Fornekter kildeopplysninger om håløyghøvdingene

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
16. oktober 2018

Historikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) hevder at de gjennom kildebruk og kildekritikk kan forklare at håløyghøvdingene fra rikssamlingen og fram til Stiklestadslaget (1030) var selvstendige, regentuavhengige høvdinger med politisk arvelig makt samlet hos enkeltpersoner innenfor hvert av sine lokale, avgrensede områder.1 I Hålogaland hadde høvdingene hånd om «finneferdene», der de brakte samenes (eg. «finnenes») ettertraktede pelsvarer til England og fikk i bytte prestisjevarer som jern og tekstiler. Til gjengjeld skal samene ha mottatt høvdingenes beskyttelse i deres områder mot fremmed inntrenging fra naborikene. Først tidlig på 1000-tallet ble håløyghøvdingene nedkjempet, da den norske rikskongen konfiskerte den verdifulle finnehandelen og finneferden (-skatten).2 Her unnlater og fornekter historikere og arkeologer ved UiT bruken av følgende rikholdige kildemateriale som motsier dem.

Riksombudsmenn i Nord-Norge fra år 875
Sagalitteraturens kilder viser at de norske regentene gjennom hele vikingtiden 875–1050 hadde egne ombudsmenn i Nord-Norge med ansvar for Hålogaland og Finnmark. Det er disse riksombudsmennene som UiT-professorene kaller for «håløyghøvdinger», uten å nevne at de var utnevnt av kongene. De norske regentene utøvde hele tiden kontroll med disse gjennom utnevnelsen, tjenesteutøvelsen og varigheten av ombudet. Noen ganger var det ledende folk i hirden kongene utnevnte, andre ganger var det innflytelsesrike lokale storbønder. Riksombudenes geografiske utstrekning gikk fra å omfatte hele Hålogaland inklusiv Finnmark (Vennesund – Trinis) under Harald Hårfagres tid, via en todeling av ombudet i Sør- og Nord-Hålogaland omkring år 950, som også omfattet kongesysla i Finnmark, og fram til 1323 da utskillingen av Hålogaland og Finnmark som egne forleninger ble innledet. Avvikene fra dette hovedtrekket var i kortere perioder da det synes å ha vært egne finnekongeombud samt da erkebiskopen (1297–1309) fikk hele eller deler av Nord-Norge i geistlig forlening, før Kongen tok dette tilbake som «offentlig eiendom». Gjennom hele denne perioden ivaretok regentene kontrollen med disse lokalombudene, men måtte samtidig forholde seg til befolkningsgruppenes press, hærferder fra utenlandske regenter og ombudsmennenes selvstendighet og deres til dels opposisjonelle roller. Denne opposisjonen oppsto hovedsakelig når de ble fratatt tittel og makt og fikk konfiskert eiendommer av rikskongene samt påtvunget et tros-skifte, men kunne også ha sin årsak i allianseendringer gjennom regentskifter og -arvelige riksdelinger. Rikskongene satt med handelsmonopol i Nord-Norge fram til begynnelsen av 1300-tallet, der de forlangte skatt og forsvarsplikt. Samtidig forsvarte regentene landsdelen og bygde den gradvis ut gjennom forsvarsverk og kirkeetableringer.3 Her legger jeg fram flere utdrag fra kjente kilder, kilder som også UiT-historikerne bruker, men utdrag og sitater som de unnlater å vise til eller tar avstand fra uten noen begrunnelser. Årsaken til dette er at følgende sitater går imot deres falske teser.

Brynjolv Bjørgolvsson (-o.880) – Torget
I Egilssoga (1150–1240) fortelles det om en sommer (o.878) da kongen stevnet til seg alle stormennene i Hålogaland som til da ikke hadde vært hos ham. Storbonden Brynjolv Bjørgolvsson på Torget, gift med Helga datter av Kjetil Høng d.e., og deres sønn Bård for samme høst sørover til Trondheim og oppsøke Harald Hårfagre. Der tok han dem imot med stor glede, og

Brynjolv vart lendmannen hans. Kongen gav han store veitsler, omfram dei han før hadde hatt. – Han gav han òg finnferda, kongesysla til fjells, og finnhandelen. Brynjolv fór så heim til gardane sine, men Bård var etter og vart hirdmann hos kongen.4

Her nevnes finneferden for første gang som «kongesysla til fjells» og viser at «Finnmarka» var tillagt ombudet i Hålogaland. Kong Harald ga Brynjolv Bjørgolvsson veitsle, det vil si han fikk len, altså kongelig jordegods som han beholdt inntektene av.5 Med denne formelle utnevnelsen, godtok han Haralds riksovertakelse.

Sigurd (o.886) – Sandnes
Sigurd het en mann som drev gården Sandnes (Sandnessjøen) på øya Ålost (Alsten). Egilssoga forklarer dette slik.

(Sigurd) var rikaste mannen der nord; han var lendmann og ein klok mann.6

I Norges historie (1711) av Tormod Torfæus sies dette.

