Hevder handelsborgerne innvandret til Finnmark på 1500-tallet

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
2. desember 2015

Autorhistorikerne i Tromsø framstiller handelsborgerne i Finnmark fra slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet som «innvandrende med borgerskap sørfra» og at dette førte til «betydelige kulturbrytninger» i de mange sjøsamiske småsamfunn langs kysten i Nord-Norge. Det de ikke kommuniserer er at bo- og husfaste i Vardøhus len og Nordlandene også var og kunne være handelsfolk nordpå, bare de tilfredsstilte handelskravene og kjøpte seg borgerskap og borgerrettigheter i Bergen eller Trondheim. Ved å unnlate å nevne dette, innfører autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) et feilaktig og stigmatiserende «innvandrerbegrep». Samtidig bruker de dette innvandrerbegrepet til å skape et bilde av betydelige kulturbrytninger i de sjøsamiske samfunnene nordpå. Her er eksempler som underbygger deres falske tese.

«Innvandrende handelsborgere» med «borgerskap sørpå»
I artikkelen Nordisk og nordeuropeisk innvandring til Nord-Norge på 1500-tallet (2001), av professor i eldre historie Lars Ivar Hansen ved UiT, skildres tilflyttingen til fiskeværene i Finnmark. Artikkelen tar for seg «den permanente innvandringen fra andre regioner i Norden og Nord-Europa som fant sted på 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet».1

Bergen spilte trolig en viktig rolle som innfallsport for de innvandrerne som kom sjøveien. En indirekte bekreftelse på dette kan vi få ved å studere Bergens borgerbok, en protokoll hvor borgerne fikk innført sine navn fortløpende etterhvert som de løste borgerskap i byen. Den eldste protokollen dekker tidsrommet 1550–1751, og oppgir i noen tilfeller fødested eller hjemstavn for dem som søkte borgerskap.2

Selv om opphavsopplysningene bare foreligger for et mindretall av de med borgerskap i Bergen, bruker historieprofessoren Bergen borgerbok (med mangelfulle hjemstavnslister) sammen med skattelistene nordpå fra tidlig 1600-tall til å forklare at handelsborgerne i Finnmark hadde innvandret dit fra Norden og Nord-Europa via sitt borgerskap i Bergen eller Trondheim. Det inntrykket en sitter igjen med etter å ha lest hans artikkel i Ottar, er at handelsborgerne nordpå med borgerskap i Bergen eller Trondheim hadde innvandret sørfra.

På dette tidspunkt [først på 1600-tallet] støter vi også på en rekke av dem som tilreisende borgere, som drev oppkjøp med fisk. I utgangspunktet var det tillatt for folk med borgerskap i Bergen eller Trondheim å oppholde seg i fiskeridistriktene i de tre sommermånedene, men etterhvert ble det vanlig at de satt der over vinteren også, såkalte «vintersittere» eller «uteliggere». (…)

For de innvandrerne som søkte posisjoner innenfor handelen ser det ut til å ha vært et typisk mønster at de først søkte til Bergen og skaffet seg borgerskap der, før de forsøkte seg som oppkjøpere nordpå i kortere eller lengre tid.3

En annen fagperson som også har framsatt liknende synspunkter, er arkeolog Povl Simonsen ved Tromsø Museum og seinere professor ved UiT. I temaheftet Bosetningen i historisk tid nord for polarsirkelen (1963) skriver han litt upresist at «den ansvarlige næringsdrivende [1600-årene] måtte bo og ha borgerskap i en av byene sørpå».4

