Innledning om de falske tesene

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
22. juli 2015

Historiker- og arkeologimiljøet i og rundt Universitetet i Tromsø (UiT) ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie. Samtidig står de for en kritikkverdig atferd overfor de som kritiserer dem eller har motstridende argumenter. På dette viset har de brakt konfliktnivået mellom de etniske folkegruppene i Nord-Norge, spesielt i Finnmark, høyt opp på sverdskaftet. Her vil jeg etter hvert frambringe mange av de falske tesene som forfektes av akademikere i og rundt fagmiljøene ved UiT.

«Teser» versus «falske teser»
Tese er en påstand eller læresetning som er ment å være vitenskapelig begrunnet. Hvis den vitenskapelige begrunnelsen ikke foreligger hittil, kan den være en hypotese, en antakelse eller formodning som stilles opp som en foreløpig teori, altså en ubekreftet forklaring. I historiske beskrivelser, enten disse kommer fra historikere, arkeologer, lingvister eller andre, må en vurdere den måten en forsker arbeider på og som vil ha betydning for hvorvidt det skrives historie (fakta) eller diktning (fiksjon). Else Mundal har beskrevet forskerens rolle slik (1987).

Ein forskar i dag vil også prøve å forklare kvifor ting hender, korleis hendingar står i årsaksforhold til kvarandre. Han vil gjere det ved å leggje fram ein tese, som han så argumenterer for.¹

I moderne historiske tekster må en skille mellom kilder og teser, men en kan ikke utelukke bruken av kilder i sine teser og å bruke dem riktig. I Del II Manglende kildegransking og kildekritikk formulerer jeg flere falske teser som omhandler bruk og misbruk av kilder i historiske tekster. Disse viser at de fleste historiske tekster fra akademikermiljøet ved UiT bikker over i diktning. Med ordet «falsk» i denne sammenhengen, menes ikke en substantivering i betydning svik med forfalskede kilder og dokumenter i strafferettslig henseende. Det er anvendelsen av adjektivet falsk i betydningen uriktig at jeg bruker ordet, som i begrepet «falske teser».

En falsk tese eller uriktig tese er følgelig ikke vitenskapelig begrunnet, men utledes som oftest fra egne meninger og perspektiv, spekulative teorier og assosiasjoner, egne metodologiske konsepter eller politiske motiver. Men, de kan også utledes fra manglende eller svak kildebruk, falsk kildebruk, tilfiling av kilder, ensrettede sitatplukk eller totalt neglisjering av enkelte kilder. Resultatet av dette kjennetegnes ved at akademikerne som oftest henviser til hverandre innenfor sitt eget nettverk og i mindre grad til kildene.

«Faghistorikere» versus «autorhistorikere»
Politisk motivert historieskrivning er velkjent. Likedan kan historiske forhold være ramme for et skjønnlitterært forfatterskap. Historieskrivning av denne arten har ofte lite å gjøre med historisk virkelighet og er heller ikke akseptert som historievitenskapelig metode. Dens utøvere kalles her for autorhistorikere til forskjell fra faghistorikere. Det som skiller disse to kategoriene er faghistorikerens henvisning til og kritiske bruk av kildeskrifter, levninger eller informanter. Med «autorhistoriker» av autor (lat. auctor), opphavsmann, forfatter, skaper av et verk el. liknende, mener jeg en historiker eller akademiker som skaper sin egen «historiske forklaring». Med andre ord en «forsker» som verken bruker kildene objektivt, anvender kildekritikk eller benytter riktig tilpassede vitenskapsteorier i sin «forskning», men innlegger sine egne, personlige meninger og forforståelser og holder seg til felles framstillinger innenfor eget nettverk.

Kritikk av autorhistorikere og falske teser
Jeg er ikke den eneste som kritiserer humanistiske akademikere på denne måten. Her er et lite knippe sitater og som jeg spesielt vil hevde treffer autorhistorikerne i miljøet rundt UiT.

