UiT-historiker og DnA-politiker bak finnmarksloven

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
24. januar 2016

Dette er skildringen av hvordan en historiker med tilknytning til Universitetet i Tromsø (UiT) tilsynelatende stiller seg bak Sametingets vedtak om finnmarksloven (2005) og opprettelsen av Finnmarkseiendommen som forvaltningsorgan for statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Samtidig er det avsløringen av hvordan han selv og en partikamerat i virkeligheten sto bak og «trakk i trådene» for endring av dette lovforslaget og var de egentlige tilretteleggerne for Sametingets vedtak og ordlyden i Stortingets lovgivning.

Sametingets vedtak om finnmarksloven 2005
I en kronikk i Aftenposten (2004) angriper historiker, same og Det norske Arbeiderparti-politiker Steinar Pedersen regjeringen Bondevik IIs forslag til Finnmarksloven av 2003, Ot.prp. nr. 53 (2002–2003).

Den nye Finnmarksloven, som er lagt frem for Stortinget, skal avgjøre råderetten over land i Finnmark, men mange samer mener at loven fratar dem rettigheter.¹

I en annen kronikk, denne gangen i den samiske avisa Ságat (2011), forsvarer Steinar Pedersen Sametingets vedtak om finnmarksloven av 2005 (Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke). Loven innebar overføringen av statens umatrikulerte grunn i Finnmark (ca. 96 prosent) til et nytt selvstendig rettssubjekt, Finnmarkseiendommen (FeFo). Som sametingsrepresentant forklarer Steinar Pedersen seg denne gangen slik.

Undertegnede satt i Sametinget i 2005. Det var da et omtrent enstemmig sameting som anbefalte den fellesløsningen som man kom fram til for finnmarkslovens vedkommende: «Sametinget vil understreke den grunnleggende betydningen av at staten overfører grunnbokshjemmelen og rådigheten til grunn og ressurser til et nytt selvstendig organ, der Sametinget er en likeverdig part». (Sametingets vedtak av 13.mai 2005).²

Da var det ikke lenger mange samer som mente at loven fratok dem rettigheter. I kronikkens avslutning gjentar Steinar Pedersen at det var Sametinget som stilte seg bak finnmarksloven.

Avslutningsvis vil jeg derfor minne om Sametingets avsluttende vedtak om Finnmarkslova, 13.5.2005 (…).³

Hva hadde skjedd? På ett år gikk Steinar Pedersen fra å angripe Finnmarksloven til å forsvare og stemme for den i Sametinget. Det Steinar Pedersen ikke forklarer, er at Sametinget på den tiden var ledet av Arbeiderpartiet og at det var han selv og arbeiderpartinestoren Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som var de som egentlig sto bak og endret innstillingen, noe som endte med «fellesløsningen», finnmarkslovens styringsmodell. Gjennom dette lovforslaget fikk samene fulle rettigheter. Med vel 10 prosent av Finnmarks befolkning fikk samene så godt som reell styringsmakt også over de resterende 90 prosent av innbyggerne via Finnmarkseiendommens styre (§ 7) og lovens formål (§ 1) innenfor dens rettighetsområde. Her vil jeg redegjøre for bakgrunnen og saksgangen fram til vedtaket av denne forvaltningsmodellen og vise hvordan en historiker med doktorgrad fra UiT skjuler seg bak Sametinget når han skal forklare overgangen fra å være motstander til å bli tilhenger av finnmarksloven.

Hvordan kan jeg påstå at samene gjennom finnmarksloven fikk så godt som reell styringsmakt over Finnmarkseiendommen?

Finnmarkslovens formålsbestemmelse (§ 1)
I finnmarksloven beskrives Finnmarkseiendommens rettsstilling som et eget rettssubjekt med sete i Finnmark. Finnmarkseiendommen/ Finnmárkkuopmodat (FeFo) skal forvalte grunn og naturressurser i fylket som eier i samsvar med lovens formål og de øvrige bestemmelsene i loven. Lovens formålsparagraf (§ 1), slik den ble vedtatt av Stortinget i 2005, lyder slik.

Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Lovens formål er etter dette å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes særlig som grunnlag for samisk kultur, næringsgrunnlag og samfunnsliv. Lovens formål er derfor å sikre en etnisk gruppe et særlig rettsvern framfor de andre etniske gruppene i fylket. Ved interessekonflikter mellom samiske og ikke-samiske interesser, som det ofte viser seg å være når det gjelder forvaltning og bruk av natur og ressurser i Finnmark, skal de samiske interessene gå foran.

Når en vet at befolkningen i Finnmark har minst bestått av både samer og nordmenn og som har levd i fredelig sameksistens siden lenge før Norge ble samlet til et rike, så er det konfliktskapende å vedta et nytt lovverk som særskilt favoriserer den ene av disse etniske folkegruppene. Spesielt problematisk er dette når vi vet at alle rasene har hatt sin særskilte bruk og utnyttelse av land og vann i Finnmark gjennom hele sin tilstedeværelse. Når vi vet at verdens mest brutale kriger og konflikter skyldes etniske årsaker, bør lovgiver ikke nøre opp under slike konflikter gjennom å privilegere en etnisk minoritet i sitt eget land. Hvordan ville reaksjonene ha blitt om det for eksempel ble vedtatt en lov for Oslo der grunn og naturressurser skulle forvaltes særlig som grunnlag for jødisk kultur og samfunnsliv, eller norsk for den saks skyld? Finnmarkslovens formålsparagraf er ikke etnisk nøytral og har derfor forståelig nok fått liten legitimitet i befolkningen.

«Fører til forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer»
I 2015 ble det lagt fram en omfattende rapport om befolkningens tillit til FeFo. Den er skrevet av Northern Research Institute (Norut-Alta) og UiT.⁴ Grunnlaget for rapporten var tre undersøkelser foretatt i 2012–2013 og som til sammen ga et bilde av omgivelsenes tillitt til FeFo som forvalter, eier og næringsdrivende. Dette bildet viser en ganske stor avmakt og der «nesten halvparten vil legge ned FeFo».

Analysene viser at det blant befolkningen er en generell lav oppslutning om FeFo som institusjon, noe som kan forklares ved omgivelsenes holdninger til iverksetting av samiske rettigheter. (…) Gjennom finnmarksloven skjedde det en samerettslig forankring av landforvaltningen i Finnmark og fylket fikk et formelt samisk «stempel». Vårt datamateriale viser at det ennå finnes forstillinger i befolkningen om at finnmarksloven, og dermed også FeFo, fører til forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer. Datamaterialet viser dessuten at to av tre mener at Sametinget har for stor innflytelse over FeFo, samtidig som nesten like mange mener at det er vanskelig å skille hva som er FeFos og hva som er Sametingets ansvarsområde. (…) Etter vår oppfatning er det særlig folks forestillinger om Sametinget og Sametingets deltakelse i styringen av FeFo som forklarer at mange ønsker å endre styringsmodellen (…). Også blant deler av den samiske befolkningen er det motstand; én av tre manntallsførte samer oppgir at de ønsker å avvikle FeFo. Dette bekreftes i tillitsmålingen, hvor 37 prosent oppgir at de har liten eller ingen tillit til FeFo, mens kun 13 prosent har svært eller stor tillit til FeFo.

Rapporten viser at 10 år etter opprettelsen av finnmarksloven og FeFo har befolkningen i Finnmark fortsatt liten tillit til loven og det nye forvaltningsregimet. Følgelig har loven og styringsorganet ingen demokratisk legitimitet, verken blant nordmenn eller samer i fylket. Datamaterialet viser at det finnes forestillinger i befolkningen om at finnmarksloven, og dermed også Finnmarkseiendommen, fører til forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer.

Finnmarkseiendommens styre (§ 7)
Finnmarkseiendommen (FeFo) ledes av et styre på seks personer. Etter finnmarksloven (2005) har Sametinget, som representerer om lag 10 prosent av befolkningen i fylket, fått retten til å kvotere inn 50 prosent av styremedlemmene (§ 7).

Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Blant medlemmene valgt av Sametinget skal minst ett styremedlem og vedkommendes varamedlem være representanter for reindriften. (…).