Fordreide forklaringer
Det er riktig at handelen i de norske byene på den tiden var dominert av utenlandske kjøpmenn som tok borgerskap der, særlig etter at hansamonopolet på tørrfiskhandelen nordpå ble opphevet i 1580.5 Bergen var da dominert av tyske kjøpmenn fra Bremen, som tok borgerskap i vestlandsbyen. Tilsvarende var Trondheim dominert av kjøpmenn fra Flensburg, mens til Oslo og byene på Østlandet kom de fleste fra Rostock. Men, at et «typisk mønster» var at handelsborgerne kom utenfra og innvandret fiskeværene i Finnmark, er en fordreid forklaring. Det Lars Ivar Hansen og autorhistorikerne ikke kommuniserer, er at også bofaste i Vardøhus len kunne kjøpe seg borgerskap og borgerrettigheter i Bergen eller Trondheim uten å ha innvandret verken til kjøpstedene sørpå eller til fiskeværene nordpå. Også de som var bosatte og husfaste i lenene nordpå, kunne kjøpe seg dette borgerskapet i Bergen eller i Trondheim. Handelen nordpå var ikke forbeholdt «innvandrende» eller «tilreisende borgere» utenfor lenet. Dette reiser følgende spørsmål.

Hvorfor måtte nordnorske handelsmenn kjøpe seg borgerskap og borgerrettigheter sørpå?

Handelsmennene i Finnmark kjøper seg borgerrettigheter
Tidlig eller på midten av 1300-tallet kom det regler for borgerskap i byene i Norge.6 For å drive by-næring måtte en søke om borgerskap i byene i Norge og betale en fast avgift. Etter hvert ble betegnelsen «borger» erstattet med «de husfaste menn» som begrep. Imidlertid dukket borger-begrepet opp igjen etter reformasjonen. Og byer fantes det kun sørpå den gang.

Ifølge Tingbok for Finnmark 1620–1633 var et kjøpebrev av 16. juli 1633 på en eiendom, gitt av en borger av Bergen som var tilhørende («tilholdendis») i Vardø.7 Dette behøvde ikke å bety at han var en bergenser eller nødvendigvis kom derfra. Fordi Bergen og tidvis Trondheim hadde privilegier på finnmarkshandelen, var det vanlig at velstående handelsmenn hjemmehørende Finnmark kjøpte seg borgerrettigheter i disse byene for selv å kunne handle lovlig derfra. En bekreftelse på dette har vi fra tingboken 1629.

Da bleff forbudenn at ingenn schulle sig tillfordriste, huercken geistlige eller wertzlige att bruge nogenn kiøbmandschab her i Wardøenn med mindre de haffde borgermester och raadtz beuiis8 att dj waar suoren borger vdj Bergen eller Trundhiem.9

At denne borgerrettigheten kunne kjøpes fremgår klart av en ting-sak fra Hasvåg den 26. oktober 1685. Underfogd (lensmann) og handelsmann i Hasvåg, Rasmus Jenssen (-1687), «sa videre at han hadde tatt borgerskap i Bergen» og for dette hadde han betalt 16 riksdaler. Rasmus Jenssen var gift med Margrethe Olufsdatter, var bofast i Hasvåg og de hadde sitt bilde i Hasvåg kirke. Han hadde etter dette betalt «skatt og vagt»10 til Bergen etter at han hadde «kommet til sin handel» og ble underfogd i Hasvåg.11

Et annet eksempel på borgerskap i Bergen har vi fra tingboken 1630. Der fortelles det om Bertel Eckelmann som var underfogd på Sværholt (nevnt 1620 og 1628), men som sto oppført i ting-protokollen som «borger aff Bergen».12 Skattelistene nordpå blir av dette heller ikke presise ettersom disse personene, som faktisk var finnmarkinger og hjemmehørende der, ikke ble oppført i Finnmarkslistene.

«de som Boer och tilholder udi Nordlandene och have taget Borgerskap»
I det Danske Kansellis skapsaker i Riksarkivet ligger det også en udatert «Fortegnelse paa de som Boer och tilholder udi Nordlandene och have taget Borgerskap i Bergen», så dette var ikke noe særskilt fenomen for Finnmark og Vardøhus. Denne oversikten viser at de var fastboende innbyggere i Nordlandene, men hadde borgerskap i Bergen mens de bodde i «Seeniens- (3 innbyggere), Saltens- (3 innb.), Helgeland- (2 innb.), Vester Aalens- (4 innb.) og Trombsøens Fogderie (2 innb.)».13

Hovedfeilen som begås ved bruk av tesen om handelsborgere som innvandret til Finnmark eller andre len nordpå, er at det ses bort fra at borgerskap og borgerrettighetene i Bergen eller Trondheim kunne kjøpes. Derfor bortfaller begrepet om at en innvandring ser det ut til å ha vært det typiske mønsteret.

