Skyver samene fra «bruksrett» til «forvaltningsrett»

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
6. januar 2016

På 1980–1990-tallet anstrengte autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) seg med å påvirke Samerettsutvalgets oppdrag med utredningen av den samiske befolkningens rett til land og vann i Finnmark og Nord-Troms. Da bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget i 1993 ble lagt fram som en offentlig utredning (NOU) med tittelen Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, var det opprinnelige utredningsmandatet om «retten til bruken og disponeringen av land og vann i Finnmark» uten offentlig kjennskap blitt endret til «retten til og forvaltningen av land og vann i Finnmark». På denne måten ble det samiske rettsspørsmålet forvandlet fra en bruksrett til en eiendoms- og forvaltningsrett. At samene derfor tilsynelatende har en historisk eiendomsrett og forvaltningsrett til grunnen i Finnmark og til de samiske områdene, er således skapt av autorhistorikerne som en samisk sentralmyte.

Samenes «bruksrett» til land og vann i Finnmark
Under et møte i Lakselv 4.–6. september 1984 vedtok Samerettsutvalget å opprette en Rettsgruppe til å foreta en utredning av den samiske befolkningens gjeldende rett til disponering og bruk av land og vann i Finnmark. Det vil si samenes rett til å bruke den umatrikulerte grunnen i Finnmark, et område som utgjør om lag 96 prosent av hele landsdelens areal. Utvalget skulle også se på det samme spørsmålet i andre deler av landet med samisk befolkning. Rettsgruppen skulle da komme med en framstilling av rettsutviklingen samt gi en historisk redegjørelse for hvilke rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende når det gjaldt retten til bruken av land og vann.

Samenes «rett til og forvaltning av land og vann»
Ni år seinere la Rettsgruppen fram sitt arbeide som bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget gjennom NOU 1993:34, men nå under overskriften rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark.1 Gjennom denne prosessen ble spørsmålet om «rett til disponering og bruk» av land og vann i Finnmark og andre samiske områder endret til «rett til og forvaltning» av land og vann. Dette ble gjort til tross for at mandatet ikke hadde blitt endret. Med andre ord ble forholdene eller rettstilstanden for samene stilltiende skjøvet fra en bruksrett og over til en eiendomsrett/ forvaltningsrett. Fra tidligere å ha vært en statsgrunn med felles bruksrett for alle etniske grupper forvaltet av Statskog SF (Statlig Foretak) i Finnmark, skulle det nå bli samisk eiendomsrett og forvaltningsrett. Dette skapte brått store konflikter og splittelser mellom samer, nordmenn og kvener i landsdelen og mellom autorhistorikerne ved UiT og det brede lag av befolkningen i Finnmark. Bedre ble det ikke da den historiske redegjørelsen ble framlagt.

«Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv»
Året etter at Rettsgruppen hadde lagt fram sin utredning og som stilltiende og ukjent for allmennheten ble endret til «retten til og forvaltning av land og vann i Finnmark» for samene, la Samerettsutvalget fram fire delutredninger om den historiske bruken av land og vann i Finnmark.2 I NOU 1994:21 (Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget) var utredningene utarbeidet av «fire særskilt oppnevnte sakkyndige». Historiker, same, Sametings- og Arbeiderparti-politiker Steinar Pedersen, utdannet fra UiT og tilknyttet Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino, hadde skrevet hoveddelen som omhandlet «Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig». Reindriftsagronom Hans Prestbakmo hadde forfattet «Bruken av utmarksressursene i Finnmark i dette århundre». Historiker Einar Richter Hanssen hadde skrevet utredningsdelen om «Bruken av naturressursene i Finnmark fra 1918 til ca. 1970», mens historieprofessor ved UiT Einar Niemi hadde skrevet delen om «Østsamene – ressursutnyttelse og rettigheter».

I denne sammenhengen er det særlig utredningen til Steinar Pedersen som er interessant. Historiker Steinar Pedersen var ikke en nøytral og objektiv historisk utreder. Mens han skrev utredningen for Samerettsutvalget, var han aktiv samepolitiker og engasjert partipolitiker for Arbeiderpartiet. På 1980-tallet var han med i Samekulturutvalget, hadde vært politisk rådgiver i Kommunal- og arbeidsdepartementet og satt som Arbeiderpartiets gruppeleder i Sametinget. Han ble også svært sentral bak revideringen av Finnmarksloven.3 Som forsker ved Nordisk Samisk Institutt ble han etter anmodning fra Samerettsutvalget oppnevnt i januar 1983 for å utrede den historiske delen av oppdraget, omtalt på følgende måten.

