble da den samlete benevnelsen og offisielt introdusert i Norge. Med dette språkgrepet ville same kunne omfatte alle de tidligere etniske minoritetene. Samer må derfor ha hatt helt andre navn før midten av 1900-tallet.
Fra rikssamlingen (ca.885) var finner, kvener og nordmenn de vanligste navnene på folkegruppene i Nord-Norge. Riktignok var oldtidsnavnet finner ingen etnisk betegnelse, men mer en yrkestittel på linje med bonde og fisker. Ordet viser til jegere som veidet i myrmarker, Finnmórk. Ordet beskriver det landskapet der veidegrupper og -stammer utøvde sin næringsvirksomhet. Folkegruppen kvener, som i sagalitteraturen er omtalt fra midten av 700-tallet, knyttes til kjerneområdet Kvenland rundt Bottenviken. Da Sverige annekterte Finland på 1300-tallet erstattet de navnene kvener med lapper (avsidesboende folk) og Kvenland med Lappland. Da forsvant kvenene som offisielt begrep ut av historien i Sverige og Finland, mens det fortsatt var i bruk i Nord-Norge. Det gikk flere hundre år før lappe-begrepet gradvis ble tatt i bruk i Norge. Mellom 1850–1950 overtok lapper som den dominerende nevningen, før same ble innført.
Hvem var så samene før midten av 1900-tallet? I dag eksisterer det 10–15 forskjellige samiske språkområder. Flertallet av disse krysser riksgrensene. Noen av disse språkområdene er også inndelt i ulike samiske dialekter. Forskjellene mellom flere av disse samiske språkene er store. Ifølge sørsamer er forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk like stor som mellom norsk og tysk. Alle de samiske språkene og dialektene er dannet på bakgrunn av flere etniske folkegrupper som vandret rundt på Nordkalotten i det først årtusen e.Kr. og i tidlig historisk tid.
Går vi til historiske kilder oppdager vi detaljer om hvem disse eldre folkegruppene i Nord-Norge var, og hva de ble omtalt som. Før rikssamlingen nevnes flere av disse i Ottars beretning (ca.880) som nordmenn, finner, terfinner, kvener og bjarmere. Terfinner var den gang finner på nordsiden av Terhalvøya (Kolahalvøya). Forfatteren av Historia Norwegie (ca.1150) har forklart at mot nord i Finnmark bodde bare hedninger og at disse ikke var de opprinnelige innbyggerne der: «De kommer østfra og benevnes kirjaler [kareler], kvener, hornfinner og to slags bjarmere». To slags bjarmere var trolig jugrer og vepser (tsjuder). Fra den islandske forfatteren Are Frodes eldste tapte hovedverk av Islendingenes bok (ca.1130), er det bevart en opplisting av stammegrupper i Finnmark tidlig på 1100-tallet. Der nevner han sjøfinner, fjellfinner, lappefinner, kareler og gandfinner. Sistnevnte sikter til finner ved Gandvik i Hvitsjøen, på sørsiden av Terhalvøya. Ifølge Sagaen om Halv og Halvsrekkene (ca.1000–1200) ble denne strekningen omtalt som «Finmarkens søndre kyst». Utover disse har vi benevningene lapper (Orknøyingasaga) og skridfinner (oldtidsforfattere). I disse eldre kildene ligger sannsynligvis kimen til dagens 10–15 ulike samiske språkområder.
I år er det 700 år siden staten fikk jurisdiksjonen til «kongens land og vann», da Nord-Hålogaland og Finnmark ble utskilt som et privatrettslig kongelig fateburslen i 1323. Men, allerede fra rikssamlingen og frem til begynnelsen av 1200-tallet var Hålogaland og Finnmark rikets økonomiske tyngdepunkt. Norges landsutstrekning strakte seg da til ytterst på Terhalvøya, ved innløpet til Hvitsjøen. Dette ressursrike landskapet tiltrakk seg flere folk og nye stammegrupper. Noen kom for krig og herjinger, andre i fredelige hensikter for føde og innkomst.
Kan etterkommere av alle disse folkegruppene før navnendringen i 1936 kalle seg samer i dag? Vil de kunne være registrert i Sametingets valgmanntall selv om de ikke identifiserer seg med den nyere samiske kulturen som Sametinget står for? Hvem kan kalles same?