[Historieprofessor Øystein Rian] har erfart manges uheldige utslag av at forfattere bruker andres konklusjoner som sine kilder – det er dessverre et utbredt fenomen i historisk litteratur.

(Prof. Øystein Rian, UiO, HIFO-nytt nr.1-2008:29)

På 2000-tallet har både franske og svenske historikere gått ut mot hva de oppfattet som en økt politisering og statlig styring av historiefaget i de to land. Norske historikere har til sammenlikning fremstått som passive overfor slike problemstillinger. (…) Økt politisering av historiefaget gjør seg også gjeldende i Norge. Dette bør norske historikere vie større oppmerksomhet.

(Prof. em. Kåre Lunden, Historikeren, nr.1-2010:13-14)

Det historiske fagmiljøet har manglet interesse for teoriutvikling. (…) Det bør være faglige satsninger på teori- og metodeutvikling. (…) Historikerne bør diskutere fagkulturen og organisasjonen. (…) De personer som har hatt den samme interessen som veteranprofessorene, blir tilsatt i de ledige stillingene på historie.

(Filosof Cathrine Egeland, Uniforum 4, 25.04.2013:11)

[En trykksak fra Utdanningsdirektoratet] omtaler nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk som «urspråk». (…) Og definisjonene av begrepet urspråk, enten vi går til leksika eller til ordbøker, gir ikke dekning for å hevde at variantene av samisk i Norge er urspråk. Et urspråk er enten det eldste felles språktrinn innenfor flere nært beslektede språk, eller så er det den aller eldste språkformen man kan forestille seg i menneskehetens historie. Det er sannsynligvis grunnlag for å regne samene som en av urbefolkningene i Norge, men samenes urspråk er temmelig sikkert et finsk-ugrisk språk som nå ikke tales lenger; det er utdødd.

(Per Egil Hegge, tidl. red. Aftenposten 04.11.2013:4)

Fra 1200-tallets sagaforfattere på den ene side og fra forskere i vår tid forstår vi at de siste 100-års nedvurdering av sagaene har vært et feilgrep.

(Prof. Torgrim Titlestad, Sagakonger: Harald Hårfagre, 2010:154)

Bruken av «samiske sentralmyter» og «nøkkelbegreper»
Autorhistorikerne ved UiT har laget noen samiske sentralmyter eller nøkkelbegreper som etter deres oppfatninger gir en logisk og enkel forklaring på forståelsen av samisk historie og sivilisasjonen Sameland (Sápmi). Disse mytene eller nøkkelbegrepene har de utviklet for å hevde at samene var urfolket nordpå og at det gikk en etnisk bosetningsgrense i Troms der samene var enerådende nord for grensen før nordmennene kolonialiserte landområdet deres. For å gi disse samiske sentralmytene en vitenskapelig legitimitet, benytter de seg hovedsakelig av teorier og metoder innen samfunnsvitenskapen og ikke innen historievitenskapen. På denne måten har de brakt politikk inn i den historiske forståelsen og ser de historiske hendelsene gjennom nåtidens etnopolitiske «briller».

Disse «nøklene» er begreper som «protosamer», «redistributive systemer», «kolonisering», «Finnmark som samenes land», flytting av stedsnavn fra «Trinis til Troms», flytting av «Lyngstuva fra Varangerfjorden til Lyngen», flytte «kongens korstogsløfte 1241» fra Baltikum til Nordkalotten, hevder «Ottars bodde lengst nord av alle nordmenn», setter likhetstegn mellom fortidens «finner» og dagens «samer», flytter kongens kapell 1308 fra «Trinis til Troms» og ensidig tolker fornminner nordpå med «samisk identitet», for å ha nevnt noen. Alle disse nøkkelbegreper er uriktige.