Sametinget er et samisk etnosentrisk rikspolitisk organ hvor flertallet av representantene tilhører steder utenfor Finnmark. Det er disse representantene fra hele landet som skal velge halvparten av representantene i FeFos styre i Finnmark. Og blant disse styremedlemmene skal minst ett styremedlem representere reindriften. Ifølge Statens reindriftsforvaltning (2010) var 2.365 personer tilknyttet samisk reindrift i Finnmark. Av et innbyggertall på 73.007 personer i Finnmark (2010), vil altså reindriftens 3,2 prosent av befolkningen forbeholdes en av de seks styreplassene. Reindriften er en næringsvirksomhet som etter Norges Lover er forbeholdt samene. Som Noruts befolkningsstudier viste, har verken finnmarksloven eller FeFo noen nevneverdig tillitt, ettersom samene har reell styringsmakt når de skal prioriteres ved stemmelikhet.

Sametingets misoppfatninger
Videre påstår Sametinget at årsakene til at Finnmark fram til nå har blitt behandlet annerledes enn resten av landet, skyldes at naturbruken var preget av jakt, fangst, fiske og reindrift og i mindre grad av jordbruk. Videre forklarer de forskjellsbehandlingen med at størstedelen av befolkningen i Finnmark fram til 1850-tallet var samer med en kollektiv livsstil. Her framstilles misoppfatninger og uberettiget kritikk. Forvaltningen av statens umatrikulerte grunn, statsallmenningen utenom Finnmark, forvaltes av kommunale fjellstyrer etter fjellovens kapittel III. Den nye finnmarksloven behandler ikke statens umatrikulerte grunn annerledes nå enn tidligere, bare det at navnet Statskog er skiftet ut med FeFo og at samene er gitt kvotert representasjon og særskilte rettigheter. Hvis Sametinget skulle ha ønsket en lik forvaltning som i det øvrige landet, burde denne statlige grunnen blitt forvaltet av lokale fjellstyrer i hver enkelt kommune i Finnmark.

Hvem er det så som har funnet på denne ideen med å organisere forvaltningen av land og vann i Finnmark på denne måten?

Sametingets historiske bakteppe om finnmarksloven
Sametinget vedtok å anbefale finnmarksloven 13.mai 2005, før den ble vedtatt i Stortinget 8.juni samme år. Det var foreløpig avslutning på en lang og konfliktfull prosess. Sametinget har på sine nettsider beskrevet Historien bak finnmarksloven (2011) hvor de kort og lakonisk hevder at «loven anerkjenner at samer og andre har rettigheter til grunn og naturressurser i Finnmark». To tredjedeler av artikkelen bruker Sametinget på å beskrive «det historiske bakteppet» der mange av de samiske sentralmytene framlegges.

«Det har bodd folk i Finnmark i over 10.000 år» og «den samiske kulturen vokste ut av steinalder-samfunnene». «Fram til midten av 1200-tallet var området nord for Lyngen å regne som et ensidig samisk bosetningsområde». «Mot slutten av 1200-tallet skjer det en etablering av norske fiskevær i Finnmark», fiskeværkoloniseringen. «Den første tilstrømningen av fremmede befolkningselementer – både norske og utenlandske – nådde høydepunktet mot slutten av 1500-tallet». «Fra begynnelsen av 1700-tallet skjedde det også en kvensk innvandring til Finnmark». Så kom «fornorskingspolitikken». «Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig». «Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten». Før vi får en «ny samepolitikk». «På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Same-sak blir også i økende grad en urfolk-sak».

Kildene som Sametinget oppgir for disse etnopolitiske synspunktene er alle historikere og arkeologer med tilknytning til UiT: Professor i middelalderens og tidlig nytids historie Lars Ivar Hansen, professor i arkeologi Bjørnar Olsen, professor i samisk- og urfolkshistorie Henry Minde, dr. philol. i historie fra UiT Steinar Pedersen og instituttleder på Institutt for arkeologi og sosialantropologi Marianne Skandfer.

Hva har så vært Steinar Pedersens rolle i de samerettslige og samepolitiske prosessene?

Steinar Pedersens samerettslige dobbeltrolle
I artikkelen «Finnmark Arbeiderparti og samene» (2012) innrømmer Steinar Pedersen blant annet følgende.

For tiden fra andre halvdel av 1970-tallet og utover, har undertegnede deltatt i mange av de samepolitiske og samerettslige prosessene som beskrives.⁵

Det var blant annet hans deltakelse i de samerettslige prosessene som førte til at Sametinget vedtok finnmarksloven og opprettelsen av forvaltningsorganet FeFo. Han har derfor vært både en tilrettelegger og en som har vært med å vedta Sametingets anbefaling.