Hva var så det rettslige grunnlaget for denne praksisen med å måtte kjøpe seg borgerskap i Bergen eller andre kjøpsteder, enten de var finnmarkinger og nordlendinger eller kom fra andre steder?

Borgerrettighetenes rettslige grunnlag
Bestemmelsene om handelsborgernes rettigheter er fra midten av 1500-tallet. Kong Christian 3 utgav den 22. juli 1552 en forordning om handel på landet og i kjøpstedene. Der heter det at «alle som vil drive handel i Norge må bosette seg i kjøpstedene».14 Grunnene til dette var først og fremst å forhindre uønsket handel fra utenlandske fartøyer. Dernest var det viktig for kongen å sikre Kronen inntektene av de pålagte handelsskattene og -avgiftene. Dette kunne best gjøres ved å fortolle varehandelen ved tollbodene i kjøpstedene. For, som det heter i kongens 1552-forordning, «forprang»15 skal straffes med inndragning og bot. Og kjøpsteder var det som kjent ingen av i Finnmark på den tiden. Vardø og Hammerfest ble kjøpsteder først i 1789 og Tromsø i 1794.

Forordningen fra 1552, om boplikt i de norske kjøpstedene for å drive handel i riket, frembrakte kravet om like rettigheter og privilegier som byens egne borgere. Den 4. mars 1558 vedtok derfor kongen å innrømme de bosatte kjøpmenn borgerskapsrettigheter i Bergen.

Innen- og utenlandske menn som vil bosette seg i Bergen og som kan legge fram «bevisning» om sin vandel, skal få borgerskap mot at de betaler 1 gylden i gull og sverger borger-ed.16

Denne bestemmelsen innfridde kravet om like rettigheter og privilegier, men bidro samtidig til å favorisere bergenserne sine handelsprivilegier ved at de nye innflytterne måtte betale både for flyttingen, for boligen samt for å skatte av borgerskapet i Bergen. Så langt var det derfor på slutten av 1550-tallet en boplikt for handelsmenn i kjøpstedene, men kun en borgerskapsrettighet. Denne rettigheten gikk imidlertid over til en plikt noen år senere.

Etter innføringen av disse bestemmelsene tiltok den fremmede handelen, spesielt i Bergen som den gang var Norges handelssentrum. Før det var gått ti år, tok borgerne i Bergen til å klage over denne økte konkurransen. Gjennom et brev datert Bergen 15. mars 1568 til kong Frederik 2, beskriver ridder Jørgen Lykke (1515–1583), høvedsmann Bjørn Anderssøn17 og tidligere lensherre i Vardøhus len 1556–1560 Christoffer Valkendorf (1525–1601) hvordan de har svart på dette klagemålet i Norge. Ettersom borgere klager på at «Fogder, Knaber og Prester, rige Bönder og Andre» bruker kjøpmannskap imot borgernes privilegiers ordlyd,

(…) da skal herefter saa holdes, at Ingen skal bruge nogen Kjöbmandskab videre end til deres Huses Ophold, efter höjlovlige og salige Ihukommelse, Koning Christian den tredjes Brevs18 Lydelse, som hans kongelige Majestet Bergens og Throndhjems Borgere naadeligen undt og givet haver, og hvem herimod gjör, skal straffes efter samme Brevs Lydelse, men hvem som vil bruge nogen Kjöbmandshandel, den skal drage ind i Kjöbstæder og der bygge og bo og tage Borgerskap, som andre Borgere bör at gjøre.19