Sortering av tesene
Falske teser om samisk og nordnorsk historie ved UiT inngår i åtte deler med følgende delinnhold, selv om de i nettversjonen ikke blir presentert i denne rekkefølgen.

1. Manglende og spekulative forskningsmetoder.
2. Manglende kildegransking og kildekritikk.
3. Frembringer og forfekter konfliktskapende etnisitet.
4. Ensretter og politiserer fag – etnopolitisering.
5. Endrer og fordreier fag – om samiske sentralmyter.
6. Kritikkverdig atferd.
7. Geografiske feillokaliseringer.
8. Arkeologi ensrettes etnopolitisk.

Intensjonen med tese-oppslagene
Presentasjonen av disse tesene utgjør bare en representativ bolk over de falske tesene som kunne vært skrevet om akademia ved UiT. Likevel mener jeg utvalget dekker aktuelle områder som metodebruk, kildebruk, tekstproduksjon, etnopolitisering og geografiske beskrivelser. Intensjonen med å framlegge disse tesene er flere. For det første ligger det et ønske om å vise at det foregår en organisert manipulering av vitenskapelig akademisk arbeid innenfor fagene historie og arkeologi ved ett av våre universiteter i Norge. Dernest har det vært et mål for meg å få klarlagt hva en slik faglig ensretting går ut på både for akademia og studentene spesielt, men også for allmennheten i Nord-Norge som lider under den «uangripelige vitenskapeligheten» de står for og som forvrenger en hel landsdels historie. Videre har jeg en personlig historiefaglig stolthet gjennom å tilføre den historiske debatten andre perspektiver og vise til forskjellene mellom fakta og fiksjon, mellom historisk framstilling og diktning. Til slutt har jeg også et ønske om å fjerne det innlagte etnopolitiske grepet i spesielt fagene historie og arkeologi ved UiT – Norges Arktiske Universitet. Som for de øvrige norske universitetene bør disse humanistiske fagene ved UiT organiseres bort fra de samfunnsvitenskapelige fagene, for å skille den samfunnsteoretiske ideologien fra det fortidige historiske element. Alle folkegrupper i Nord-Norge bør rettferdiggjøres med en nøytral og objektiv, faglig framstilling over de faktisk historiske forholdene i landsdelen.

Hvem personifiserer tesene?
Hvem er «de» som står for tesene? Gjennom sitatbruken viser jeg til de akademikere som framstår med klare, tydelige stemmer og er toneangivende i et nettverk med å forsvare den historiske ensrettingen. Dessverre fører dette sterke faglige nettverket til at andre med objektive akademiske ambisjoner blir «tvunget» inn i et system der bare utvalgte etnopolitiske stemmer blir hørt og båret fram. Akademikere som er reserverte til denne ideologiske ensrettingen, velger seg derfor heller faglige temaer hvor de unngår dagsaktuelle historiske spørsmål. De velger emner som innebærer en «nøytral samfunnspolitikk» og hvor dette autoritative perspektivet ikke har en så klar og sterk innflytelse. Dette er ødeleggende for det frie universitetet og det er ødeleggende for historie- og arkeologifaget og den allmenne forståelsen av historie om samene og Nord-Norge.

Behovet for reformasjon ved UiT
Samlet utgjør mine tese-framlegg en systemkritikk over postmodernistiske historikere og postprosessuelle arkeologer som ensretter toneangivende institutter og fakultet ved Universitetet i Tromsø. På denne måten har de innsnevret den store betydningen denne rikslandsdelen hadde under det tidligste norske rikskongedømmet i vikingtid og tidlig middelalder og fram til dagens samtidshistorie. Derfor er det behov for en reformasjon av organisasjonen og fagkulturen ved UiT, «ein gute reformation der universitetenn» for å bruke Martin Luthers ord. I 2017 er det 500 år siden Martin Luther slo sine 95 teser opp på døren til Slottskirken i Wittenberg i Tyskland og med dem ville befri kirken fra misbruk og forfall. I 2017 er det samtidig 50 år siden Regjeringen foreslo å opprette et universitet i Tromsø (1967). I 2017 vil også jeg fullføre mitt prosjekt som startet i 2015 ved å legge ut Falske teser om samisk og nordnorsk historie ved UiT på nettstedet www.finnmarkforlag.no for med dem å ville befri Universitetet i Tromsø fra misbruk og forfall. Praktisk gjelder dette å bringe fagene historie og arkeologi ved UiT tilbake til sitt akademiske opphav og dets faglige intensjoner samt organisatorisk å legge disse fagene under et eget humanistisk fakultet, frigjort fra samfunnsvitenskapens politiske agenda.