Bakgrunnshistorien for opprettelsen av finnmarksloven
Finnmark Arbeiderparti avholdt en samepolitisk konferanse i Skoganvarre (Porsanger) 8.–9. august 1981. Der ble grunnlaget for Finnmark Arbeiderparti og DnAs samepolitikk utmeislet. Også arbeiderpartipolitikeren Kirsten Myklevoll, lederen i Samekulturutvalget, var tilstede på konferansen. Der ble det blant annet vedtatt å gi Samerettsutvalget full støtte i det utredningsarbeidet som pågikk i henhold til utvalgets mandat og regjeringens langtidsprogram 1982–1985. Gjennom den konferansen markerte Finnmark Arbeiderparti at de forlot assimilasjonslinjen og gikk inn for separasjonslinjen av samisk kultur.

Finnmark Arbeiderparti vil medvirke til at en finner fram til den best mulige løsningen for det samiske folk (…).⁶

Den første store saken de fikk til behandling var Samerettsutvalgets første delutredning NOU 1984:18. Om samenes rettsstilling. Den saken som skapte størst debatt var forslaget om opprettelsen av et folkevalgt sameting på grunnlag av et eget sametingsmanntall. Den andre saken var forslaget om en grunnlovsparagraf om samenes rettsstilling. Finnmark fylkesting vedtok 5. desember 1985 å støtte Samerettsutvalgets utredningsforslag om både å opprette et direkte folkevalgt sameting og en egen grunnlovsparagraf om samenes rettsstilling. Dette ble også fylkestingets anbefaling til regjeringen. Våren 1987 vedtok Stortinget sameloven og opprettelsen av et folkevalgt sameting basert på et eget sametingsmanntall. Det var særlig Finnmark Arbeiderparti som sto sentralt i å løfte opp de samepolitiske spørsmålene. Året etter vedtok Stortinget også å innføre grunnlovsparagrafen om samenes rettsstilling.

Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og utvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

Steinar Pedersens samepolitiske dobbeltrolle
Da det første sametingsvalget skulle holdes høsten 1989 gikk de fleste av Arbeiderpartiets medlemmer ut av Norske Samers Riksforbund (NSR) og dannet et eget landsomfattende samepolitisk Arbeiderparti. De oppfordret da flest mulig arbeiderpartimedlemmer om å melde seg inn i sametingsmanntallet. Ved sametingsvalget det året fikk Arbeiderpartiet inn syv representanter.

På 1990-tallet ble det lagt fram to offentlige utredninger som bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Gjennom den første, NOU 1993:34. Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, ble det opprinnelige utredningsmandatet «retten til bruken og disponeringen av land og vann i Finnmark» stilltiende endret til «retten til og forvaltningen av land og vann i Finnmark». Således ble samene skjøvet fra en «bruksrett» til en «forvaltningsrett», altså fra en bruksrett til en eiendomsrett.⁷

En av de fire hovedforfatterne bak det historiske bakgrunnsmaterialet for Samerettsutvalget var Steinar Pedersen. I NOU 1994:21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv tar han for seg den eldste historien fram til første verdenskrig. Denne framstillingen har et særdeles ensrettet perspektiv og bærer preg av hans politiske roller både i Sametinget og i Arbeiderpartiet. Hans partiske og feilaktige oppfatninger ble deretter trukket inn i Samerettsutvalgets andre utredning NOU 1997:4. Naturgrunnlaget for samisk kultur. Under «Historisk materiale og rettsoppfatninger» står følgende misoppfatninger.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er også at det i de områder som utgjør dagens Finnmark, var en samisk befolkning som utøvde sin bruk og hadde sine rettsoppfatninger og sitt rettssystem, før den norske stat begynte å gjøre seg gjeldende i disse områdene.⁸

Samene var frem til 12–1300-tallet nærmest alene om å bruke grunn og ressurser i store deler av Finnmark.⁹

Her henviser den offentlige utredningen til det Steinar Pedersen skrev i sitt historiske perspektiv (NOU 1994:21) for Samerettsutvalget. Samtidig som han utredet bakgrunnsmaterialet for Samerettsutvalget deltok han aktivt i det offentlige politiske ordskiftet om saken for å påvirke denne. Men, han arbeidet også i det skjulte partiapparatet.

Aps tomannskomité korrigerer Finnmarksloven
Den 4. april 2003 fremmet regjeringen Bondevik II forslag til ny Finnmarkslov, Ot.prp. nr. 53 (2002–2003). Dette lovforslaget fikk sterk motstand. Ettersom regjeringen heller ikke hadde overholdt folkerettsplikten, bestemte Stortinget seg for å konsultere både Sametinget og Finnmark fylkesting. Hovedformålet med Finnmarksloven var å sluttføre usikkerheten og striden om retten til land og vann i Finnmark. Denne politiske debatten raste også innad i Arbeiderpartiet. Før årsmøtet i 2004 satte styret i Finnmark Arbeiderparti, det fylkespartiet som hadde størst eierforhold til saken, ned en tomannskomité bestående av Steinar Pedersen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Deres oppgave var å lage et forslag til styret på hvordan forvaltningen av statens umatrikulerte grunn i Finnmark skulle organiseres, altså fremme et korrigeringsforslag til Bondevik IIs Finnmarkslov av 2003. Forslaget fra Steinar Pedersen og Schjøtt-Pedersen ble fremmet av styret og enstemmig vedtatt av årsmøtet. Organiseringen viste nå en todelt styringsmodell mellom Finnmark fylkesting og Sametinget. Steinar Pedersen forklarer utfallet slik.

Resultatet av den endelige behandlingen av Finnmarksloven i Stortinget våren 2005, ble svært likt det årsmøtet i fylkespartiet hadde gått inn året før.¹⁰

Dette var den finnmarksloven han selv og partikollegaen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde korrigert i 2004. Da hadde de fjernet den delen av 2003-lovens formålsparagraf (§ 1) som sidestilte de etniske gruppene, og som opprinnelig lød slik.

(…) til beste for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv, innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig.

Og erstattet den i 2005-loven med følgende setning, der samene skal særlig prioriteres ved forvaltningen.

(…) til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Også § 7 Finnmarkseiendommens styre endret de fra Bondevik II regjeringens forslag, der det het at

Finnmarkseiendommen ledes av et styre på syv personer. Finnmark Fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer (…). Kongen oppnevner ett styremedlem (…).¹¹

I Finnmarksloven som ble vedtatt i 2005, hadde de fått strøket Kongens representant i styret. Lovteksten ble da vedtatt redusert til å ledes av et styre på seks personer, tre fra Finnmark fylkesting og tre fra Sametinget. I tillegg hadde de endret formålsbestemmelsen fra å gjelde alle de etniske gruppene til nå å ta særlig hensyn til samisk grunnlag og samfunnsliv. Ti år etter opprettelsen av Finnmarksloven viser befolkningen fremdeles liten tillitt til FeFo. Det er forståelig når en forstår rekkevidden av lovendringene og skjønner hvem som sto bak endringene og hvordan enkeltpersoner manøvrerte og manipulerte (drev meningspåvirkning) av finnmarksloven og Finnmarkseiendommen.

Fotnoter

1. Steinar Pedersen, «Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark», Aftenposten, 07.05.2004:9.
2. S. Pedersen, «En kommentar til Brennpunkt: Førsteretten», Ságat, 01.12.2011:18.
3. S. Pedersen, 01.12.2011:19.
4. Norut Alta AS, «Finnmarkslandskap i endring – Omgivelsenes tillit til FeFo som forvalter, eier og næringsaktør», Norut Alta Rapport 2015:1, 30.01.2015.
5. Thor Robertsen, red., Finnmark Arbeiderparti – fra en håndfull til folkemakt, 2012:283.
6. Steinar Pedersen, «Finnmark Arbeiderparti og samene», i T. Robertsen, 2012:299.
7. Se tesen Skyver samene fra «bruksrett» til «forvaltningsrett».
8. NOU 1997:4, «Kap. 3.2.2 Historisk materiale og rettsoppfatninger», 1997:54.
9. NOU 1997:4, «Kap. 4.3.1.3 Historiske rettigheter», 1997:82.
10. S. Pedersen, 2012:304.
11. Ot.prp. nr. 53 (2002–2003), 2003:144.

Finnmark Forlag © 2008