Ensretting og politisering av samenes historie

Foredrag under Norske historiedager, Trondheim 24. juni 2017
Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO

Norske historiedager 2017 gikk i år av stabelen i Trondheim 23.–25. juni. Dette er den største nasjonale møteplassen for faghistorikere i Norge. Temaet for årets historiedager var Omveltninger: Reform og revolusjon. Ett av foredragene der ble holdt av historiker Trond Gabrielsen med tittelen «Ensretting og politisering av samenes historie». Under kan du lese hele dette foredraget.

Her kan du laste ned foredragets powerpoint presentasjon (1,2 MB)

Foto 1: «Skuvla-Tomma» utenfor småskolen i Kolvik o.1895.
(Foto: Trond Gabrielsen.)

Dette fotoet viser same og lærer Ole Andreas Thomassen (1844–1926) med 13 samiske og 2 norske elever utenfor småskolen i Kolvik ved Porsangerfjorden. Han er min oldefar. Han var født på gården Skibotten i Lyngen 1844. Etter utdannelsen som lærer underviste han i Finnmark i 50 år. På denne skolen har også min far og hans brødre gått.

Som lærer samlet Ole Andreas inn folkeminner og sagn om samene, for blant andre professor Jens Andreas Friis (1821–1896) i Kristiania samt for sin venn fra Lyngen, språkforsker og rektor Just Qvigstad (1853–1957). En av disse predaniene var fortellingen om Tsjuderne og veiviseren, kjent fra filmen Veiviseren av Nils Gaup for nøyaktig 30 år siden. Ole Andreas forfattet også et stort håndskrevet manuskript om Lappenes forhold (1896–1898) som ble gjenfunnet i Etnografisk Museum 1994 og utgitt som bok fem år seinere.

Foto 2: Ole Andreas Thomassen (1844–1926) o. 1919
(Foto: Trond Gabrielsen.)

Men «Skuvla-Tomma», som han ble kalt, gjorde ikke bare en innsats som lærer, han var også vaksinatør, rettstolk og hadde en rekke verv. I tillegg drev han utstrakt hjemmedåp og behandling av syke og skadde. For hans lange og trofaste arbeid ble han ved fratredelsen av sin lærerpost i 1919 tildelt H.M. Kongens borgerdåds medalje i sølv medfulgt en takk og hilsen fra Kongen. Det er klart at min samiske oldefars livsverk har inspirert meg på leting etter en objektiv framstilling av samenes historie.

Hovedbudskap og hovedårsak
Hovedbudskapet med dette foredraget om ensretting og politisering av samenes historie, er å forklare hvorfor jeg mener samstemte historikere nordpå framstiller samenes historie uriktig og subjektivt, og at de skaper sine egne fortellinger styrt av politiske og ideologiske oppfatninger.

Jeg har observert at hovedårsaken til deres subjektive historiefortellinger skyldes fortolkningstradisjoner de har skapt gjennom bruken av vitenskapsteorier og -metoder utenfor historievitenskapen, nemlig fra samfunnsvitenskapen.

På denne måten mener jeg de har etablert historiske feiloppfatninger og redusert et raust ordskifte til et autoritært historiesyn bestående av politiske dogmer. For å holde rede på hvem jeg snakker om, kaller jeg disse for autorhistorikere, ettersom de forfatter sine egne fiksjoner.

Feiloppfatninger innen historiefaget
Jeg er ikke den eneste historikeren som har påpekt feiloppfatninger innen historiefaget. For eksempel har professor Øystein Rian (Universitetet i Oslo) uttalt at «jeg har erfart manges uheldige utslag av at forfattere bruker andres konklusjoner som sine kilder».¹

Den nå avdøde professor emeritus Kåre Lunden (d. 2013) konstaterte i 2010 at «økt politisering av historiefaget gjør seg også gjeldende i Norge. Dette bør norske historikere vie større oppmerksomhet».²

Professor Torgrim Titlestad (Universitetet i Stavanger) fastslo at «de siste 100-års nedvurdering av sagaene har vært et feilgrep».³ Jeg er derfor ikke alene om å få øye på at det foregår historiske feiloppfatninger, blant annet innen kildebruk, kildekritikk og politisering. Men, jeg er kanskje den første historikeren som så klart og entydig adresserer kritikken av samenes historie til miljøet rundt Universitetet i Tromsø og deres teser.