Samisk fundamentalisme
Så godt som alle bøker, artikler og doktorgrader skrevet av historikere eller arkeologer ved UiT gjennom de siste 10-årene inneholder beskrivelser av etniske grupper eller etnisitet. Før Adolf Hitler satte raselæren i system, var dette også et fag i Norge. Fra historien før den 2.verdenskrig kjenner vi godt til hvordan forskere dro gjennom Finnmark og gravde opp graver, til og med på kirkegårder, hvor de tok ut samiske skjeletter. Faktisk var det et marked for omsetning av slike levninger blant museer og universitetsmiljøer før Krigen. I dag er rase et nei-ord, men oppmerksomheten mot det rasemessige og kulturelt eiendommelige for samiske folk i Nord-Norge, fortsetter. Men, nå under ja-ordet etnisk, og etniske grupper eller urfolk. Historikere og arkeologer ved UiT er faktisk så opptatt av samisk etnisitet og identitet at enkelte framstår som samiske fundamentalister. Ved at de har et fundamentalistisk forhold til samisk historie, skaper dette problemer for den nordnorske historien. Autorhistorikerne og prosessarkeologene har skapt teser om samer og nordnorske forhold som dogmer (fundamenter) og bruker disse som «sannheter» for å bekjempe ethvert motstridende syn.

Er tesene samefiendtlig angrep?
Fordi jeg angriper akademikere som blant annet «forsvarer samenes rett til land og vann», ser jeg for meg at dette blir møtt med påstander om at jeg skal være «samefiendtlig» og forsvarer av «norsk kolonisasjon over Sameland» eller motstander av «samene som urfolk» og liknende replikker. Til dette vil jeg svare følgende: Ingen steder angriper eller skriver jeg nedsettende om samer, deres kultur eller historie. Tvert imot, det er samene jeg forsvarer mot den falsum, stigmatisering og hat som er påført dem på grunn av autorhistorikerne ved UiT. Gjennom en kildekritisk framstilling og bruk av historiefaglige teorier og metoder ønsker jeg en objektiv, uredd og etterprøvbar forskning i nordnorsk og samisk historie og arkeologi og andre relevante fag.

Det jeg angriper er de akademikerne som velger å utnytte samene i sine historiske fortellinger og som misbruker sine fag i en kamp om ære, titler, berømmelse, ressurser og politiske holdninger. Samer, kvener og nordmenn har levd i fredelig sameksistens i Nord-Norge trolig fra lenge før Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Derfor er det skadelig og ødeleggende både for samer, nordmenn og kvener at autorhistorikerne, gjennom fordreining og forfalsking av de historiske framstillingene, skaper en historisk «virkelighet» som splitter befolkningen i en hel landsdel og påvirker regjering og Storting til å fatte politiske vedtak på uriktig grunnlag.

Trond Gabrielsen
Juli – 2015

Fotnoter

1. Else Mundal, «Refleksjonar kring historie, sanning og dikting. Metodiske problem ved å bruke sagalitteraturen som historiske kjelder», i Kirsten Hastrup & Preben Meulengracht Sørensen, red., Tradition og historieskrivning. Kilderne til Nordens ældste historie, 1987:24.

Finnmark Forlag © 2008