I 1568 kom derfor bestemmelsen om borgerskapsplikt i kjøpstedene, for blant annet å drive Finnmarkshandelen. Det var de norske befalingsmennene i Bergen som hadde innført borgerskapsplikten i byene for de handlende i Norge. Dette favoriserte bergensborgerne, men disfavoriserte innbyggerne andre steder i landet. Og det tok ikke lang tid før innbyggerne i Finnmark protesterte mot at de måtte «bo og tage Borgerskap» i byene. På denne bakgrunnen bad de om et møte med kongen i København. Gjennom sin bekjentgjørelse av 9. februar 1569, skriver så kong Frederik 2 at han

(…) har modtaget Fuldmegtige fra Indbyggerne i Finmarken, hvilke beklage sig over, at de nu paa nogle Aar i sin Næring og Sejlats ere fortrængte af Bergens Borgere og deres store Mersskibe (…) at de i Bergen maa leje Hus hos borgerne og deltage i disses Tynge, Skat undtagen, medens omvendt Borgerne fra Bergen i Nordlandene ere fritagne i denne Henseende.20

Da borgermesteren i Bergen også befant seg på den samme mottakelsen, bad kongen han om å komme med sine opplysninger. Anders Skriver kunne da derfor fortelle

(…) at foregaaende Konger havde givet Bergen og dens Indbyggere Privilegium paa at drive sit Kjöbmandskap allevegne i Landet og i Norges Skatlande (…) hvilket Privilegium var stadfestet af Christian III [22. 7. 1552], og siden det var bestemt i den odenske Reces [24. 9. 1554], at Bergens Borgere ej skulde besöge Nordlandene med mer end 24 Skibe». Han mente også at det var «(…) paabudt i Privilegierne, at Fremmede, som ikke selv have Hus, skal leje hos Borgerne og opskibe sit Gods til dem, ikke til Tydskerne [hanseatene]. Hele deres borgerlige Tynge bestod desuden for Enhver kun i at erlægge 4 Hvid, samt enten selv eller ved sin Tjener at gaa Vagt en Nat, og undertiden at flytte og före Bud, som kom med hastig Erinde, 3 eller 4 Ugesöes. Saaledes mente Bogermesteren, at de anförte Klager vare uden Grund. Men da Bergens Raad ikke var stevnt for at svare i Sagen, bestemmer Kongen, at, indtil dette kan ske, skulde baade Bergens Borgere ifölge sine Privilegier og Undersaatterne i Finmarken, efter hvad sedvanlig havde været (…).21

Finnmarkingene slo seg ikke til ro med kongens bestemmelser fra 1569, så de fortsatte å klage på ordningen sammen med nordlendingene. I 1572 måtte kongen behandle saken på nytt og den 14. april forsøkte han å imøtekomme kritikken med følgende vedtak.

I Anledning af Klage fra Indvaanerne i Nordland og Finmarken bevilger Kongen dem, at de fremdeles maa handle med hverandre indbyrdes i Nordlandene, ligesom det fra Arilds Tid har været sedvanligt, samt at de omkring Bergen maate kjöbe, hvad de trængte til deres eget Husbehov, dog uden at selge Noget deraf igjen til Forprang; blive de liggende i Bergen, skulle de gjöre slig borgerlig Tynge som andre Borgere sammesteds og saaledes som de fra gammel Tid have gjort.22

Gransker vi derfor de kongelige bestemmelsene så hadde ikke kjøpmennene i Finnmark, på den tiden Lars Ivar Hansen og autorhistorikerne ved UiT beskriver, noen egentlig boplikt verken i Bergen, Trondheim eller andre kjøpsteder i Norge. Imidlertid var de pliktige til å kjøpe seg borgerskapsrettigheter i byene og de var pliktige til å leie seg inn hos byborgerne og «opskibe sit Gods til dem» for kontroll og skattlegging hvis de selv ikke eide noe hus der. For å få borgerskapsrettigheten måtte de bevise sin vandel og avlegge en borgered samtidig som de skulle betale en årlig privilegieskatt på 1 gylden gull i 1558, 4 hvid23 i 1569, 1 riksdaler i 1649 og steget til 16 riksdaler i 1685.

Autorhistorikerne framstiller fordreid historie
Gjennom å framstille den historiske forklaringen slik autorhistorikerne gjør, når de hevder at det typiske mønsteret var at handelsfolk nordpå hadde innvandret sørfra, bruker de dette også til å framsette en spekulativ kritikk som en logisk oppfølging av sin egen forklaring. For eksempel skriver Lars Ivar Hansen følgende.

Men mens tilflyttingen [av handelsborgere] var på sitt maksimum, må den ha ført til betydelige kulturbrytninger og et heller internasjonalt miljø i mange småsamfunn langs kysten. (…) En kan også spekulere på hvordan de oppfattet og stilte seg til den sjøsamiske kulturen som de mange steder fikk inn på livet.24

Gjennom bare å anta historiske forhold ut fra mangelfulle opplysninger i Bergens borgerbok og skattelistene i lensregnskapene, uten engang å ha sammenholdt disse opplysningene med det normative kildematerialet og andre relevante kilder, som for eksempel Tingbok for Finnmark, blir deres framstilling som i dette tilfellet til en fordreid historiekunnskap. I tillegg bruker de dette til å spekulere på at dette skulle ha ført til betydelige kulturbrytninger i de sjøsamiske småsamfunnene langs Finnmarkskysten.

Fotnoter

  1. Lars Ivar Hansen, «Nordisk og nordeuropeisk innvandring til Nord-Norge på 1500-tallet», Ottar nr.3-2001:12.
  2. L. I. Hansen, 2001:17.
  3. L. I. Hansen, 2001:19-20.
  4. Ottar nr. 37, 3-1963:7.
  5. Geir Atle Ersland og Hilde Sandvik, Norsk historie 1300–1625, 1999:179.
  6. Per Norseng, forelesning HIS 1110 – eldre norsk historie, UiO, 08.03.2004.
  7. NLI, Tingbok for Finnmark 1620–1633, 1633 II 139a-139b, 1987:317.
  8. Bevis på å ha sverget borger-ed.
  9. NLI, Tingbok for Finnmark 1620–1633, 1629 II 61a, 1987:233.
  10. Gått vakt selv eller betalt for nattevakt på ulike vaktposter i Bergen.
  11. Håkon Holst Olsen, Bygdebok for Hasvik, 1965:56, 237.
  12. NLI, Tingbok for Finnmark 1620–1633, 1630 II 74b, 1987:248.
  13. Riksarkivet, DK sk.14 pk.18 A lit. q.
  14. NLI, Lover og forordninger 1537–1605, nr. 92, 1988:47. Jfr. DN XII nr. 648; DN XV nr. 617; Niels Krag & Stephen Hansen Stephanius, (Kong Christian den Tredie &c), bd. II, 1778:475-476; Norske Rigs-Registranter (NRR) I, 1861:153-154 og Hans Paus, Samling af Gamle Norske Love/Forordninger bd. II, 1751:312-313.
  15. Forprang, ulovlig handel.
  16. NLI 1988 nr. 127, 1988:62. Jfr. Krag & Stephanius bd. II, 1778:537 og Hans Paus bd. II, 1751:328-329.
  17. Også skrevet Bjørn Andersen Bjørn, eier av Stenalt gods 1550–1583 i Ørsted sogn i Danmark.
  18. Forordning av 22. juli 1552.
  19. UB fol. 370 s. 65 ff. vedl. 62 til Absalon Pederssöns Kapitelsbog 1552–1572 i Norske Magasin 1. bd. 1858:491.
  20. Tillegg nr. 65 til Absalon Pederssöns Kapitelsbog 1552–1572, i Norske Magasin 1. bd. 1858:496-497. Sml. NRR I, 1861:612 ff.
  21. Norske Magasin 1. bd. 1858:496-497.
  22. Norske Magasin 1. bd. nr. 73, 1858:504.
  23. Hvid, av ty. Witten, lat. album også kalt for dansk hvid. Dansk-norsk myntenhet som normalt ble regnet lik 4 penninger = 1/3 skilling. Utover på 1500-tallet sank verdien og 6 hvid/alb tilsvarte 1 skilling.
  24. L. I. Hansen, 2001:21.

Finnmark Forlag © 2008