Den gang bodde Sigurd der [Sandnes], den rikeste mannen i den delen av Hålogaland. Han var også lendmann for dette området og viden kjent for sitt gode vett. Hustruen hans var Ingebjørg, en kvinne av adelig familie og datter av Håvard jarl av Hålogaland, som var sønnesønn av Grjotgard på farssiden.7

Sigurd ble ikke utnevnt av Harald Hårfagre, ettersom han allerede var lendmann da Harald Hårfagre skiftet til seg Hålogaland. Trolig beholdt Sigurd lendmannsretten sin fram til han døde (vinteren o.885–886).8

Bård Brynjolvsson (o.860–o.885) – Torget/Sandnes
Den høsten Bård Brynjolvsson ble Harald Hårfagres hirdmann, ble han plassert nær kongen og i rekkefølge etter skaldene Audun Illskælda, Torbjørn Hornklove og Olve Nuva. Der ble han kalt for Bård Hvite eller Bård Sterke, og godt likt. Neste sommer (o.879) fikk Bård tillatelse av kongen til å fare etter bruden. Med seg nordover fulgte hirdmannen Torolv Kveldulvsson fra Fjordane (sannsynligvis Nordfjord). Etter gjestebudet for Bård hjem til Torget med kona Sigrid Sigurdsdatter og ble der gjennom sommeren. Egilssoga forteller da hva som hendte.

Om hausten reiste dei søretter til kongen og var med han andre vinteren. Den vinteren døydde Brynjolv [o.880], og da Bård frette at arven no var ledig til han, bad han om løyve til heimferd. Kongen gav han det. Før dei skildest, vart Bård lendmann, som far hans hadde vori, og fekk av kongen alle dei veitsler som Brynjolv hadde hatt. Bård fór heim til gardane sine og vart snøgt ein stor hovding.9

Mens Bård Brynjolvsson ifølge sagaen ble kongens lendmann og høvding og fikk beholde alle veitslene etter faren, inkludert «finnferda» og «finnhandelen», var hirdmann Torolv hos kongen og nøt stor respekt. Så bød kong Harald ut stor leidang, samlet en stor flåte og kalte folk til seg fra hele landet for å møte en hær sørpå. Med seg på skipet hadde kongen blant andre Torolv Kveldulvsson og Bård Hvite (Brynjolvsson). Hærene møttes i Hafrsfjord sør på Rogaland, antatt år 885.10 Etter slaget lot den sårede Bård vennen Torolv få all arv før han døde, både land og løsøre samt kona og sønnen Grim til oppfostring. Denne avgjørelsen ble gjort på lovlig måte og med løfte fra kongen.

Torolv Kveldulvsson (o.858-o.891) – Torget/Sandnes
Ettersom arveavgjørelsen med Bård var gjort på lovlig måte med fullmakt fra kongen, ble det slik. Torolv ba da kong Harald

(…) om lov til å fara nord til Hålogaland og sjå om den gåva som han hadde fått om sommaren hos Bård, frenden sin. Kongen gjev han lov til det og sender ord og jartegner11 med, at Torolv skal få alt det som Bård gav han. Han let dei orda følgja, at den gåva var gjord med kongens råd, og at han vil at det så skal vera. Kongen gjer da Torolv til lendmann og let han få alle dei veitsler som Bård før hadde hatt. Han gjev han finnferda på dei same vilkår som Bård hadde hatt.12

Gjennom Tormod Torfæus uttrykker kongen seg slik om arveoppgjøret etter Bård.

Han [Harald Hårfagre] befalte at testamentet skulle skriftfestes, så skulle han selv godkjenne det. I tillegg gav han Torolv et lendmannsembete og tillatelse til å drive handel med finnene. Ellers fikk han den posisjonen og de privilegiene som Bård hadde hatt.13

I tillegg til at kongen utnevnte Torolv til lendmann og ga ham alle tidligere veitsler, også finneferden på de samme vilkårene som tidligere lendmenn hadde hatt, ga kongen Torolv et godt langskip med fullt utstyr, og utrustet ham på beste måte. Deretter tok kongen og han avskjed med beste vennskap, og Torolv forlot Trondheim og dro til Torget.

Torolv var svær til å sopa til seg av all den rikdom som der da var på Hålogaland; han hadde folk i sild-vær og på skreifiske; sel-vær var det òg nok av, og egg-vær, – avdrått av alt slikt let han føra til seg. Han hadde aldri færre enn hundre løysingar heime.14

Den neste vinteren dro Torolv på sin andre Finnmarksferd.

Torolv fór denne vinteren òg til Finnmarka, og hadde med seg nære hundre mann. Han fór fram som førre vinteren, hadde kjøpstemne med finnane og fór vidt omkring i Finnmarka.15

Torolv kom ned fra fjellet (o.887) i Vefsn og dro først til gården sin på Sandnes, før han tok med folket sitt til Torget. Da Torolv fikk vite at Hilderid-sønnene hadde vært hos kongen i Trondheim og baktalt ham, svarte han blant annet at «eg vil mykje heller vera lendmannen hans enn heita konge».16 Likevel tiltok konflikten mellom kongen og Torolv, og da han ikke bøyde seg for Harald Hårfagre dro kongen nordover for å forhandle med sin lendmann. Da Harald seinere ankom Sandnes med nærmere 300 mann og tilbød Torolv forlik, avviste lendmannen dette og forble i huset sitt. Kongen befalte da å bære «eld til stova, og det fatna snøgt, for tømmeret var tørt, og veggane tjørebredde, og taket tekt med never». Torolv og mennene klarte å bryte seg ut. I slaget som fulgte, ga kongen ham banesåret.17 Dette brannstedet ble arkeologisk undersøkt på 1990-tallet av arkeologer ved Universitetet i Trondheim som da kunne tidfeste en trekullprøve derfra til år 891.18 Arkeolog og professor Inger Storli ved Tromsø Museum trekker da denne konklusjonen: «Dermed står vi overfor nok et tilfelle der det tilsynelatende er sammenfall mellom arkeologi og saga».19 Håvard Dahl Bratrein fornekter det Egilssoga beretter om Torolv Kveldulvsson og antar det var jarlene som sto bak drapet: «Det bygger på den forutsetning at det knapt er tenkelig at Harald Hårfagre skulle kunne utøve politisk makt i Hålogaland alt på 800-tallet».20 Slik tar han avstand fra kildene og skaper sin egen «annerledes fortelling».

