Flytter kongens korstogsløfte (1241) – fra Baltikum til Nord-Norge

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
29. juni 2018

I løpet av sin styringstid 1217–1263 avla kong Håkon Håkonsson fire korstogsløfter. I en egen fordypningsoppgave på bachelorprogrammet i historie ved Historisk institutt på Universitetet i Oslo (2005) har jeg redegjort for at kongens korstogsløfter ble avlagt to ganger til Det hellige land (1237, 1246) og to ganger til Baltikum (1241, 1252).1 Størst problem knytter det seg til det 2. kortogsløftet i 1241 på grunn av pave Gregors upresise stedsangivelse. Paven brukte begrepet «vicinus», hvilket betyr de som bor nær ved. Som pavebrevene forteller, hadde Håkon Håkonsson i 1241 til hensikt å dra på korstog mot sitt rikes hedenske naboer («contra paganos tue terre vicinos»).

Hvem var så disse hedenske naboene som paven hadde i tankene?

I det 4. korstogsløfte som Håkon Håkonsson ga i 1252, nevner paven mer presist at kongen da ville dra på korstog mot «de hedenske sambitter» i Baltikum.2 Det er derfor rimelig å tro at disse litauiske folkene også var hedninger i 1241 og at det var dit hans andre korstogsløfte var tiltenkt. Både paven og kongen kan ha betraktet litauerne som «naboer» til Norgesveldet, ettersom det var kortere avstand fra kongens daværende residensby Konghelle (Båhuslen, Sverige) til de hedenske litauerne enn til de hedenske naboene nordpå. Dette avviser historikere ved Universitetet i Tromsø (UiT) og framsetter sin egen forklaringstese.

Hvordan beskriver historikerne ved UiT sin tese om kongens korstogsløfte i 1241?

«Kongens korstog 1241 var rettet mot samer»
Flere nord-norske historikere har ment at kongens «hedenske naboer» i 1241 må ha vært samene nord i landet, noe som i seg selv er en motsigelse. Professor emeritus i historie ved UiT Håvard Dahl Bratrein, er blant de som hevder at kongens korstogsretning gjaldt til samiske folk i Nord-Norge. I 2004 begrunnet han dette med at kongen hevdet at «nord i landet hans fantes mange hedninger som måtte omvendes».3 For å begrunne tesen om at kongens 2. korstogsløfte i 1241 gjaldt til Nord-Norge, har derfor historikerne ved UiT omdefinert begrepet «de hedenske sambitter» fra kongens 4. korstogsløfte i 1252 til å gjelde «de hedenske samer». Med denne begrunnelsen har de flyttet kong Håkon Håkonssons korstogsløfte i 1241 fra Baltikum til Nord-Norge. Her er det uklart hvor Håvard Dahl Bratrein legger kongens norske grense i nord, ettersom hedningen skal ha bodd nord i landet hans.

Korstog mot «de hedenske sambitter»
I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) forklarer professor i eldre historie ved UiT Lars Ivar Hansen og professor i arkeologi samme sted, Bjørnar Olsen, hva de legger i korstogsløftet mot «de hedenske sambitter».

Denne kirkegrunnleggingen [i Lenvik og Troms] må sees i sammenheng med at den norske kongen, Håkon Håkonsson, i 1241 fikk pavelig dispensasjon fra sitt tidligere korstogsløfte mot at han bekjempet de hedenske naboene til sitt eget rike (DN I, nr. 24). I 1246 fikk kongen på permanent basis tildelt retten til å tilsette prester i disse kirkene som han eller arvingene fikk reist i de nykristnede områdene. Av ordlyden i dette pavebrevet, som tydeligvis gjengir kong Håkons bønneskrift, går det fram at kongen må ha argumentert med at hedningene må underlegges «kristent herredømme» (Hamre 1977). I et nytt pavebrev seks år seinere [1252] heter det uttrykkelig at det folket som kalles «sambitæ», skal underlegges kong Håkon dersom han kristner dem. Dette kan vel sikte til samene.4

I denne boken, som også ble utgitt i 2004, forutsatte professorene at kong Håkon Håkonssons rike bare strakte seg til Sør-Troms og at nordenfor dette norske landområde bodde de hedenske samiske naboene. Derfor lokaliserer de kongens korstogsløfte i 1241 til samer på Nordkalotten gjennom en åpenbar og bevisst mistolkning av ordet «sambitæ», selv om de noe usikkert skriver at det «kan vel sikte til samene». Dermed mener Hansen og Olsen å ha skapt nok et «bevis» for at samenes områder i nord lå utenfor Norges rike på den tiden.

Hvordan skal så ordet «sambitæ» tolkes og forstås?

«Sambitæ» - en bevisst mistolkning
Allerede året før hadde Lars Ivar Hansen anvendt den samme ulne formuleringen i en artikkel i tidsskriftet Middelalderforum (2003) der han også mente at «sambitæ (…) vel så gjerne kan sikte til samene» ut fra forståelsen om at korstogsløftet gjaldt til Nordkalotten.5 Her skaper han en sirkelargumentasjon ut fra sin egen forforståelse: Korstoget gjaldt Nordkalotten, derfor må «sambitæ» sikte til samene. Fordi «sambitæ» kan sikte til samene, må korstoget ha gjaldt Nordkalotten. Til denne argumentasjonen søkte Hansen støtte i Nils A. Ytrebergs bok Tromsø som kirkested og by gjennom 700 år (1952), der forfatteren framstiller pavebrevet slik.

I 1241 ble han [kong Håkon Håkonsson] av paven fritatt for korstogsløftet [fra 1237], mot at han i stedet tok opp kampen mot Norges «hedenske naboer». Med dette mentes vel først og fremst finnene (samene), men også tavaster og kareler i grenselandet mot nordøst.6

Også doktorgradsstipendiat ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved UiT, Stefan Figenschow, henviste til sin veileder og mentor professor Lars Ivar Hansen i artikkelen «Da korstogene kom til Tromsø …?» (2011)7, noe som også er misvisende ettersom kong Håkon Håkonsson aldri gjennomførte noe korstog. Der påstår også han at opphevelsen av kongens korstogsløfte i 1241 kom i bytte mot å bekjempe sine hedenske samiske naboer ved opprettelsen av kirken på Tromsøya. Til en slik tolkningen brukte de trolig Rudolf Keysers Kirkehistorie (s. 391) hvor han viser til at finnene i sitt eget språk kaller seg for same. En slik sammenlikning støttet ikke P. A. Munch, som i 1858 hevdet at «sambitæ» ikke kunne være andre enn de hedenske innbyggerne av Samland i Preussen.8

«Sambitter» – folket langs Østersjøen
For å forstå at «sambitæ» verken «kan sikte til samene» i Nord-Norge eller på Nordkalotten, skal jeg vise til noe av det rikholdige kildeomfanget som kaster lys over dette. «Sambitter» er ifølge Regesta Norvegica folket i det litauiske området Žemaičiai (Samogitien, Schamaiten).9 Dette kan jamføres på norrønt der Sámland, Semgallen var en del av Latvia.10 Ifølge Saxo Grammaticus Danmarkshistorie (Gesta Danorum) legger han Samland til Øst-Preussen, til «sembernes land».11 I navneregisteret til Norges gamle Love var Samland egentlig halvøya mellom «Frisches og Kurishes Haff»12, men i Kong Magnus Håkonssons Bylov (IX, 6) visstnok anvendt på hele det lettisk-prøyssisk bebodde landet langs Østersjøen. Der nevnes Samland i sammenheng med en seilas til Gotland, og med de yngre skrivevariantene Sama lande, Saxlande, Gullanndt i Saxenn og Tydskeland.13 I skandinavisk poesi nevnes Samland i et dikt fra 1100-tallet og i en runeskrift fra Vistulas munning. Samland nevnes også i Orvar-Odds saga, Ragnar Lodbroks saga og Hulds saga samt i danske kilder for området mellom Preussen og Kurland. I tillegg omtaler Islandske Annaler fra 1210 dette landskapet i forbindelse med danske herjinger i Preussen og Samland. Samland mistet sin selvstendige betydning fra 1200-tallet, da hanseatiske byer i Saxland overtok ledelsen i den baltiske handelen.14 At derfor historikerne ved UiT fortsatt mener at «sambitæ» vel så gjerne kan siktes til samene, er i beste fall spekulativt. Å unnslå forklaringene i alle disse kildene, er i hvert fall ikke en verdig framstilling på professor- og doktorgradsnivå.

Henviser til kolleger framfor kildehenvisninger
Håvard Dahl Bratrein, Lars Ivar Hansen, Bjørnar Olsen, Stefan Figenschow og andre ved UiT henviser til hverandre når de gjentar at tolkningen av ordet «sambitæ», fra Håkon Håkonssons 4. korstogsløfte i 1252, skal legitimere at kongens 2. korstogsløfte i 1241 gjaldt for samene på Nordkalotten. Dette er ganske uakademisk og lite troverdig, men dessverre helt vanlig innen postmodernistisk og postprosessuell forskning. Spesielt når de unnlater å gjøre noen nærmere undersøkelser av de tallrike kildene som lokaliserer «sambitter» som folket på kontinentsiden av Østersjøen og unnslår at kildene overhode ikke antyder at dette kan ha dreid seg om «samene» i Nord-Norge eller på Nordkalotten.

Manglende språkvitenskapelige likheter
Samtidig er det uvitenskapelig å trekke noen forenklete forklaringer ut fra en tilfeldig norskspråklig likhet mellom ordet «samer» og den urgermanske nevnelsen «sambitter» ettersom forstavelsen likner på hverandre. Hadde historikerne sett til (de finske) språkforskerne, ville de ha blitt forklart at det norrøne sámr trolig er et lån fra urgermansk og har ingen felles lyddrakt med sambitæ. Toponymet sápmi på nordsamisk er avledet av den før-urfinske ordstammen sämä som igjen er lånt fra det urgermanske adjektivet sǣmaz, mørk, og blant annet vært anvendt med sikte på ursamene med motivasjon fra deres mørke hår.15 Historikerne ved UiT bør derfor ikke påberope seg noen språklige likheter mellom samer og sambitter, spesielt uten engang å ha drøftet dette med lingvistene.

Kongens korstogsløfte 1241 gjaldt ikke Nordkalotten
Historikerne ved UiT tillegger kong Håkon Håkonssons korstogsløfte i 1241 til samene på Nordkalotten ut fra en spekulativ tolkning av ordet «sambitæ», et ord som ikke nevnes i pavebrevene vedrørende korstogsløftet i 1241, men nevnes i korstogsløftet fra 1252. På samme måte som de flytter lokaliseringen av kongens kapell fra Trinis til Troms i 130816, knytter de kong Håkon Håkonssons korstogsløfter på midten av 1200-tallet til hans kristningstiltak nordpå og misjonering blant samene. Jeg mener historikerne ved UiT resonnerer på galt grunnlag når de argumenterer for at kongen skulle ha gitt løfte i 1241 om korstog til nord i landet eller nordenfor, med begrunnelsen at samene der var hedninger og kongen gjorde mye for å utbre kristendommen blant dem og bringe samene under sitt herredømme. Først vil jeg skille korstog fra kongens aktiviteter blant hedningene nord i landet, som jeg mener relaterer seg til krigstokter (ufred med karelerne), kristningstiltak (kristnet bjarmerne) og misjonering (kongelig kapellbygging). Dessuten er det tvilsomt at Håkon Håkonsson selv skal ha ment at hans rikes hedenske naboer holdt til i Troms og Finnmark når både Historia Norwegie (o.1150)17, abbed Nicolas på Tingøyar i Geografiske annotasjoner (o.1150), Odd munk Snorresson i Soga om Olav Tryggvason (o.1190) og hans etterfølger kong Christian 4 (1631)18 hevder alle at Norges utstrekning i nord strakk seg helt til Bjarmeland ved innløpet til Hvitsjøen samt at kongen selv hadde egne riksombudsmenn der på den tiden.

Kongens korstogsløfte 1241 gjaldt Baltikum
Jeg er uenig i deres forklaringer og har argumentert mot en slik tolkning. I en egen undersøkelse har jeg vist til at det var et korstog til Baltikum som kongen hadde tenkt seg, og ikke til Nord-Norge eller Nordkalotten. Hovedbegrunnelsen for dette ligger i kildenes kronologi: Mongolene angrep Liegnitz 9. april 1241. Den våren oppfordret den tyskromerske keiseren Håkon Håkonsson til å yte motstand mot mongolene som truet i Mellom-Europa, noe pave Gregor 9 også oppfordret til gjennom sin bulle 16. juni 1241. Der fikk de som hadde tatt korset og kjempet mot tartarene (mongolene) samme fordeler som om de virkelig dro til Det hellige land.19 Før juli sendte så kongen sin supplikk til paven, der han ba om å få omgjort sitt tidligere korstogsløfte, og den 6.–8. juli innvilget paven kongen dette. Det kronologiske kildematerialet sannsynliggjør derfor at kongen endret korstogsløftet i retning de hedenske naboene i Baltikum.

Keiser Fredrik II ba kongen yte motstand i Europa
Men mongolene truet ikke bare i Baltikum, de truet også i Mellom-Europa. Som russisk kirkesenter falt Kiev i desember 1240, og med styrker i Galicia-Volynia og Polen sto mongolene oppmarsjert for å angripe det romersk-katolske territoriet. Tidlig på året 1241 ble den mongolske hæren i Volynia delt. En gren møtte Henry 2, hertugen av nedre Silesia (ty. Schlesien), i nærheten av Liegnitz (pol. Legnica) den 9. april. Mongolene vant slaget og trakk seg sørover og inn i Ungarn, hvor styrkene ble gjenforente. Der kom de i krigshandlinger med den ungarske kong Béla. De Islandske annalene noterte at tartarene kriget i Ungarn, «Tartarar börðust i Ungaria. 1241».20 Den 16. juni 1241 tok paven kong Béla og hans bror Kálmán under pavelig beskyttelse og lovte alle som tok korset for å forsvare Ungarn den samme avlaten som for et korstog til Det hellige land. Gjennom flere brev til geistlige oppfordret paven derfor også til korstog i Ungarn, Bohemia og Tyskland. Håkon Håkonsson skal også ha blitt oppfordret til korstog mot mongolene av den tyskromerske keiser Fredrik II, Europas mektigste monark på den tiden. Håkon Håkonssons saga omtaler en sendeferd fra keiseren som traff kongen i Konghelle våren 1241.21 Der skal kongen ha mottatt et brev hvor «glacialis Norwegia» blir bedt om å yte motstand mot de mongolske hærene som truet Mellom-Europa.22 Ingen kilder nevner noe som helst om korstog mot Nordkalotten, noe historikerne ved UiT heller ikke dokumenterer.

Kongens korstogsløfte 1241 gjaldt en av fire retninger
At korstoget ikke gjaldt til Nordkalotten sannsynliggjøres først og fremst ved at det på slutten av året 1240 var fire klare korstog på gang og ingen av disse gikk til Nordkalotten: 1) Det hellige land, 2) Konstantinopel, 3) Sentral-Europa og 4) Baltikum. Bak kongens ønske om å omgjøre korstogsløftet i 1241 til Baltikum, lå ønsket om religiøse gevinster fra paven, slik de øvrige skandinaviske kongene hadde mottatt. Dessuten ville ikke kongen ha gått til korstog mot et område han selv rådde over og der han allerede drev aktive kristningstiltak. Kongen hadde samtidig egne syslemenn i Finnmark og egen forsvarsoppbygging23 der, noe som også gjør et korstog dit usannsynlig. Igjen forsøker historikerne ved UiT seg med en historisk forvrengning, for at dette skal passe inn i deres store fortelling om «nordmenns invadering av samenes land» og som, ifølge deres agitasjon, lå utenfor det norske riket. Igjen knyttes forutinntatte synspunkter med tilfeldige sitatplukk, manglende kildehenvisninger og uriktige tolkninger.

Fotnoter

  1. Trond Gabrielsen, Kong Håkon Håkonssons korstogsløfter 1237–1252, bacheloroppgave i historie, UiO 2005.
  2. RN I nr. 868; DN I nr. 46.
  3. H. D. Bratrein og K. E. Lind, «Hvordan sjøsamene i Nord-Troms ble kristna og innlemmet i det norske samfunnet», Kulturmøter i Nord-Troms, Nord-Troms Museum, 2004:65.
  4. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004:168 (egen utheving).
  5. L. I. Hansen, «Fredstraktaten mellom Norge og Novgorod av 1326», Middelalderforum nr.1-2/2003:16.
  6. N. A. Ytreberg, Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år 1252–1952, Tromsø 1952:6.
  7. Stefan Figenschow, «Da korstogene kom til Tromsø …?», Ottar nr. 286, 3-2011:29-35.
  8. P. A. Munch, Det norske folks historie, bd. IV.1, 1858:53 note 1.
  9. Regesta Norvegica I 868, note 1.
  10. Samlaget, Norrøn ordbok, 1997:355.
  11. Saxo Grammaticus, Saxos Danmarkshistorie (Gesta Danorum), 2000:405, 900.
  12. NgL 1R V, 1895:823.
  13. NgL 1R II, 1848:277.
  14. Omeljan Pritsak, The origin of Rus. Old Scandinavian Sources other than the sagas, Vol. 1, Harvard Ukrainian Research Institute, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts, 1981:300, 487, 538, 566, 576.
  15. Mikko K. Heikkilä, Bidrag til Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum, akademisk avh. [dr.grad], Humanistiska fakulteten vid Helsingfors univ. Unigrafia, Helsingfors, 2014:200.
  16. Trond Gabrielsen, Flytter kongens kapell (1308) – fjerner norske landområder, www.finnmarkforlag.no, upublisert.
  17. Monumenta Historica Norvegiæ, G. Storm 1880:78; Inger Ekrem, Nytt lys over Historia Norwegie, Univ. i Bergen, 1998:42.
  18. Christian den Fierde, «Instruction for Malthe Juul, da han som Gesandt sendtes til Russland 1631», Friederichsborg den 10 April 1631, Thottiske Haandskrivter, No. 1631 i 4to, Kiøbenhavn.
  19. Ragnaldi annales, 1241 nr. 18; P.A. Munch, 1858:50.
  20. C.C. Rafn, «Extraits des annales de l’Islande», Antiquites russes II, 1852:377.
  21. Håkon Håkonssons saga kap.243, 1963:251.
  22. RN I nr. 714. Opplysningene her framkommer av et kjent brev til den engelske kongen trykt i Mattheus Parisiensis, Chronica majora IV, London 1872–1873.
  23. NgL 1R 1.bd. 1846:104.

Finnmark Forlag © 2008