Likevel, uriktige teser og alternative fakta er ikke det jeg vil holde foredrag om her. De er bare eksempler eller symptomer for at noe er galt; på at det foregår en bred formidling av feiloppfatninger. Uriktige teser og alternative fakta er bare vitnesbyrd og uttrykk for en ideologi som ligger bak, en tenkning som ligger under og «dytter» historiske feiloppfatninger opp mot formidlingsoverflaten. Gjennom dette foredraget skal jeg derfor gi mine synspunkter på hva det er som skaper og danner «ensretting og politisering av samenes historie».

«Råderetten» over samenes historie
De norske universitetene har fordelt landets regionalhistorier mellom seg. For Universitetet i Tromsø har det vært naturlig å ha tilnærmet full «råderett» over framstillingen av nord-samenes og nordnorsk historie. Det som produseres derfra om samene, vil historikere i andre deler av landet nødig blande seg inn i. Det har blitt en slags uskreven lov. De får herje på, uten at andre kritiserer dem eller blander seg inn i hva de skriver.

Gjennom undersøker av et stort antall skrifter som er produsert av historikere (og arkeologer) nordpå, erfarte jeg fort all den u-viten og en-viten som kom derfra. Nesten alt som produseres av historiske skrifter ved Universitetet i Tromsø vil jeg påstå har et ensidig sameperspektiv over seg, forkledd under etikettene «etnisitet» og «urfolk». Og, som nevnt ligger hovedårsaken til dette i bruken av teorier og metoder fra samfunnsvitenskapen og ikke fra historievitenskapen. Hva er så forskjellen på disse?

Historiekunnskap vs. samfunnskunnskap
Historiekunnskap er framstilling av menneskenes handlinger i tid, og historisk forskning dreier seg om å forstå og fortolke menneskenes fortidige og samtidige handlinger. Som verktøy til dette benyttes egne historievitenskapelige teorier og metoder.

Samfunnskunnskap, derimot, dreier seg også om menneskenes handlinger, men først og fremst i form av menneskeskapte strukturer i en sivilisasjon med det som omfattes av politikk, styresett, administrasjon og byråkrati. Samfunnsforskning har tilsvarende frembrakt samfunnsfilosofi og egne samfunnsvitenskapelige metoder.

Og, det er her problemene innen faget «samenes historie» oppstår. Når de ulike vitenskapsmetodene innen historiekunnskap og samfunnskunnskap krysser hverandres faggrenser, oppstår det problemer og utfordringer. Når det brukes samfunnsvitenskapelige metoder i historiefaget (og arkeologifaget), skaper dette vanskeligheter med å forstå og forklare historiske emner, noe som ofte resulterer i en sammenblanding av fag og politikk. Og, det er dette jeg registrerer har skjedd innen samenes historie nordpå.

Den 23. mai hadde professor emeritus i historie Einar-Arne Drivenes ved Universitetet i Tromsø (UiT) et innlegg i Nordnorsk debatt der han blant annet sier dette.

Hva som blir vektlagt i forskninga, hvordan historiske kilder blir tolket og ikke minst formidlet, har betydning samfunnsmessig og politisk.⁴

Faget historie skal etter hans syn ha en samfunnsmessig og politisk funksjon og historikerne virke som politikere. Men, historiefaget er en egen vitenskap, ikke samfunnsvitenskap eller politikk. Det er her jeg mener at autorhistorikerne tar så grunnleggende feil. Jeg vil derfor legge fram mine metodiske forklaringer på det som har skjedd med ensretting og politisering av samenes historie.

Den historiske forståelsen
Nå er jeg kommet til kjernen i min systemkritikk og fagkritikk av historieframstillingen ved Universitetet i Tromsø. For, historikerens egentlige oppgaver er å gi en beskrivelse av den historiske forståelsen. Den består av fire bærende elementer.

1. Det meningsskapende perspektivet og syn.
2. Beskrivelse av fakta.
3. Å forklare prosessene.
4. Å forklare hendelsene.

Innenfor denne historiske forståelsen må det i dette tilfellet foretas sju valg av spesifikke forskningsmetoder. Denne forskningsprosessen består derfor av forskningsvalg (1–7) som både må passe til det emnet en undersøker, som for eksempel «samer», og må tilhøre det faget en arbeider med, som i dette tilfellet er «historie».

Autorhistorikerne nordpå foretar også forskningsmetodiske valg. Men, ettersom de sammenblander eller erstatter historisk kunnskap med samfunnskunnskap, fordi de låner og bruker teorier og metoder fra samfunnsvitenskapen og når de blander historiske fag med politikk, påstår jeg at resultatet blir en manglende og spekulativ forskningsmetodikk med feilaktige og konfliktfylte historiske forklaringer, kort sagt fiksjon og uriktige teser. Det er denne ensrettingen og politiseringen av samenes historie jeg kritiserer og ønsker endret.

For å være konkret vil jeg derfor gjennomgå de sju forskningsvalgene historikerne har innenfor historievitenskapen. Disse vil jeg så konfrontere med de sju teoretiske forklaringene (F1–F7) autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø har frembrakt gjennom bruken av samfunnsvitenskapen.

1. forskningsvalg: (A) Overordnet metode
Det første bærende elementet innenfor den historiske forståelsen dreier seg om (A) det meningsskapende perspektivet og syn. Her må historikeren foreta to forskningsvalg (1–2).

Historikerens første forskningsvalg er (1) overordnet metode. Det vil si hvilke ideologiske og filosofiske perspektiv historikeren har på sitt historiske emne. Innenfor historievitenskapen bør historikeren gå inn med en dialogvitenskapelig tilnærming.

Men, autorhistorikerne mangler en historierelatert vitenskapsteori. For å bøte på dette anvender de i stedet et styrende konsept der subjektiv kunnskap produseres, organiseres og kanaliseres gjennom fortellingene innenfor eget nettverk. Med «konsept» menes i denne sammenheng en grunnleggende og retningsgivende idé, det helhetlige opplegget som historikerne skriver etter. Denne ideen eller konseptet er omtalt som den postmodernistiske eller postkolonialistiske perspektivismen. Dette styrende konseptet involverer politikk og har en tendens til å tiltrekke seg liberale og radikale tilhengere.

I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) viser forfatterne Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen ved Universitetet i Tromsø til sin overordnete metode slik.

Radikaliseringen og den politiske mobiliseringen som skjedde innenfor de samiske organisasjonene på 1970- og 1980-tallet, var utvilsomt viktig. Dette kan igjen relateres til den postkoloniale bevegelsen rundt om i verden, der representanter for urfolk og land i tredje verden begynte å kreve tilbake historie og tradisjon fra vestlig besittelse. Samtidig var det en kritisk fagdebatt på universitetene og et økt [politisk] engasjement for marginaliserte subjekter [samer og kvener] i historieskriv[n]ingen.⁵

Radikaliseringen, fagdebatter og politisk engasjement for såkalte «marginaliserte subjekter», har skapt samenes historie som et eget felt innen historieskrivningen. Gjennom «å kreve tilbake historie og tradisjon fra vestlig besittelse», begynte autorhistorikerne å korrigere tidligere forklaringer til fordel for egen historieframstilling, slik de tenkte seg denne.

Det som på 1970–80-tallet startet som en positiv kritisisme til tidligere historiske forklaringer, eller «kritisk perspektiv» som seinere omtalt,⁶ har gradvis endt opp i en autoritær perspektivisme. Kritikerne av denne konsepttenkingen blir nesten uten unntak utestengt og utelatt. Når autorhistorikerne forvalter sitt perspektiv, gjør de som regel krav på en «blåkopiering», at alle andre skal ta det samme perspektivet eller ha den samme forskningsmessige plasseringen. Dette er en posisjon de kaller for «faktisk etablert kunnskap», den de alle er samstemte om.⁷ Ettersom de mangler et enhetlig, konsistent teorigrunnlag og kun forvalter et samfunnskritisk konsept, ender de fort opp i en fagmaktposisjon som må forsvares. Kritikk mot denne oppfatter de ikke som en dialog eller nyttig debatt, men at den utgjør en eksistensiell trussel mot deres ideologiske premisser og begrunnelser, og som ikke er historisk kildebasert.

(F1) Autorhistorikerne anvender derfor et styrende samfunnsfilosofisk konsept framstilt under termen postkolonialisme som overordnet metode. Dette har resultert i en forskningsideologisk ensretting.

2. forskningsvalg: (A) Overordnet metode
Historikerens andre forskningsvalg, innenfor det meningsskapende perspektivet, er å begrunne sitt (2) teoretiske syn. Ettersom autorhistorikerne forfekter en ytterliggående og autoritativ perspektivisme, avviker de fra normalvitenskapen innen vårt fagfelt. De benytter seg i liten grad av historisk vitenskapsteori. Til deres postkolonialistiske perspektiv har de i stedet utviklet egne metodologiske konsepter over tid.

Med metodologisk grep menes her framstilling av metoder fra samfunnsfilosofien som autorhistorikerne anvender innen samenes historie. Som metodologiske grep kan nevnes bruken av 1) diskursanalysen (Michel Foucault), 2) dekonstruksjon⁸ (Jacques Derrida), 3) selvreferanse og integrert realitet/ nettverksrelatering (Jean Baudrillard), 4) mininarrativer (Jean-François Lyotard) og 5) individualisme (hentet fra feminismen). Videre er autorhistorikerne opptatt av hvordan kunnskap produseres og organiseres. Metoden går ut på at all kunnskap skal være funksjonell, noe en bruker og utnytter. Derfor blir også kunnskap om historie ordnet annerledes, den produseres, distribueres og konsumeres innenfor nettverket. Med metodologiske konsepter forstås derfor de utvalgte samfunnsfilosofiske teoriene som autorhistorikerne benytter i sin meningsskapende historieforståelse.

(F2) Autorhistorikerne anvender derfor samfunnsvitenskapelige «metodologiske konsepter» som teorier for den meningsskapende historiske forståelsen. Dermed utelukker de bruken av historisk vitenskapsteori.

3. forskningsvalg: (B) Beskrivelser av fakta
Det andre bærende elementet innenfor den historiske forståelsen dreier seg om (B) beskrivelser av fakta. Her må også historikeren foreta to forskningsvalg (3–4).

Det første av disse valgene er hvordan vedkommende omtaler (3) materialet. Hvilke metodiske refleksjoner legger historikeren i dette. Er det noe en tror – et perspektiv, er det en hypotese som framsettes og hvilken grad av sannsynlighet vil en fastslå dette.

Eksempel på dette er den samiske sentralmyten om hvordan samer ble etniske samer. I dette materialet benyttes en sosialantropologisk teorihypotese. For å begrunne hvorfor de mener samene ble til etniske samer, anvender autorhistorikerne en sosialantropologisk og sosiologisk etnisitetsmodell. Denne spekulative urbefolkningsteorien går i korthet ut på at den opprinnelige befolkningen i nord var «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet. De avviser således forståelsen av «den samiske innvandringen». Som en konsekvens av denne modellen framlegger de i stedet en ny tese om «nordmennenes innvandring» til Sameland utover i høymiddelalderen. Dette gjør de for å kunne legitimere samene som «urfolk» og nordmenn som kolonister av «samenes land».

Autorhistorikerne hevder at de benytter seg av et nytt rammeverk for forståelse av samisk etnisitet og kulturell variasjon, som hadde blitt etablert innenfor sosialantropologisk og sosiologisk forskning på 1960–1970-tallet. I dette rammeverket inngår 1) sosialantropolog Fredrik Barths dynamiske etnisitetsteori (1969), 2) sosiolog Pierre Bourdieus praksisteori (1977), 3) sosialantropolog Knut Odners generative samiske etnisitetsmodell (1983) og 4) sosiolog Anthony Giddens struktureringsteori (1984).

Det er vanskelig å angripe denne urbefolkningsteorien ettersom dette teorikomplekset verken bygger på noen eksakt vitenskap, vitenskapsteorier eller arkeologiske bevis, men baseres utelukkende på antropologiske og sosiologiske antakelser og hypoteser. Samtidig angriper og ekskluderer denne «protosame»-teorien alle andre forskningsperspektiver og løsninger. Denne «protosame»-hypotesen har de utviklet for å passe som hånd i hanske med ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkningers og stammefolks rettigheter (1989). Når en nå tar i betraktning at tesen om «protosamer» er spekulativ, grunnløs og ugyldig, faller imidlertid denne tilknytningen til konvensjonen bort.

(F3) Autorhistorikerne anvender derfor en sosialantropologisk og sosiologisk teorihypotese og etnisitetsmodell kalt «protosamer» på materialet for å beskrive fakta, og uten at dette bygger på noen eksakt vitenskap.

4. forskningsvalg: (B) Beskrivelser av fakta
Historikerens fjerde forskningsvalg, her innenfor den andre historiske forståelsen om (B) beskrivelser av fakta, er hvilke (4) teknikker historikeren bør anvende på materialet. Kildematerialet for dette kan være skriftlige, muntlige, arkeologiske, bilder eller stedsnavn. For å orientere seg i dette må historikeren velge teknikker for å samle inn og studere materialet. En av historikernes håndverkstradisjoner er kildegransking.

Autorhistorikerne nordpå bryter med tidligere historiografiske tolkninger av kildene. I stedet anvender de et grunnløst teorikompleks kalt for «redistributive systemer». For derfor å gi et snev av teoretisk legitimitet med sine historiske utlegninger, anvender autorhistorikerne et antropologisk teorikompleks fra 1957, populært kalt for «redistributive systemer». Det var den ungarske antropologen Karl Polanyi (1886–1964) og hans tilhengere som framkom med dette teorikomplekset gjennom boken Trade and Markets in the Early Empires (1957). Dette bidro til den tilnærmingen som har gått under begrepet «den antropologiske vendingen» eller «den primitivistiske vendingen» i norsk historie.⁹

En av de som har vært kritiske til anvendelsen av dette teorikomplekset er Knut Helle. Han sier blant annet.

Så langt er dette lite mer enn en tenkt mulighet, støttet til antropologiske analogier fra fjerne og annerledes samfunn. Klare belegg i det hjemlige kildematerialet mangler. Lars Ivar Hansens veltenkte hypotese om en redistributiv høvdingøkonomi (…) utelukker ikke den alternative muligheten for et friere bytte av nyttevarer mellom de forskjellige næringssonene.¹⁰

Knut Helle skriver at teorikomplekset om det redistributive systemet mangler klare kildebelegg og er derfor bare en grunnløs hypotese. For å forstå sammenhengen i dette systemet, hevder autorhistorikerne derfor at grunnlaget lå i et etnisk samkvem i Nordland og Troms. Forutsetningen for denne teorien ligger i ideen om at det eksisterte en etnisk grense i Nordland-Troms ved overgangen til historisk tid og at samene brakte sine varer til de håløygske høvdingene der, som på sin side ga dem økonomiske og politiske motytelser. Ifølge autorhistorikerne var dette overherredømmet grunnlaget for at «statlige eller protostatlige makter» seinere kunne kolonisere «samenes områder». Problemet er bare det at dette teorikomplekset verken kan forankres i historiske kilder, ved arkeologiske funn eller på andre måter.

Håløyghøvdingene og riksombudsmennene i Hålogaland og Finnmark har helt siden Harald Hårfagres tid vært underlagt den norske Kongen gjennom en egen utnevnelse kalt for nafn-bót, altså bedring i navnet og framgang i verdighet. De som brøt edsavleggelsen og troskapen, ble enten drept av regentene eller måtte rømme landet.¹¹ Derfor var området fra Troms til Kola også den norske kongens landområde. Gjennom autorhistorikernes bruk av dette teorikomplekset favoriseres ett perspektiv, nemlig at det eksisterte en etnisk grense i Troms og at alt landområde nord for denne var samenes land. Dette ekskluderer alle andre perspektiver og begrunnelser. Bosetninger og kulturfunn nord for denne grensen defineres nesten utelukkende med et samisk opphav eller bruk og må derfor tilpasses dette ene perspektivet. Knut Helle kritiserer at «teorirammen har en lei tendens til å bekrefte seg selv» og «at det er ikke til å komme bort fra at den lenge bremset viljen til å sette spørsmålstegn ved de hovedoppfatningene som har preget den, og ta innover seg data som rokker ved disse oppfatningene».¹²

(F4) Autorhistorikerne anvender derfor et antropologisk teorikompleks kalt for «redistributive systemer» på teknikker for å beskrive fakta. Dette er ikke historiefaglig, men igjen samfunnsfaglig grunnet.

5. forskningsvalg: (C) Måter å ordne materialet
Det tredje bærende elementet innenfor den historiske forståelsen dreier seg om (C) å forklare prosessene. Her må også historikeren foreta to forskningsvalg (5–6).

Den første av disse forskningsvalgene omhandler (5) måter å ordne materialet på. Historikerens oppgave er å forklare hendelsen og det miljøet de fortidige hadde som forskjellig fra oss nåtidige mennesker. Historikernes viktigste mål er ikke å se likheter, men å vise til de historiske forskjellene fra vår egen tid.

Autorhistorikerne bryter med denne faglige måten å ordne materialet på innen historisk forskning. I stedet for å forklare det fortidige som forskjellig fra oss, ser de på det historiske emnet med «dagens briller» og ordner sitt historiske skjema ut fra dagens samfunnspolitiske problemstillinger, en måte å sammenlikne den historiske hendelsen med nåtiden. Denne fortolkningsmetoden har i historisk forskning fått betegnelsen «whig»-fortolkning og kom med historieprofessor Sir Herbert Butterfields (1900–1979) bok The Whig Interpretation of History, som utkom i 1931. En «whig-fortolkning» går i korthet ut på at de foretar en tolkning av historien der visse hendelser av fortiden trekkes opp mot nåtiden ved studier av likheter, en slags årsaksforklaring.

Denne uhistoriske fortolkningsmetoden anvender autorhistorikerne på samenes historie. I artikkelen Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie (2012) ved UiT vitenarkiv Munin, drøfter forfatterne Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen ulike måter som minoritetshistorie har vært skrevet på siden 1970-tallet. Der konkluderer de med at det minoritetshistoriske feltet i nordnorsk historie har stått i skjæringspunktet «mellom vitenskaps- og samfunnsutvikling, fag og politikk».

Allment mobiliserer fortidsfortellinger erfaringer av fortid slik at nåtiden blir forståelig, og de muliggjør forventninger til fremtiden. De kan skape kontinuitet som gjør erfaringene av fortiden relevante for nåtiden, og de kan være med på å etablere og stabilisere ulike identiteter. (…) I denne sammenheng kan «det praktiske livet» konkretiseres til å bety at fortellingsmønstrene i minoritetshistoriske tekster kan ha ulike politiske, men også historiefaglige funksjoner.¹³

Med andre ord foretar de en «whig»-fortolkning av historien. De politiske funksjonene i de minoritetshistoriske fortellingene forklarer de

(…) har ofte posisjonert seg i opposisjon til disse (nasjonale «mesterfortellingene» som legitimerer statens tilstedeværelser i de nordlige periferier) som motnarrativer som tar siket på å delegitimere statlig hegemoni og legitimere andre identitetskollektivers [samer/ kveners] historiske tilstedeværelse.

Om de historiefaglige funksjonene i de minoritetshistoriske fortellingene forklarer de seg slik samme sted.

I tillegg til disse politiske funksjoner kan slike fortellinger samtidig også prege historikernes utvelgelse og tilsvarende utelatelse av forskningsobjekter.

Det vil si at autorhistorikerne håndplukker enkelte kilder som passer dem, tilfiler andre for å passe inn og utelate kilder som går dem imot. Dette er uetisk kildebruk og uriktig historieskrivning.

(F5) Autorhistorikerne anvender derfor en «whig»-fortolkning av samenes historie som en måte å ordne det historiske materialet på. Autorhistorikerne baserer seg på samiske samfunnspolitiske problemstillinger i samtiden og misbruker faget gjennom «whig»-fortolkninger av fortidens historie.

6. forskningsvalg: (C) Måter å ordne materialet
Historikerens sjette forskningsvalg, her innenfor den tredje historiske forståelsen om (C) å forklare prosessene, er hvordan (6) forklare det vi ser. Som et nødvendig hjelpemiddel eller verktøy til å tolke samt å forstå det historiske materialet, trenger vi teorier. Her er det viktig at historikerne bruker tilpassende historievitenskapelige forklaringsteorier.

Men, autorhistorikerne nordpå anvender ikke historievitenskapelige teorier for å forklare det de ser. De henter sine teorier fra samfunnsfilosofi og sosiologi. Som en forklaringsteori bruker autorhistorikerne i dag empirismen, også kalt for «den logiske empirismen». I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) er målet med forfatternes framstilling av samenes historie todelt. Det ene er å korrigere et rådende syn på samisk kultur fordi de oppfatter det som avleggs og det andre fordi det ikke er forenelig med det empiriske materialet de framlegger.¹⁴ Deres framstilling er derfor knyttet både opp mot en teori om samisk kunnskap og en metode for å tilegne seg denne kunnskapen, «empirismen».

Etter bruddet med historismen (1800-tallet) kom holdningen «impresjonistisk empirisme». Historien skulle rekonstrueres etter sanseinntrykket historikerne fikk av kildene. Inspiratoren for dette var filosof David Hume (1711–1776) med sin «filosofiske empirisme».

Etter videreutviklingen av positivismen kom «den logiske empirismen». Inspirator her var på 1920-tallet Wienerkretsen (Vienna Circle) med The Scientific Conseption of the World (1929). Denne ble ført til Norge av filosofen Arne Næss (1912–1999).

Positivismestriden som oppsto på 1960-tallet kom etter innsigelser mot å behandle mennesker etter lovmessigheter. Følgende sentrale teoridebattanter var da filosof Hans Skjervheim (1926–1999) og sosiolog Rune Slagstad (1945–). Slagstads ideer ble seinere nedfelt i SV sitt partiprogram «Sosialisme på norsk». Autorhistorikerne nordpå fortsetter å skrive innenfor den teoretiske og metodiske rammen «empirisme» hentet fra samfunnsfilosofi og sosiologi.

(F6) Autorhistorikerne anvender derfor forklaringen «den logiske empirismen». De baserer seg på samfunnsfilosofiske og sosiologiske teorier om samisk etnopolitisk kunnskap og anvender den empiriske metoden for å forklare det de ser. Derfor blir det også etnopolitikk og samfunnspolitikk de ser og forklarer, og ikke historiefaglige hendelser og prosesser.

7. forskningsvalg: (D) Å fortelle hendelsene
Den fjerde og siste bærende elementet innenfor den historiske forståelsen dreier seg om (D) å fortelle hendelsene. Hvordan framstilles de historiske hendelsene? Her må historikeren foreta ett forskningsvalg (7).

Forskningsvalget vi har når den historiske forståelsen skal forklares gjennom fortelling av hendelsene, går på (7) presentasjon og produkt. Valgene her bør bygge på historievitenskapelige teorier, på hvilke historiefaglige perspektiver og premisser som legges til grunn for framstillingen.

Når det gjelder framstillingen av samenes historie var det først på 1980-tallet at dette kom som et akademisk felt, både innen historie og arkeologi. I framstillingen og formidlingen av dette fagfeltet bygger autorhistorikerne ikke på de vitenskapelige og historiografiske teoriene og metodene innen de humanistiske fagene, men driver med en type politisk filosofi fra samfunnsvitenskapen som de kaller for en «syntetisert framstilling».

I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) viser forfatterne hvilke perspektiver og premisser de har lagt til grunn for framstillingen av samenes historie.

Bokverket «Samenes historie» er ment å skulle gi en forskningsbasert, helhetlig framstilling av samenes historie i Norden. Her forsøker vi å syntetisere og til dels re-analysere andres og egen forskning vedrørende samisk fortid. En (…) framstilling som sammenfatter og syntetiserer den etter hvert nokså omfattende historiske og arkeologiske forskningen som har tilkommet de siste tretti årene.¹⁵

Dette er en forskning de selv har vært med og produsert. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen sier de framstiller samenes historie ved å «syntetisere», «sammenfatte» og «re-analysere» (dvs. ny-analysere) egen og sitt nettverks historiske forståelse. Her bygger de på en spesiell type politisk filosofi og spekulativ idealistisk filosofi. La oss se hva dette innebærer.

Inspirasjonen og forbildet til begrepet å syntetisere kommer fra den tyske opplysningstida. En av de fremste representantene for denne, var den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831). Hans livsverk besto av et omfattende filosofisk system, som han selv beskrev som den absolutte idealisme. Han satte dialektikken i system, som den drivende kraften i den logiske og historiske utviklingen. Han oppga «den absolutte sannhet» til fordel for «den relative sannhet». Hegel var en av de første som utviklet en historiefilosofi der alt er i bevegelse og at sannheten derfor alltid er i endring. Hegels grunntanke er at tenkninga utvikler seg dialektisk gjennom et tese-antitese-syntese-skjema. Hegels filosofi har blitt sett på som en spekulativ idealistisk systemteori. Dette har fått konsekvenser for hvordan samenes historie blir framstilt og presentert.

For den marxistiske tenkningen fikk Hegels filosofi mye å si. Filosof og økonom Friedrich Engels (1820–1895) så ved Hegels filosofi «de relative sannheter som kan nåes gjennom positive vitenskaper og sammenfatningen av deres resultater ved den dialektiske tenkning». Dette ble til en ideologisk støtte i utvikling av den dialektiske materialismen. Hegels oppfatninger lå nært opp til den materialistiske historieoppfatningen som samfunnsforsker og filosof Karl Marx (1818–1883) og Engels sto for. Hegels dialektiske idealisme gjorde den til en av grunnpilarene i teoriutviklingen som marxismen bygget på.

Som eksemplet fra boken om samenes historie viser, bruker de nordnorske professorene begrepet «sammenfatter og syntetiserer». Definisjonen av det å syntetisere, betyr å sammenfatte i syntese, likt det Hegel beskrev. Altså en sammenfatning av enkeltheter til en helhet, motsatt av analyse. Det betyr at autorforfatterne reagerer på framstillingen av «den norske/nordiske historien» (tesen) gjennom «den postkoloniale bevegelsen»¹⁶ (antitesen) for så å sammenfatte dette til «den samiske historien» (syntesen). De «syntetiserer og til dels re-analyserer andres og egen forskning vedrørende samisk fortid». Det vil si at de ny-analyserer og gjenskaper egen og andres framstillinger for at det skal passe til deres egen relative sannhet av historien. På dette viset framstiller de samenes historie basert på en marxistisk samfunnsfilosofisk dogmatisme.

(F7) Autorhistorikerne skaper derfor en «syntetisert framstilling» når de skal fortelle de historiske hendelsene. Autorhistorikerne baserer seg her på en samfunnsvitenskapelig filosofi og dogmatisme når de skal presentere samenes historie. De bygger derfor heller ikke her på noen historievitenskap.

Kort oppsummert
Hovedbudskapet med dette foredraget var min påstand om ensretting og politisering av samenes historie. Jeg har gjennomgått de sju grunnleggende teoretiske og metodiske forskningsvalgene autorhistorikerne har tatt for å skape sin historiske forståelse av samenes historie. Funnene jeg har gjort viser at de ikke foretar historievitenskapelige teoretiske og metodiske forskningsvalg. Derimot viser resultatene at autorhistorikerne anvender et bredt spekter av teorier, metoder, modeller, hypoteser og konsepter fra samfunnsvitenskapen og samfunnsfilosofien, som det framgår av tabellen. Og det er gjennom denne teoretiske forankringen jeg mener at de skaper subjektive historiefortellinger om samenes historie, styrt av politiske og ideologiske oppfatninger. Det er dette jeg mener ligger til grunn for deres uriktige teser og samiske sentralmyter.

Historiske forståelser med tilhørende forskningsvalg og autorhistorikernes forklaringer

© Trond Gabrielsen 2017, Ensretting og politisering av samenes historie.

Fotnoter

1. HIFO-nytt, 1-2008:29.
2. Historikeren, 1-2010:13-14.
3. Sagakonger: Harald Hårfagre, 2010:154.
4. Einar-Arne Drivenes, «Hvem eier historia?», nordnorskdebatt.no (Nordlys), 23.05.2017.
5. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:13 (alle uthevelser har jeg selv foretatt her og framover).
6. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:13.
7. Einar Niemi, «Urfolk, politikk og forskning – en evig slagmark?», nordnorskdebatt.no, Nordlys, (30.04.2017).
8. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen skriver i Samenes historie fram til 1750: «Den betimelige dekonstruksjonen av essensialistiske oppfatninger av kultur må likevel ikke lede oss dit hen at kultur og etnisitet er irrelevante størrelser» (2004:16). Sml. Anders Hesjedal, Samisk forhistorie i norsk arkeologi 1900-2000, 2000:291.
9. Knut Helle, «Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalderforskning», Historisk tidsskrift bd.88, nr.4-2009:571-609.
10. Knut Helle, 2009:585.
11. Trond Gabrielsen, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350, e-bok, UiO, 2007.
12. Knut Helle, 2009:608.
13. Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen, Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie, 2012:1, http://munin.uit.no/handle/10037/4869 (26.01.2016).
14. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:15.
15. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:14 og 16.
16. L.I. Hansen og B. Olsen, 2004:13.

Finnmark Forlag © 2008