Hårek og Rørek Bjørgolvsson (o.860–o.891) – Leka/Torget
Så tilbake til Hilderid-sønnene. Hårek og Rørek Bjørgulvsson ba Harald Hårfagre til gjestebud på Leka seinsommeren etter at kongen hadde vært «nord i Hålogaland, som han hadde etla».21 Der baktalte de Torolv Kveldulvsson. Da Torolv kom til kongen sommeren etter sin andre Finnmarksferd, og hadde greidd ut skatten mens kongen var til stede, ba kong Harald Hårfagre ham om å komme tilbake til hirden: «Ta ved merket mitt, og stå føre hirdmennene mine, da vil ingen mann baktala deg, når eg dag og natt kan ha oppsyn med korleis di åtferd er».22 Torolv, som var lite lysten til å gi fra seg ombudet, ønsket i stedet å be kongen hjem til seg på Torget.

Kongen svara at han ikkje ville ta imot veitsle hos Torolv oftare. Torolv gjekk da bort, og budde seg til heimferd. Da han var reist, gav kongen Hilderid-sønene sysla på Hålogaland, som Torolv hadde hatt før, og sameleis finnferda. Kongen la under seg garden i Torgar og alle dei eigner som Brynjolv hadde ått, og gav det i varveitsle til Hilderid-sønene.23

Torolv Kveldulvsson hadde på to-tre år bygget seg opp en stor rikdom gjennom blant annet selv å beholde en stor del av utbyttet fra finneferdene. Ved ikke å ha vist Harald Hårfagre tilstrekkelig tillit og gjennom å ha nektet Hilderid-sønnene noen farsarv, endte konflikten med at kongen fratok Torolv tittelen lendmann, konfiskerte alle eiendommene som Brynjolv hadde eiet samt trakk tilbake alle hans forleninger og overgav sysla på Hålogaland til Hilderid-sønnene Hårek og Rørek: «Hilderid-sønene tok ved sysla på Hålogaland».24

Hårek og Rørek for om vinteren opp på fjellet med 30 mann etter finneskatten. Samme vinteren for også Torolv dit på eget initiativ med hundre mann og «reiste omkring i Finnmark hele midtvinteren og» returnerte først om våren til gården sin.25 Han hadde da ikke villet bøye seg for kongens avgjørelser. Og mens Torolv sendte varene i den største knarren som var i Hålogaland til England for å kjøpe klær og andre ting til seg selv, for Hilderidsønnene til kongen med mye mindre og dårligere skatt enn vanlig. Hårek sa da til Harald.

Det er godt, konge, at du har ansa på kor stor skatt det bruker å komma frå Finnmarka, for da skjønar du betre kor mykje De misser om Torolv heilt skal øyda finneskatten for Dykk.26

Kong Harald Hårfagre la deretter beslag på handelsskipet til Torolv, da det returnerte fra England. Året etter (889) dro Torolv austerveg på viking, og på tilbakeveien gjorde han mye ran mot kong Harald og hans menn. To år seinere ga kongen Torolv banesår på gården Sandnes, som nevnt. Etter dette forlot flere av kongens motstandere og stormenn Hålogaland under Harald Hårfagre og Håkon Grjotgardssons hardstyre. Noen dro til Island og Færøyene, andre over Kjølen. Kildemessig kan det virke som at kongen og Håkon jarl endret forvaltningen etter dette og lot sine nærmeste hirdmenn overta ombudet med handelen og skatteinnkrevingen nordpå, fram til en finnekonge dukket opp. Blant disse hirdmennene var Hauk Håbrok og Vigard.

Måttul Finnekonge – Finnmark
Måttul Finnekonge nevnes i Fagrskinna i forbindelse med Eirik Blodøks Bjarmelandsferd, ifølge Glum Geirason sitt kvad, og kan derfor tidfestes til omkring 932.

Han [Eirik Blodøks] for nord til Finnmark og helt til Bjarmeland med herjing. På denne ferd så han for første gang Gunhild. Da var hun til fostring og opplæring hos Måttul Finnekonge, som var meget tryllekyndig.27

Ettersom fortellingen bruker skalledikt som kilde øker troverdigheten, fordi versene ble utformet kort tid etter hendelsene. Finnekongeombudet kan ha vært i tiden 925–950, men vi mangler kildebeskrivelse av kongens utnevnelse. Derimot har vi andre kilder som nevner at Måttul kan ha hatt dette ombudet. Saxo Grammaticus nevner i Gesta Danorum (o.1200) den danske (sagn)kongen Regner Lodbrog som kjempet mot bjarmernes konge – som man ikke kjenner navnet på. Bjarmerkongen ble redselsslagen over det plutselige angrepet og

(…) flygtede til Matul [«Mutullus»], høvdingen over Finmarken. Og med hjælp fra hans dygtige bueskytter kunne han ustraffet foretage ødelæggende overfald på Regners hær i deres vinterlejr i Bjarmeland.28

Også i fornaldersagaer fortelles det om finnekonger, som i Tåtten om Bodvar (Böðvars þáttr) fra Soga om Rolf Krake, der handlingen starter nord i Norge.29 Kongens menn kom ut for uvær og drev nordover til Finnmark (norðr á Finnmörk). Der traff de datteren Kvit sammen med moren, som var frillen til Finnekongen (Finna konúng). Denne fortellingen, trolig satt sammen omkring 1200-tallet. Ifølge Bjarkemål var Kvit datter av finnekongen Mottul. Bjarkerimene («Bjarkamál») fins i to håndskrifter som kan dateres til omkring 1400, mens handlingen er lagt til omkring 900. Restene av det norrøne Bjarkemål (I) er episke kvad og eksisterer ufullstendig.30 En fullstendig versjon av Bjarkemål (II) fins bare i Saxos latinske oversettelse Exhortationum series.31 To av versene i Bjarkemål er brukt av Tormod Kolbrunarskald før slaget ved Stiklestad, ifølge i Olav den helliges saga av Snorre.32

I Den yngre Edda fins også strofer og fragmenter som skal stamme fra Bjarkemål.33 I Bjarkerimer I starter handlingen hos den høyætta jarlen «ved havkanten».34 Da kona døde, dro jarlens rådgiver til Hålogaland. På veien kom de ut for skodde og uvær og landet utpå høsten nord ved Vardø («Vargøy»).35 Innetter landet nådde de huset der jenta Kvit, datter av Mottul (finne)konge, var. Seinere får vi høre om jarlens sønn Bodvar som satte tre barn på nabodattera Hild: En av disse var Tore Hund. Etter at jarlen ble syk og døde, dro Tore Hund til Hålogaland, til Vågar i Lofoten, hvor han giftet seg. Etter det bygde de seg en stor gård på Bjarkøy der Tore eide all jord og fikk gilde ætter etter seg.36 Av Flatøyboka går det fram at lendmann Tore Hund fra Bjarkøy også skal ha behersket skaldekunsten og laget et kvad om Mottul Finnekonge.37 Huskar-eggingen i Bjarkemål har også paralleller til syslemannen Tore Hund på Bjarkøy omkring 1022–1030 og hans stridigheter med kong Olav. Som Tåtten om Bodvar, er også Bjarkemål et episk kvad og en sammensatt fortelling med tradisjonelle eventyr, trollskap og heltediktning, og derfor lite troverdig som historisk materiale. Likevel er også denne fortellingen knyttet til reelle geografiske steder, historiske personer av historisk troverdighet og en historisk tid den kan passe inn i.

Vi er nå kommet til midten av 900-tallet. Ifølge Snorre synes jarle- og herseverdigheten tydelig forandret etter kong Harald Hårfagres rikssamling. Kongedømmet var da på god vei i utviklingen av et føydalt system. Ved kong Håkon den gode, tok utviklingen en annen retning gjennom blant annet etableringen av det riksmøtet han hadde som forbilde fra England, kalt Witenagemot (stormannsmøte), og det kom nye lendmenn.38 Håkon den gode gjeninnførte odelen og avskaffet koppskatten. I stedet utviklet han lendmannssystemet og la grunnen til de lovene som skulle regulere lendmannsverdigheten. Han la også vekt på utviklingen av skattesystemet samt å bruke ombudsmenn til innkrevingen av inntektene, ofte kalt syslemenn. Med Håkon den godes utnevnelse av Øyvind Finnsson i 950, fikk Nord-Norge en bedre organisert riksombudsordning og han tok trolig i bruk ting-ordningen i Hålogaland. Samtidig kom det et tydeligere skille mellom Nord- og Sør-Hålogaland og kongesysla i Finnmark.

Øyvind Finnsson Skaldespiller (o.920–o.990) – Sandnes/Sør-Hålogaland
Øyvind Finnsson Skaldespiller var en av de mest ruvende skaldene på 900-tallet og tjente både for kong Håkon den gode, kong Harald Gråfell og Håkon Sigurdsson ladejarl, men han var også utnevnt til lendmann. I Fagrskinna står blant annet dette under omtalen av Jomsvikingslaget i Hjørungavåg omkring år 986.

På styrbord side av Håkon [Sigurdsson] jarl var Sigurd, hans sønn, og med ham Eyvind Finnsson og Erlend Steik fra Namdalen, begge lendermenn og gjeve menn (…).39

Øyvind Finnsson var født på Sandnes i nåværende Alstahaug kommune, trolig på samme gård der Bård Brynjolvsson giftet seg i 879 og som Torolv Kveldulvsson arvet i 885 og ble drept på seks år seinere. Øyvind Finnsson satt trolig som lendmann for Sør-Hålogaland under Håkon Sigurdsson ladejarl og fram til sønnen Hårek av Tjøtta overtok som lendmann omkring 990, på den tiden Øyvind døde.

«Øyvind» i 2. vers av nasjonalsangen viser til Øyvind Finnsson Skaldespiller (o.920–o.990) som tjente for blant andre Håkon den gode Adalsteinsfostre (920–961). Øyvind Skaldespiller var med i slaget på Fitjar (961) der kong Håkon ble dødelig såret. Kort tid etter, diktet Øyvind minnekvadet Håkonarmål (Hákonarmál) over kongen. Det er dette Bjørnstjerne Bjørnson hadde i tankene da han formulerte dette verset av Ja, vi elsker (1864).

Dette landet Harald berget, med sin kjemperad.
Dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet korset med sitt blod,
Fra dets høye Sverre talet Roma midt imod.

Tore Hjort (-o.999) – Vågan
Tore Hjort var også lendmann for Håkon Sigurdsson ladejarl under Jomsvikingslaget i Hjørungavåg år 986. I Fagrskinna omtales han som en lendmann.

Tore Hjort nord fra Vågar, en lendermann.40

Snorre forteller også at der var Tore Hjort med på Håkon jarls side: «Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i flokken til Håkon jarl».41 Tormod Torfæus skriver i sitt verk Norges historie (1711) om Tore Hjort, med henvisning både til Flatøyboka og Heimskringla. Der skriver han at Håkon jarl møtte Jomsvikingene «med følgende fremstående menn fra kongedømmet: Han hadde i nærheten av seg selv Tore Hjort, en mann fra Hålogaland (…)». Og noen linjer lengre fram omtaler han Tore Hjort som en «herse i Vågan i Hålogaland».42 Sagaene forteller ikke hvor lenge Tore hadde vært jarlens lendmann. Trolig fikk han ombudet i nordre delen etter drapet på Alf Aptrkemba (o.980). Odd Snorreson nevner også Tore Hjort i sagaen han forfattet om Olav Tryggvason: Da de tre høyættede og rike stormennene i Hålogaland Hårek (syslemann fra Tjøtta), Øyvind Kinnrive (Steigen) og Tore Hjort (lendmann fra Vågan) fikk høre at Olav Tryggvason hadde tenkt seg dit for å by dem den nye troen, reiste de seg til motstand. De samlet menn til en hær, fordi de ikke ville etterkomme kongens kristningspåbud.43 Mens motstanden til Kongen tidligere gjaldt tap av makt, rikdom, tittel og ære, gjaldt motstanden denne gangen skifte av troen.

Våren etter at kongen snudde for hedningenes hær på Hålogaland, trolig 997, rustet kong Olav Tryggvason ut hæren sin igjen og dro nord til Hålogaland for å kristne landet. Der ble det en hard strid med mannefall. Tore Hjort flyktet inn mot land med mennene sine. Mens Tore Hjort sprang av gårde med kongen etter seg, ropte Olav Tryggvason til jakthunden sin: «Vige, ta hjorten!».44 Hunden løp da fram, hoppet opp på Tore Hjort og fikk stanset ham. Da kastet kongen et spyd etter Tore og drepte ham. Tore Hjort har fått et svakt ettermæle, fordi han kun var lendmann under Håkon jarl omkring 980–995, nektet å la seg kristne og ble drept av kong Olav Tryggvason.

Hårek Øyvindsson (o.965–1035) – Tjøtta
Hårek av Tjøtta, derimot, har fått stor omtale i ettertid. Han var sønn av lendmann Øyvind Finnsson. Morens navn er ukjent. Hårek ble gift med Ragnhild Arnesdatter fra jarlsætten på Giske.45 Selv om slektskapet og giftermålet var godt, så var han etter faren ikke særlig velstående.

En mann het Hårek, han var sønn av Øyvind Skaldespiller. Han bodde på en øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men var ættestor og svært dyktig. På Tjøtta bodde det dengang ikke få småbønder. Hårek kjøpte først en heller liten gård og flyttet dit. Men på få år hadde han fått av veien alle de bøndene som bodde der, slik at han nå eide hele øya, og der bygde han så en stor hovedgård. Hårek ble snart svært rik, han var meget forstandig og foretaksom. Han regnet seg i frendskap med Norges konger, og av den grunn hadde Hårek mottatt stor heder hos landets høvdinger.46

Hårek var, ifølge Snorre, ikke født og oppvokst på Tjøtta, men flyttet dit etter oppveksten. I Snorres kongesagaer omtales Hårek over et tidsrom på 40 år, fra 995–1035. I Olav Tryggvasons andre sommer som regent, tenkte kongen seg nordover til Hålogaland for å kristne der.

Men da han [Olav Tryggvason] kom nord til Bjørnør (nå Roan i Fosnes), fikk han høre fra Hålogaland at de har en hær ute der og tenker å verge landet sitt mot kongen.47

Etter flere taktiske disposisjoner og drap av en håløyghøvding, førte dette til at Olav Tryggvason våren 997 kunne dra til Hålogaland uten motstand. Ingen hadde da styrke nok til å tale kongen imot. Der satte han ting og kristnet overalt hvor han kom. Ett av disse stedene var på Tjøtta.

Kong Olav tok inn hos Hårek av Tjøtta, og der ble Hårek og alle mennene hans døpt. Ved avskjeden gav Hårek kongen mange gaver. Han ble kongens mann og fikk lendmanns rett og veitsler.48

Neste gang Hårek nevnes, er i sagaen om Olav den hellige. Før julen 1019 gikk det sendebud mellom Olav den hellige og Hårek om at kongen neste sommer hadde tenkt «å dra nord på Hålogaland og helt nord til landsenden» (Trinis, Kolahalvøya).

Hårek var noe eldre da dette hendte [o.54 år], og den gjeveste mannen på Hålogaland. Han hadde da i lang tid hatt finnehandelen og kongens syssel i Finnmarken. Av og til hadde han hatt den alene, og andre ganger delte han den med andre.49

Våren «Olafr kongr cristnadi Haloga land» (1020)50 holdt Hårek et gjestebud for kongen.

Hårek av Tjøtta holdt gjestebud for kongen, og der var det en stor mengde til stede, og det var et gildt gjestebud. Da ble Hårek lendmann. Kong Olav gav ham da de veitslene han hadde hatt av de forrige landshøvdingene.51

Mens Hårek i lang tid hadde hatt finnehandelen, finneskatten og lendmannsveitslene under tidligere regenter, var det først i 1020 at kong Olav den hellige formelt utnevnte ham til sin lendmann. Hårek fikk da opprettholdt de samme veitslene som fra sine tidligere forleninger. Kong Olav kan etter hvert ikke ha blitt særlig begeistret for Hårek som sin ombudsmann, for knappe tre år seinere delte han kongesysla nordpå i to.

Den samme våren gav kong Olav Åsmund Grankjelsson syssel på Hålogaland. Den andre halvdelen hadde Hårek på Tjøtta. Han hadde før hatt hele, dels til inntekter, og dels til len.52

Våren 1023 overtok hirdmannen Åsmund halvdelen av sysla på Hålogaland, på Håreks bekostning. Denne maktfordelingen endte med full strid mellom riksombudsmennene og frembrakte Håreks motstand mot kong Olav. Kongen kom samtidig i konflikt med en annen lendmann, Tore Hund.

Tore Toresson Hund (o.987–o.1032) – Bjarkøy
Tore Toresson Hund var lendmann både under Svein jarl, kong Olav den hellige og Håkon jarl for kong Knut av Danmark. Vanligvis omtales han kun under Olav den helliges tid, omkring 1022–1030. Tore Hund bodde på Bjarkøy i Nord-Hålogaland, i hvert fall i tiden under kong Olav, trolig på eiendommen Øvregård. Det fortelles ingen ting om når Tore Hund første gang fikk et riksombud, men han nevnes som lendmann under Svein ladejarl. Fra en interpolasjon i Olav den helliges saga, fortelles det om hvilke lendmenn som var med Svein jarl til Nesjarslaget palmesøndag 25. mars 1015.

Der var da med ham Einar Tambarskjelve mågen hans, Tore Hund, Aslak av Finnøy, Rut fra Vigg, Torgeir av Kveldrum og mange andre lendmenn.53

Etter at kong Olav hadde seiret over Svein jarl i sjøslaget utenfor Vestfold (1015), holdt han en samtale med stefaren Sigurd Syr. Da ville kongen blant annet ta Erling Skjalgsson og Tore Hund til seg som sine lendmenn hvis de avla ed til kongen, ellers ville de bli drept.

(…) uillde hann lata taka hondum Erling Skialgs son Þori hund Aslak af Finneyium. Rut af Uiggiu Þorgæir af Kuelldrum ok lata þa uinna æida konungi ok gerazst hans lender menn ella væri þeir drepner.54

Under slike vilkår valgte de fleste edsavleggelsen. Første gang Snorre nevner Tore Hund som Olavs lendmann, var da kongen gjennomførte sin kristningsreise til Hålogaland i 1020.55

Kong Olav ble den første delen av sommeren på Hålogaland og dro i alle tinglagene og kristnet alt folket der. Da bodde Tore Hund på Bjarkøy. Han var den mektigste mannen der nord [Nord-Hålogaland], og han ble kong Olavs lendmann.56

Tore Hund ble eds-bundet (eiðbundinn) til kong Olavs som lendmann først i 1020, men må da ha godtatt betingelsene for dette allerede etter Nesjarslaget i 1015. Hopper jeg til da kong Olav ba ut leidang våren 1027, for å reise en hær mot kong Knud den mektige, sendte han Finn Arnesson til Sør- og Nord-Hålogaland for å holde utskrivninger i alle tinglagene der. Da Tore Hund ankom stevnet i Vågan, med skipet han sommeren før hadde brukt til Bjarmeland, påla Finn ham å bøte for drapet på kongens hirdmann Karle og for å ha ranet kongens gods fra Bjarmelandsferden, nord i Lenvik. Tore Hund ble da pålagt en bot på 30 mark sølv. Reisingen av hæren hjalp kong Olav lite. Våren 1028 ankom kong Knut Norge. På fylkestinget i Nidaros ble kong Knut tatt til konge over hele Norge.

Tore Hund hadde dratt med kong Knut fra Danmark og var til stede. Hårek fra Tjøtta hadde også kommet dit. Han og Tore ble da lendmennene til kong Knut og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store landinntekter og overdro finneferden til dem, og dessuten gav han dem store gaver. Alle lendmennene som ville vende seg til ham, fikk rikelig både med landinntekter og løsøre. Han lot dem alle få større makt enn de før hadde hatt.57

Våren 1028 ankom kong Knut Norge. På et sommerting i Trondheimen, der menn fra åtte fylker var samlet, ble han tatt til konge over hele Norge. Der var det at Tore Hund og Hårek av Tjøtta ble kong Knuts lendmenn og fikk overdratt finneferden. Etter dette lot han sin frende Håkon Eiriksson jarl overta riket i Norge, før Knut returnerte til Danmark. Kong Olav hadde da mistet riket «av sine hender» og forlot Norge. Han dro til Gardarike med blant andre sønnen Magnus. Snorre forteller dette om hva som skjedde i Norge mens Olav oppholdt seg i Gardarike.

Tore Hund hadde hatt finneferden disse to vintrene, og han hadde begge vintrene vært lenge på fjellet og vunnet seg mye gods. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre til seg tolv reinsdyrskofter at ikke noe våpen bet på dem, enda mindre enn på en ringbrynje.58

Den Legendariske Olavssagaen oppsummerer hendelsene på denne måten.

Etter dette [drapene på Tore og Grjotgard, søstersønn til Tore Hund] drap Tore Hund tre av dei beste venene til kong Olav. Sidan gjorde kong Olav han fredlaus i heile Noreg. Tore flydde til Finnmark og var der i to vintrar.59

Under Stiklestadslaget i 1030 kom Tore Hund i kamp med Olav. Kong Olav hugg til Tore Hund over akslene, men kongens sverd bet ikke når den traff reinsdyrskoften. Kort tid etter kong Olavs fall, dro Tore Hund fra landet på pilegrimsreise til Jerusalem (Jorsal). Ifølge Snorre mente mange at han ikke kom tilbake derfra.60 Sigvart Tordarson skrev (o.1040) et dikt om Tore Hund og Olav den hellige fra dette slaget.

Åsmund Grankjellsson (o.1000–1050) – Langøya/Dønna
Så tilbake til våren 1023, da hirdmannen Åsmund Grankjellsson overtok halvdelen av sysla på Hålogaland. Åsmund var sønn av den rike bonden Grankjell eller Grankjetil (d.1028) på Hålogaland. Han finnes bare omtalt av Snorre, både i Olav den helliges saga og i Magnus den godes saga, foruten kilder avhengige av ham. Mens Tore Hund på Bjarkøy sommeren 1020 ble kong Olavs lendmann, kom Åsmund Grankjellsson med i hirden. Tre år seinere, den samme våren som kong Olavs sønn Magnus ble født,

(…) gav kong Olav Åsmund Grankjelsson syssel på Hålogaland. Den andre halvdelen hadde Hårek på Tjøtta. (…). Da Åsmund dro nordover, møtte han Hårek. Åsmund fortalte ham hvordan kongen hadde ordnet med sysselen, og han lot kongens jærtegn følge med. Hårek sa da at kongen fikk råde for hvem som skulle ha sysler: «Men likevel gikk ikke de forrige høvdingene slik fram at de minsket retten for oss som er ættbårne til å få makt av kongene, og gav den til bondesønner som ikke før har hatt slik mellom hendene».61

Selv om Hårek ikke likte å få halvert sysla, lot han Åsmund få ta imot sin del. Åsmund dro da først hjem til faren sin, deretter til syslen sin nord på Hålogaland. Da han kom til Langøya, den vestligste storøya i Vesterålen, tok han inn hos de rike og høyverdige mennene (auðgir ok virðingamenn miklir) Karle og Gunnstein.

Åsmund ble godt tatt imot der og ble der en tid. Han krevde sammen det han kunne få fra sysselen.62

Åsmund bodde da på gården til brødrene på Langøya. Med utgangspunkt fra Langøya, krevde han inn avkastningen av sysla. Senhøsten 1023 dro Åsmund sørover til kong Olav i Trondheim med avdråtten. Underveis drepte han Asbjørn Selsbane som hevn for drapet på kongens årmann Tore Sel. At drapet kom etter oppdrag fra kong Olav, bekrefter Den Legendariske Olavssaga.63 Vinteren 1026–1027 var Åsmund Grankjellsson tilbake ved sysselen sin på Hålogaland og var nå hjemme hos Grankjell, faren sin på Dønna. Der oppsto det en strid mellom Åsmund og Hårek om eggværet Åsvær.64 Dette passer med opplysningene til Snorre om roturen Hårek foretok en natt fra Tjøtta til «Grankjels gård» (Dønnes), en strekning på 6 mil.65 Av alle utvær i dette området har Åsvær også vært det største. Litt seinere på våren møtte de til forliksmøte hos kong Olav, som favoriserte Åsmund. Våren 1028 hevnet Hårek seg på Åsmund. Med nesten 80 mann omringet han huset til Grankjell og tente på. Der brant de Grankjell og mennene hans inne, mens noen ble drept utenfor.66 Åsmund var på den tiden hos kong Olav. Sagaen forteller ikke mer om konfliktene mellom Hårek og Åsmund da, og det går sju år før vi igjen hører om dem. Høsten 1034 fikk Magnus Olavsson «makt og kongedømme i Norge». Tore Hund hadde for lengst forlatt landet og Hårek fra Tjøtta satt hjemme på gårdene sine. Da kong Magnus kom til landet og bondefolket godkjente kongevalget på Øretinget i 1035, dro Hårek sør til Nidaros for å oppsøke kongen. Åsmund Grankjellsson var da hos kong Magnus, og fra loftsvalen oppdaget de Hårek som forlot skipet og gikk i retning kongsgården. Åsmund fikk da låne kongens øks, for begge ville hevne seg på Hårek for at han hadde vært med på fedrenedrapene. Ved Tverrstredet hogde Åsmund Hårek i hodet og det ble hans bane.67

Kong Magnus gav siden Åsmund len og syssel på Hålogaland, og der er det mange frasagn om stridigheter mellom Åsmund og Håreks sønner.68

Her går det fram at kong Magnus økte Åsmund Grankjellssons ombud fra bare å ha hatt kongesysla i den nordre delen til å bli både syslemann og lendmann i Hålogaland. Denne uroen varte trolig fram til Harald Hardråde kom til makten i 1046 og Åsmund døde noen år seinere. Det er først fra denne tiden (o.1035) at UiT-historikerne påstår rikskongene overtok håløyghøvdingenes finneskattlegging og -handel, mot alle nevnte kildeopplysninger.

UiT fornekter kilder om håløyghøvdingene
Ifølge boken Samenes historie fram til 1750 (2004) påstår UiT-professorene følgende.

Etter at striden med de håløygske høvdingene om retten til «finneskatt» og handel etter hvert endte med seier til rikskongedømmet på 1000-tallet, ble dette en kongelig rettighet.69

Overnevnte sitater fra kildene beskriver en annen historisk forklaring. Kong Harald Hårfagre skiftet til seg Hålogaland og Finnmark fredelig ti år før Hafrsfjordslaget og allerede fra år 875 utnevnte rikskongene egne lendmenn og syslemenn som sine «høvdinger» i Hålogaland og Finnmark, inklusiv finneferdene med handel og skattlegging og avdrått fra alle andre innbyggere i Nord-Norge. Alle kildestedene som beskriver dette, unnlater UiT-historikerne å nevne og de fornekter bruken av dette rikholdige kildematerialet fordi det motsier dem. Når de påstår at de bygger på kilder for å underbygge sine forklaringer, er dette ikke riktig, men nok en falsk tese.

Fotnoter

  1. Håvard Dahl Bratrein, Høvding, jarl, konge, Tromsø Museums skrifter XXXVII, 2018:125, 133, 147, 173, 202.
  2. H. D. Bratrein, 2018:77.
  3. Trond Gabrielsen, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850–1350, masteroppgave i historie, IAKH, Universitetet i Oslo, 2007:VI, 206 s., E-bok.
  4. Egilssoga, Norrøne bokverk, 9. utg., 1994:21. Jf. Tormod Torfæus, Norges historie, bd. II, 1711/2008:296-297.
  5. Egilssoga, 1994:21, note 1. Andre betydninger av veitsle er 2) å gi opphold med kost og losji for konge og embetsmenn med følge, 3) det å ha opphold på en gård og 4) eierskap til jordegods.
  6. Egilssoga, 1994:21.
  7. Tormod Torfæus II, 1711/2008:296.
  8. Egilssoga, 1994:23, 25-26.
  9. Egilssoga, 1994:23.
  10. Usikkert hvilket år dette skjedde, men jeg har tatt utgangspunkt i Hafrsfjordslaget hendte i år 885.
  11. Norr. jærtegn, bevis for at en farer med sannhet.
  12. Egilssoga, 1994:24-25.
  13. Tormod Torfæus II, 1711/2008:303.
  14. Egilssoga, 1994:28. Løysing er en frigjort trell.
  15. Egilssoga, 1994:33. Jf. Tormod Torfæus II, 1711/2008:316.
  16. Egilssoga, 1994:35.
  17. Egilssoga, 1994:47-48.
  18. B. Berglund, Tjøtta-riket. En arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser på Helgelandskysten fra Kr.f. til 1700 e.Kr., 1995:202-203.
  19. Inger Storli, Hålogaland før rikssamlingen. Politiske prosesser i perioden 200–900 e.Kr., 2006:157.
  20. H. D. Bratrein, 2018:105.
  21. Egilssoga, 1994:29,32.
  22. Egilssoga, 1994:37.
  23. Egilssoga, 1994:37, «várveitsle», kongelig embete, forlening, som en gunstbevisning, jf. Tormod Torfæus II, 1711/2008:320.
  24. Egilssoga, 1994:38.
  25. Tormod Torfæus II, 1711/2008:320.
  26. Egilssoga, 1994:39.
  27. Fagrskinna, 1972:46 og 1926:30. Eller, «hann fór norðr á Finnmörk ok alt til Bjarmalands með hernaði; i þeirri ferð sá hann fyrsta sinn Gunnhildi; þá var hon á fóstri ok at námi með Mattul Finnakonúngi, sá var allra fjölkunnastr», i kap. «Ættartal Norges konúnga» i Ant. russ. II, 1852:92; P.A. Munch/C.R. Unger, Fagrskinna, 1847:17; Finnur Jónsson, 1902-1903:30, med mindre skrivevarianter.
  28. Saxo Grammaticus, Saxos Danmarkshistorie (Gesta Danorum), 2000:406.
  29. Tåtten om Bodvar, 1962:63-93; «Boðvars þáttr», i «Saga af Hrólf Konúngi Kraka ok Köppum hans», Fornaldar sögur Nordrlanda; eptir gömlum handritum, 1. bd., 1829:47-72.
  30. Soga om Rolv Krake. Med Bjarkemål, 1962:138-150; «Brot Bjarkamála enna fornu», Fornaldar sögur Nordrlanda; eptir gömlum handritum, 1. bd., 1829:110-112.
  31. Se Bjarkemål I, Soga om Rolf Krake, 1962:138-139 og Bjarkemål II (Saxo) samme sted s. 140-150.
  32. Vers 1 og 2 i Bjarkemål, 1962:138; Snorre Sturluson II, 1997:58 og Tormodståtten, 1978:105-111.
  33. Hallvard Lie, «Bjarkamá»l, KLNM, bd. 21, 1982:121-124; Adolf Steen, Samene, emner og oppslag, 1968:64.
  34. Bjarkerimer I-IV, 1962:63-93.
  35. Jf. