Flytter «Lyngstuva»-grensen (1326) fra Varangerfjorden til Troms

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
8. mars 2016

Denne tesen framstiller at russernes vestlige skattegrense på 1300-tallet gikk i Lyngen-området og at hele området nord og øst for dette og fram til ytterst på Kola var et felles skattland mellom Norge og Russland. Autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) har formulert denne tesen som sin logiske og enkle forklaring på forståelsen av samisk historie og sivilisasjonen Sameland (Sápmi). Denne tesen er en av nøkkelbegrepene eller en av de samiske sentralmytene de har utviklet for å forklare at samene var urfolket nordpå og at det gikk en etnisk bosetningsgrense i Troms der samene var enerådende nord for denne før nordmennene kolonialiserte deres landområde.

Men, er dette en riktig lokalisering av russernes gamle nordvestlige skattegrense?

Grensen flyttes fra Varangerfjorden til Lyngen
Ved den andre Novgorodtraktaten av 3. juni 1326 anerkjente russerne at Nord-Norge var Norges konges land og vann.1 Grenselinjene for hvor hver at statene kunne ta skatt, kom gjennom et eget Grenseskjell til traktaten fire år seinere. Mens det blant historikere har vært enighet om at den norske kongen hadde sin østlige skattegrense ytterst langs Terhalvøya (Kolahalvøya) fra Trinis og inn etter Gandvik (Hvitsjøen) til Velaga, har det fra 1850-tallet vært delte oppfatninger av hvor russernes vestlige skattegrense lå. Fra Grenseskjellet av 1330 heter det at russerkongen hadde rett til å ta skatt (landskyld) langsmed sjøen til Lyngstuva og opp på fjellet til Mæleå.

Mens alle de eldste kildeskriftene (1500–1900) lokaliserer Lyngstuva til ytterst i Varangerfjorden i Øst-Finnmark, har historikerne i nyere tid og autorhistorikerne ved UiT flyttet denne skattegrensen til Lyngen i Nord-Troms. På dette viset har de skjøvet hele området Nord-Troms og Finnmark mellom Lyngen og Fiskerhalvøya på Kola ut av det norske kongeriket på den tiden, og framstilt dette utelukkende som «samisk land», dobbelt skattlagt fra naborikene.

Hvilke kilder lokaliserer Lyngstuva til Varangerfjordens gap?

Kilder til Varangergrensen
Det er en rekke kildeskrifter og topografiske forfattere som opp gjennom en 400-års periode (1517–1923) og på ulike måter beskriver Lyngstuvas lokalisering til Varangerfjordens gap og ikke til Lyngen i Troms. Blant disse er tre tsarer i henhold til russiske kildeskrifter. Den første er storfyrste Vassilij 3 Ivanovitsj sin særrettighet av 1517 til «de ville lapper af Norsk Søestrand». I den er norsk grunn og den norske ende begreper lokalisert rundt Varangerfjorden. Det samme hevdet tsar Feodor Ivanovitsj som i en skrivelse av 2. august 1585 beskriver at det gikk en grense ved Varangerfjorden. At Kolahalvøya fram til Vardøhus ved Varangerfjordområdet hadde vært et felles norsk-russisk skatteområdet gjennom 300 år, bekreftet også den russiske tsaren Michail Fjodorovitsj Romanov i 1622, og viser således til det gamle grenseskjell fra 1326–1330. De russiske tsarene ville aldri ha medgått en vestlig skattegrense ved Varangerfjorden på 1300-tallet, hvis det hadde vært noen som helst tvil om at russerne kunne ha hatt sin skattegrense helt til Lyngen fra den tiden.

Også flere andre utenlandske historikere og representanter har lokalisert Lyngstuva til Varangerfjordens gap. En av disse var den italienske historikeren Paolo Giovio som omkring 1550 bekreftet dette i boken Historia sui temporis. En annen var den dansk-nederlandske kongelige historiograf Johannes Isaacius Pontanus (1571–1639) som i det latinske verket Rerum Danicarum Historia (1631) hevder at Norges endemerker lå imot Vardøhus ved Lyngstuva på Fiskerhalvøya. Også den tyske politiske forfatteren og statsråden Kristof Gensch von Breitenau skal omkring 1720 har forfattet et anonymt deduksjonsskriv der han identifiserte «Lingstaven ved Nordsjøen, ikke langt fra Waranger eller Wardehuus».2 I tillegg til alle disse har en rekke norske historiske forfattere, amtmenn på Vardøhus og vitner forklart at Lyngstuva lå vest på Fiskerhalvøya eller på Lille Hennøy rett utenfor. Også norske kommisjoner, som har undersøkt disse gamle grenseforholdene, har kommet til den samme lokaliseringen.

Norske kommisjoner lokaliserer Lyngstuva
I Indstilling fra Sjøgrænsekommissionen av 1911 lokaliseres også Lyngstuen til Varangerfjorden. Kommisjonen ble nedsatt ved kongelig resolusjon av 29.juni 1911 for å foreta «undersøkelser om Norges sjøgrænse ved Finmarken». I Indstillingens I. Almindelige del (1912) vises det blant annet til følgende.

Peder Clausen (død 1614) i hans Norges-beskrivelse: «I syd-ost, og syd-syd-ost bøier landet (Finmarken) sig fra Vardøen imot Karelstranden indtil landemerket» (27de kap., s.129), og Arnt Bentsen i «Danmark og Norges frugtbare herlighet» (av 1656): «Den nordre ende av samme rike (Norge) er Nord-Capen under 71de grad hvorfra det sig siden omkring Wardøehus i sydost til den holme Lyngstuen henbøier og der grænser mot Rusland» (1ste bok, 2den del, s.247).

Kommisjonen, som ble ledet av byråsjef Johan Herman Wollebæk (1875–1940) i Utenriksdepartementet, kommenterer dette den gang slik.

Grænsen for landet, og heri medregnet Varangerfjorden, opgives altsaa fra Vardø at gaa i sydost eller syd sydost til den norsk-russiske grænse paa Fiskerhalvøen (saaledes som grænsens beliggenhet dengang antoges at at være);3

I Indstilling fra Lappekommissionen av 1897 (1904) er det gitt en framstilling av opprinnelsen til fellesdistriktene. Slik gjengis dette ifølge Sjøgrænsekommissionen av 1911.

(…) der foreligger i en gammel norsk lovbok et vidnesbyrd fra omkring 1325 om at Rusland skulde kunne ta skat ved sjøen til Lynges-tuen, mens Norge skulde kunne ta skat til det Hvite Hav; lappekommissionen fremholder, hvorledes Norge foruten sin skatteret ogsaa hadde en «real ret til landet» paa Kolahalvøen, Rusland derimot kun en «skatteret» indtil Lyngs-tuen; denne sidste ret var en ret til lappeskat; naar lapperne vandret fra det ene territorium til det andet, fulgte nemlig skatteopkræverne efter dem.4

Således viser flere titalls eldre kildeskrifter og kart til at russernes nordvestlig skattegrense på 1300-tallet gikk fra Fiskerhalvøya i Varangerfjordens gap og sørover opp på Kolahalvøya.

Hvordan er det så historikerne og arkeologene ved UiT argumenterer for at Russlands vestlige skattegrense (1326) lå ved Lyngen i Troms og ikke ytterst i Varangerfjorden?

Autorhistorikerne krymper det norske riket
Historikeren og Arbeiderpartipolitiker Steinar Pedersen, med doktorgrad fra UiT, er en av dem som legger den gamle skattegrensen til Lyngenområdet. I NOU (1994), Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, uttrykker han seg slik.

Traktaten med Novgorod av 1326 med tilhørende grenseprotokoll, som er den første bevarte dokumentariske kilde om Norges forhold til samenes land, gjør det likeledes klart at området mellom Lyngen- /Balsfjordområdet og Kolahalvøya, ikke var innlemmet som en ordinær riksdel i noen av de to rikene. (…) Fram mot 1300-tallet stod altså samene fortsatt utenfor det norske rikssamfunnet, men var viktige leverandører av produkter som helt og holdent bygde på egen utnyttelse av ressursene i Finnmork – samenes land.5

Ingen av de fler enn 30 kildeskriftene som motsier Steinar Pedersen her, blir nevnt eller diskutert av ham.

Sigrun Høgetveit Berg er en annen historiker som også omtaler dette og uttrykker seg slik i doktorgradsavhandlingen om Trondenes kannikgjeld, som hun innleverte ved UiT (2013).

Kannikgjeldet [Trondenes] låg også i grenseland mellom det norrøne Hålogaland og det samiske Finnmork (…). I tillegg låg Trondenes i eit grenseområde mot russarane. Heilt sidan fredsavtala i 1326, hadde det norske og det russiske statsoverhovudet delt området mellom Kolahalvøya og Lyngen, og tidvis heilt aust [eg. vest] til Malangen mellom seg.6

Her henviser hun kun til sin kollega gjennom 13 år, Lars Ivar Hansen, og boka om Samenes historie som han utga sammen med Bjørnar Olsen i 2004. Heller ikke hun drøfter det rikholdige og troverdige kildeomfanget som motsier hennes forklaringer på russernes vestlige skattegrense.

Riksarkivets «Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745»
Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt (NHKI) har utgitt protokollene fra major Peter Schnitlers «grenseeksaminasjoner» 1742–1745, som er oppbevart i Riksarkivets grenseregulerings-arkiv, hvor disse utgjør sju volumer. Utgivelsen av disse protokollene har tatt lang tid. Først ble bind 2 utgitt i 1929. Den var samlet og framlagt av rektor Just Qvigstad og professor i finsk-ugriske språk Karl Bernhard Wiklund. Dette bindet inneholdt ingen opplysninger om Lyngstuva. Deretter ble bind 1 utgitt i 1962, redigert av reindriftsinspektør Kristian Nissen og cand. theol. Ingolf Kvamen ved NHKI. Her er Lyngstuen omtalt slik i stedsnavnregisteret.

Lynges-, Lyngistuen 432 f., «den 1te og største Karel-Tue med Lyng bevoxen, som er det Østre Næss af MarjFiord», på Fiskerhalvøya.7

Utgiverne av Peter Schnitlers grenseeksaminasjoner bind 1 lokaliserer Lyngstuen til den største Kareltuven på Fiskerhalvøya ut fra både eldre kildeskrifter og grenseeksaminasjonene i 1744–1745.

Det siste bind 3 av grenseeksaminasjonsprotokollene ble utgitt i 1985 ved Lars Ivar Hansen, seinere professor i historie ved Universitetet i Tromsø, og Tom Schmidt. Også dette bindet omtaler Lyngstuva, men her beskriver de stedsnavnet slik i navneregisteret.

Lyngstuva – Lyngnes-tuven (jfr bd. I: 454 d e Ø-neset av Marifjorden på Fiskerhalvøya, dss Kareltuva; Peter Schnitler blander sammen med Lyngstuva i Troms (…)).8

Her påstår utgiverne at Peter Schnitler blander Lyngstuva som det østre nes av Marifjord på Fiskerhalvøya med Lyngstuva i Troms. Men, Peter Schnitler blandet ikke stedene, han bare gjenga de opplysningene han fant i ulike dokumenter i amtsarkivet i Finmarkens Amt og de opplysningene som kom fram under rettsforhandlingenes vitneforklaringer. Disse opplysningene gjenga Kristian Nissen og Ingolf Kvamen riktig, mens Lars Ivar Hansen og Tom Schmidt var uenige i at dette grensepunktet kunne ligge på Fiskerhalvøya og var selv de som blandet dette med Lyngen i Troms.

«Schnitler etterspør Lyngstuva bare i Øst-Finnmark»
I Lars Ivar Hansens Innledning til bind 3 mistenkeliggjør han Peter Schnitler for å være påvirket av en dansk-norsk målsetning om nasjonalstatens grenser i nord under innsamlingen av dokumentasjonsmaterialet og gjennom spørsmålsstillingene ved vitneavhørene. Hansen antar «at Schnitler ikke har vært upåvirket» og harselerer over hans lokalisering av Lyngstuva.

Et mer kuriøst tilfelle kan være hans [Peter Schnitlers] forsøk på å få lokalisert det gamle grensemerke for russernes (karelernes) skattleggingsrett langs sjøen, nemlig Lyngstuva, – i følge bestemmelsen fra 1326. I tråd med oppfatningen hos eldre forfattere, som Peder Claussøn Friis og Arent Berntsen, etterspør Schnitler denne lokaliteten bare under sine undersøkelser i Øst-Finnmark, særlig på ting i Vadsø. Resultatet er at Lyngstua blir identifisert med «Kareltuven», en lokalitet på vestsiden av den «innerste» halvøya ved Fiskerhalvøya: Polustrov Srednij. – Dette er åpenbart i strid med den «overlappende», doble beskatningen fra norsk og russisk side, som ble fastslått i bestemmelsen fra 1326. På den annen side ville det harmonere godt med ett av de to alternativene Schnitler skisser[er] når det gjelder ordning av grensen mot Russland, – nemlig det som ville være mest fordelaktig for Norge, ved at hele Beahccámsiidaen ble lagt til Norge.9

Men, er det riktig som Lars Ivar Hansen her påstår at Peter Schnitler etterspør denne lokaliteten bare under sine undersøkelser i Øst-Finnmark? Grunnlagsmaterialet til Peter Schnitler er av to typer, beskriver Hansen.

For det første består det av vitneavhørene («eksaminasjonene») som Schnitler hadde gjennomført selv, i årene 1742–1745 (…). For det andre består det av en rekke skriftlige kilder, som Schnitler dels har fått hentet frem fra ulike arkiv, – i første rekke amtsarkivene i Finnmarken og Nordlandene.10

Det er feil når Lars Ivar Hansen påstår at Peter Schnitler bare etterspør opplysninger om Lyngstuva i Øst-Finnmark, ettersom Schnitler ifølge Hansen har fått en rekke skriftlige opplysninger om dette i amtsarkivet i Finnmark. Og Finmarkens Amts Arkiv lå i Alta i Vest-Finnmark, på amtmannssetet Altengård der Rasmus Kieldsøn var amtmann. Peter Schnitler oppholdt seg der første gang 20.mars–18.april 1744 og andre gang 6.–12.april 1745. Altså var det i Vest-Finnmark at majoren trolig først fikk opplysninger om hvor Lyngstuva lå. Nåværende professor i eldre historie Lars Ivar Hansen ved UiT kommenterte også den doble beskatningen slik.

Resultatet er at Lyngstuva blir identifisert med «Kareltuven», en lokalitet på vestsiden av den «innerste» halvøya ved Fiskerhalvøya (…). Dette er åpenbart i strid med den «overlappende», doble beskatningen fra norsk og russisk side, som ble fastsatt i bestemmelsen fra 1326.11

Dette er imidlertid ikke i strid med den «overlappende» doble beskatningen fra norsk og russisk side, som faktisk skjedde på Kolahalvøya mellom Lyngstuva ved Fiskerhalvøya og Trinis eller Ponoj, men utgjør et betydelig mindre landareal enn slik autorhistorikerne framstiller dette. I Avtale om fred inngått mellom nordmenn og russere i det Herrens år 1326 står det ikke noe om hvor denne grensen gikk. Derimot står det dette.

Og vi overlater grensen til Gud og til Norges konge å trekke slik det tykkes ham og hans samvittighet.12

Hvor sannsynlig er det at Norges konge ville lagt denne grensen til Lyngen, sør og utenfor der det eksisterte flere norske kirker samt en norsk festning som kongen selv hadde anlagt på Vardø?

Lars Ivar Hansen flytter grensen til Lyngen
Det var først gjennom Grenseskjellet fra 1330 at grensepunktet Lyngstuva ble nevnt. I boken Samenes historie fra til 1750 (2004) korrigerer Lars Ivar Hansen det «kuriøse tilfellet» til Peter Schnitler om at Lyngstuva skal ha ligget ytterst i Varangerfjorden.

Etter denne beskrivelsen [Grenseskjell 1330] strakte det felles norsk-russiske beskatningsområdet seg fra den gamle territorielle grensen for «samisk land» ved Lyngen, og helt til det østligste punktet på Kolahalvøya, også kjent som «Trines» eller Ponoj.13

Også her flytter Lars Ivar Hansen den gamle skattegrensen (1326–1330) fra Varangerfjorden/ Fiskerhalvøya til Lyngen, like bevisst som autorhistorikerne har endret det opprinnelige stedsnavnet i pavebrevet av 1308 fra Trinis til Troms og misbruker «Rímbegla» til å framstå som en grense i «Malangen». På denne måten krymper autorhistorikerne ved UiT det norske riket, for seinere å kunne legitimere en norsk kolonisering av «Finnmork - samenes land».

Prosessarkeologene krymper det norske riket
Doktorgradsstipendiatene Elin Myrvoll og Jørn Henriksen ved UiT kommer også inn på den samme grenseteorien i artikkelen Bosetting og etnisitet i jernalder og mellomalder i Nord-Troms og Finnmark (2002), der de skriver følgende.

Arkeologisk såvel som historiske data tyder videre på at grensa mellom det samiske og det norrøne bosetningsområde gikk omtrent ved Lyngenfjorden. Denne grensa synes å holde seg relativt stabil frem til 1200-tallet. Finnmark hadde fram til da tilnærmet ren samisk bosetning, men handel og hvalfangst brakte andre grupper temporært hit. Ottars beretning, sagamaterialet og noen få norrøne gravfunn langs kysten av Vest-Finnmark vitner om denne aktiviteten.14

I artikkelen «Mangeromstufter: Bosetting fra mellomalder i Nord-Norge» utdyper arkeolog Jørn Henriksen (UiT) om hvorfor Lyngen var en gammel kulturell grense på den tiden.

Mellomalder i Nord-Troms og Finnmark innebar blant annet overskridelse av gamle kulturelle grenser (…). Skattlegging og handel med samene er sentrale rettigheter som Norge og den russiske bystaten Novgorod har forhandlet om i en bevart fredstraktat fra 1326. I denne avtalen nedfelles områdene fra Lyngstuva til Kvitsjøen som et norsk-russisk fellesdistrikt; russerne hadde skatterett vest til Lyngstuva, mens nordmennene kunne skatte frem til sørsiden av Kola.15

Likedan som autorhistorikerne har også prosessarkeologene ved UiT krympet det norske riket på Nordkalotten under middelalderen. I en seinere artikkel, «Mangeromstufter i Måsøy kommune. Kulturminner fra mellomalderen» (2008), presiserer arkeolog Jørn Erik Henriksen hvor overskridelsen av denne grensen gikk.

Inntil mellomalderen var samene stort sett alene om å bebo Finnmark (…). (…) et notat som er datert til ca. 1330 beskriver et område hvor både russere og nordmenn hadde rett til å ta skatt fra samene. Hvis vi holder oss til kysten, omfattet dette området hele strekningen Lyngstuva (på vestsiden av Lyngenfjorden) og det meste av Kolakysten.16

Heller ikke han dokumenterer hvorfor Lyngstuva skulle ligge i Lyngen eller diskuterer alle de eldre forfatterne og kildeskriftene som legger denne lokaliteten til ytterst i Varangerfjorden.

Bevisst historiepolitisk forvrengning
Også her er det flere tidligere historikere enn autorhistorikerne og prosessarkeologene i Tromsø som har lagt grensebenevnelsen «Lyngstuva» til ulike elver i Lyngen, men de fleste eldre historikerne nevner alternativer eller drøfter lokaliseringen som usikker. I motsetning til dem, utlegger autorhistorikerne og prosessarkeologene ved UiT stedsangivelsen til Lyngen som en direkte sann oversettelse og uten noen alternative tolkninger eller drøftelser. Høsten 2013 pågikk det en avisdebatt nordpå om lokaliseringen av Lyngstuva. I januar 2014 ble Steinar Pedersen spesielt og historikerne ved UiT generelt oppfordret gjennom pressen til å forklare hvorfor de har lagt Lyngstuva til Lyngen når det er så mange kildeskrifter, kart og realhistoriske forhold som tyder på at Lyngstuva lå ytterst ved Varangerfjorden. De har ennå ikke svart på oppfordringen. Dette er ingen tilfeldig glipp, fordi deres angivelser føyer seg inn i en bevisst uriktig framstilling for å skape en annen historisk (og politisk) forklaring.

Grenseelven fra Maumel-javre til Varangerfjorden
Kildeangivelsen «Lyngstuva-Mæleå» eksisterer ikke som stedsnavn i dag, så derfor er det viktig å undersøke stedsangivelsene. Det finnes minst et trettitalls kildeskrifter fra 1500–1900-tallet som lokaliserer Lyngstuva i 1326 til Varangerfjorden. Så denne lokaliseringen er godt kjent for historikerne som er opptatt av dette spørsmålet. Det finnes også en rekke eldre kart som oppgir at Lyngstuva enten lå på Fiskerhalvøya, på Henøyene rett utenfor eller nær andre lokaliteter i området. Felles for alle disse er at de beskriver russernes gamle vestlige skattegrense til å ligge ytterst, på sørsiden av Varangerfjorden og oppover på fjellet til Mælear. Stedsnavnet «Mælear» kan være identisk med elven som renner fra vannet «Maumel Javre», nåværende Ruosseljaur, til «Peisenfjord», ved nåværende Pechenga (Petsamo) sørvest for Fiskerhalvøya, med andre ord Pechengaelva/ Petsamojoki. Dette framgår blant annet av generalveimester Kroghs Sammendraget Kaart over Vest- og Öst-Finmarken, samt de saakaldte Fælledsdistricter (1824) og finnes også avmerket på kartet i Nasjonalbibliotekets eie og som er gjengitt av Stein P. Aasheim (2013).17

«Mangeromstuft» indikerer norsk suverenitet
En indikasjon på at dette landskapet har vært norsk skatteområde, er lokaliseringen av en «mangeromstuft» vest for Fiskerhalvøya «ved utløpet av Petchengafjorden».18 Dette var et særegent norsk tuftsystem med mange rom og bare funnet på 21 lokaliteter fra Troms og Finnmark i tillegg til denne ved Petchengafjorden. Mangeromstuftene er rester etter norske skatte- og handelsvaredepoter, de såkalte féhúsene, og som ble benyttet av de regionale féhirdene (skattemestrene). Overvekten av mangeromstuftene er fra 1200–1450, altså fra den tiden finnekonge-, syslemanns- og høvedmannsombudet var det norske kongedømmets lokalforvaltere i landsdelen.19 Dette indikerer også at Lyngstuva øst for denne tuften var grensen for fellesdistriktet.

Hvilke andre indikasjoner har vi på at russernes vestlige skattegrense lå ved Fiskerhalvøya?

Fiskemed utenfor Finsker(halv)øya
Stedsnavnet «Fiskerhalvøya» forteller at dette var en god fiskeplass langt tilbake i tid. Både Oscar Albert Johnsen (1923) og Peter Schnitler (1742–1745) viser til at bofaste ved Vardøhus hadde sitt gamle høstingsområde ved Carlsgam på Fiskerhalvøya, Henøyene utenfor og i skogene langs fjordene innenfor. Dette var også noe de russiske tsarene hadde anerkjent og respektert. For å forstå navnsettingen «Lyngstuva», er det nødvendig å se på endestavelsen «tuva», av det norrøne þúfa, tuve, tue eller fjelltopp. Med andre ord en hyppig anvendt betegnelse av noe forklarlig topografisk i landskapet. Langs Finnmarkskysten er det en rekke slike merkelige benevnelser som går igjen, som Grøttuva, Krabbetuva, Båttuva, Klubbetuva, Lyngstuva eller bare Tu(v)a/ Tùva. Disse topografiske tuvene i landskapet fungerte som de tidligste orienteringspunkter for kjente fiskeplasser langs kysten sett fra sjøen. Tuvene fungerte da som fiskemeder for fiskerne og fangstfolk når de rodde fiske. Alle fiskemedene rundt Finnmark er sett og navngitt fra havet av disse havmennene. En slik med er et siktmerke eller siktlinje. Fiskemeden var derfor en fiskeplass i skjæringspunktet for slike siktlinjer eller siktmerker.

Mellom Kiberg og Fiskerhalvøya ligger den gode fiskebanken Nordfargrunnen. Den har opp gjennom historien vært lovprist som en av de beste fiskegrunnene nordpå. For å lokalisere den, er det for langt å sikte mot nordsiden av Varanger. Derimot ligger den kloss innpå sørsiden. Fiskemeden der lå i skjæringspunktet for siktlinjene fra Lyngstuva på Fiskerhalvøya og Henøyene. Tuvene består av klare steinrøyser, lyngtopper eller kjente assosiasjonsformasjoner der en mot et annet merke krysspeiler fiskeplassen som skarp-med, klare skaller på havbunnen der fisken står.

Det var norske fiskere, fra begge sider av Varangerfjorden, som hadde satt navnet på denne fiskemeda som Nordfargrunnen. Fiskerne måtte ha en med i land for å orientere seg på sjøen. Mellom Fiskerhalvøya og Nord-Varanger er det også en fiskegrunne som heter Grøttuva, av norrønt grjót, stein. Dette navnet kommer av en fiskemed på land som er en stor steintuve godt synlig fra denne fiskeplassen. Det norrøne opphavet til denne fiskegrunnen forteller oss at dette har vært av gammelnorsk/ norrøn opprinnelse og derfor går navnsettingen langt tilbake i tid. Lyngstufa er derfor et gammelnorsk medmerke på Fiskerhalvøya, som på russisk ble hetende Ribatschi og oversatt til norsk lyder Fisker(halv)øya. Trolig kom det norske navnet først, likt det norrøne Gandvik som ble til finsk/ karelsk Kantalax.

Kan Lyngstuva ha ligget i Lyngen?
Autorhistorikerne ved UiT forsøker å lokalisere Lyngstuva til Lyngen. Dette er heller ikke troverdig når en studerer stedsnavnets opprinnelige betydning. Lyngstuva i Nord-Lenangen er ikke en tuva, men et høyt fjell, tre ganger høyere enn Domen ved Vardø. Rundt Nord-Lenangen-massivet er det flere fjordarmer med Grøtnessundet i sør og Kvenangsgapet i nord. Hele leia rundt denne storhufsen er bare fjorder og sund. Derfor kan dette store fjellet aldri ha vært et medmerke for fiskerne. Min informant om disse opplysningene, Oddvar Støme, forklarer at navnet på fjellmassivet i Lyngen er en ny konstruksjon.

Dette [fjellet i Nord-Lenangen] er ikkje noka fiskemed, og her er heller ikkje ei markant steintuva som kunne egne seg til fiskemed. Eg har bodd på Grøtnes lenge, og har aldri høyrd at folka her kalla dette fjellmassivet for Lyngstuva.20

Lyngen-grensen en empirisk usannsynlighet
For at teorien om Lyngen-grensen ikke alene hviler på en ensidig kildehistorisk tolkning, blir empirien sikkerheten i undersøkelsen og det som tesen derfor kan måle seg opp mot. Skal tesen være historisk sannsynlig, må den også ha empirisk støtte. Hvilke holdepunkter er det for å kunne si at den gamle Lyngstuva-grenen lå i Lyngen?

Også empirisk er det historisk usannsynlig at Lyngstuva skulle ha ligget i Lyngen. Det finnes ingen realhistoriske holdepunkter for å kunne påstå at den gamle Lyngstuva-grenen lå i Lyngen på 1330-tallet. Hvis det var slik at Lyngstuva skulle ha ligget i Lyngen, er det et paradoks å hevde at russerne skattla kareler, halvkareler og halvfinner til Lyngen rett nord for Tromsø eller tidvis helt til Malangen, slik Sigrun Høgetveit Berg påstår, mens de lot være å skattlegge sine «egne» landsmenn bjarmerne, som på den tiden var bosatte i Malangen rett sør for Tromsø. Etter min vurdering vil det også være helt usannsynlig at den norske kongen i 1326–1330 skulle ha anerkjent at russere, kvener og kareler fikk ta skatt helt til Nord-Troms etter at disse hadde brent riksforstander og drottsete (visekonge) Erling Vidkunssons setegård på Bjarkøy (1323) og herjet mot nordmennene, som på sin side hadde forsvart seg med blant annet å anlegge Vardøhus festning, en festning som trengte reparasjoner i 1339, og startet en hellig krig mot russerne delvis finansiert med halvparten av pavens korstogtiende. Paven tilsto også i 1323 troende i Norge, som faller i kampen for landets forsvar mot de hedenske finner (eg. russere og karelere) syndsforlatelse.21 At en skattegrense har blitt trukket langsetter elva som renner ut ved Pechenga eller til Fiskerhalvøya, er derfor mer i samsvar med antatte reelle politiske og forsvarsmessige omstendigheter den gang.

Autorhistorikerne fornekter opplagtheter
Autorhistorikerne ved UiT hevder at russernes vestlige skattegrense gikk i Lyngen-Balsfjord-område, og at alt landområde nord og øst for denne linjen og helt fram til ytterst på Kolahalvøya var et felles skatteland på begynnelsen av 1300-tallet. Her har jeg sannsynliggjort at hele området fra Lyngen og fram til ytterst i Varangerfjorden var «Norges konges sitt land og vann», som det står i Novgorodtraktaten av 3. juni 1326 og Grenseskillet av 1330. Kildeskrifter fra 1500-tallet omtaler at Lyngstuva lå ved Fiskerhalvøya. Disse opplysningene nekter autorhistorikerne å kommunisere eller de bagatelliserer det som «et mer kuriøst tilfelle», for hvis ikke ville argumentene deres om «samens land som nordmenn innvandret og koloniserte» falle bort.

Fotnoter

  1. Se Trond Gabrielsen, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850–1350, masteroppgave UiO, e-bok, 2007:38.
  2. P. Schnitler 1742–1745 bd. III, 1985:85.
  3. Indstilling fra Sjøgrænsekommissionen av 1911, I. Almindelig del, avgit 29de februar 1912, Kristiania 1912:84.
  4. Indstilling fra Lappekommissionen av 1897, 1904:9f. i Indstilling fra Sjøgrænsekommissionen, 1912:85 note 1.
  5. NOU 1994:21, 1994:20.
  6. Sigrun Høgetveit Berg, Trondenes kannikgjeld – makt og rikdom gjennom seinmiddelalder og reformasjon, dr.grad UiT, 2013:12-13.
  7. NHKI, bind I, 1962:454.
  8. NHKI, bind III, 1985:249.
  9. Lars Ivar Hansen, «Innledning», NHKI, bind III, 1985:VIII-IX.
  10. L. I. Hansen, NHKI, bind III, 1985:VIII.
  11. NHK-I, Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745, bd. III, Oslo 1985:VIII-IX.
  12. Middelalderforum, 1-2/2003:4.
  13. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004:173.
  14. Elin Myrvoll og Jørn Henriksen, Innsyn i kvensk historie, språk og kultur, seminarrapport Tromsø, utg. Norske Kveners Forbund, 2002:9.
  15. Jørn Henriksen, Kulturmøter i Nord-Troms, Nord-Troms Museum, 2004:46.
  16. J. E. Henriksen, Ultima Thule, nr.23 – 2008:63.
  17. Bl.a. håndtegnet kart o.1800, Nasjonalbiblioteket, gjengitt i Stein P. Aasheim, Finnmarksvidda, 2013:250-1.
  18. Elin Myrvoll og Jørn Henriksen, «Bosetting og etnisitet i jernalder og mellomalder i Nord-Troms og Finnmark», 2002:12.
  19. Se tesen «Mangeromstufter» gjøres til unike samiske residenser (1240–1560).
  20. Oddvar Støme, epost 01.12.2015, sml. 16. og 18.11.2015.
  21. DN VI nr. 106.

Finnmark Forlag © 2008