Han fikk i oppgave å gi en historisk redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i Finnmark fylke og for de rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende hos ulike grupper av lokalbefolkningen (…). Enkeltheter fra den historiske utviklingen skal bare tas med i det omfang som er nødvendig for å gi en sammenfattende framstilling til bruk for utvalget. (…).4

Sametingspolitikeren Steinar Pedersens framstilling om den historiske bruken av land og vann i Finnmark bærer da også preg av å ha et svært ensrettet perspektiv bygget på konseptene fra miljøet rundt UiT og hans egne politiske synspunkter. Gjennom de fire første kapitlene går han inn på ressursbruken ut fra en ensidig autorhistorisk og politisk synsvinkel. Vi får høre at Finnmark betyr «Samenes land», at arkeologisk funnmateriale etter vår tidsregning med stor grad av sikkerhet sies å være av samisk opprinnelse, at norrøne stedsnavn ikke stammer fra norsk bosetning, men fra sjøferder, at det nord for sjøfareren Ottar sin hjemplass sør for Tromsø var tilnærmet ensidig samisk område, at samenes skatt var grunnlaget for håløyghøvdingenes rikdom, at den norske handels- og skattevirksomheten ifølge sagatekstene kan kalles for plyndring, at Finnmark ikke tilhørte Norge geografisk, men at området ble politisk brukt som «norsk skattland», at områdene mellom Lyngen i Troms og Kolahalvøya ikke var innlemmet i noen ordinær riksdel, men der samene ble dobbeltbeskattet fra Russland og Norge, at den første norske koloniseringen av Finnmark skjedde fra 1300-tallet og at nåværende Finnmark framstår til bortimot 1300-tallet som et nærmest ensidig samisk område. Slik skrev han den samiske revitaliseringsprosessen inn i en «historisk» tekst og presenterte den som en offentlig utredning. Alle hans påstander er og vil bli tilbakevist gjennom en rekke av mine tese-dokumentasjoner.

Steinar Pedersen unnlater å svare på oppgaven
Steinar Pedersen ga ikke svar på oppgaven om å redegjøre for den faktiske bruken av land og vann i Finnmark og hvilke rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende. Han forteller ikke at den norske kongens «land og vann» strakte seg til ytterst på Kolahalvøya og at Finnmark ble underlagt den norske kongen allerede under Harald Hårfagres tid, at både Norge og Russland kunne skattlegge sine egne nomadiske borgere (henholdsvis finner og terfinner) mellom Fiskerhalvøya og ytterst på Kolahalvøya, fordi deres næringsgrunnlag var nomadisk og følgelig beveget de seg over datidens riksgrenser. Han forteller ikke at håløyghøvdingene ifølge sagatekstene var kongelige riksombudsmenn som krevde inn skatten på vegne av den norske kongen. Han forteller ikke at det var opprinnelige norrøne bosteder i Finnmark og at det faktisk var samer («finner») som vandret inn i Finnmark i hundreårene etter Kristi fødsel til områder der fornnordiske folk allerede hadde hatt sine bosetninger i flere tusen år. Steinar Pedersen forteller heller ikke at finnene ble kristnet så tidlig som på 1000–1100-tallet, ifølge Paven og Kirken.5 Steinar Pedersen svarer ikke på det utredningsmandatet han fikk, men refererer til sine egne samepolitiske oppfatninger og de synspunktene nettverket i miljøet rundt UiT står for. Han svarer heller ikke for de rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende hos de ulike gruppene av lokalbefolkningen. Utredningen han skrev kan best karakteriseres som et ensidig politisk påvirkningsdokument overfor Samerettsutvalget for å endre rettsstillingen til samene på bekostning av nordmenn, kvener og andre folkegrupper.

Hvorfor blir ikke slike ensidige framstillinger korrigert?

Et dominerende og ensrettet etnopolitisk fagmiljø
Grunnen til at Steinar Pedersen kan skrive slikt, skyldes et ensidig historisk og arkeologisk miljø ved og rundt UiT som står for de samme perspektivene og de samme etnopolitiske holdningene. Det ensrettete miljøet ved UiT mangler et korrektiv fra andre universitetsmiljøer og forskere. Ingen andre universitetsmiljøer eller fagmiljøer i Norge har villet blande seg inn i det som oppleves som UiTs domene, den historiske forskningen på samene og Nord-Norge. Steinar Pedersen nøyde seg ikke bare med å påvirke Samerettsutvalget gjennom sin delutredning om den historiske bruken, han gikk også inn og «trakk i trådene» og fikk endret finnmarksloven før den ble vedtatt i 2005.6

Fotnoter

  1. NOU 1993:34, Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, Justis- og politidepartementet, 619 s. ISBN 82-583-0373-2.
  2. NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Justis- og politidepartementet, 353 s. ISBN 82-583-0297-3.
  3. Sml. tesen UiT-historiker og DnA-politiker bak finnmarksloven.
  4. NOU 1994:21, «Innledning», 1994:10.
  5. Alle disse forholdene vil bli lagt fram i egne tesebeskrivelser fram til 2017.
  6. Se tesen UiT-historiker og DnA-politiker bak finnmarksloven.

Finnmark Forlag © 2008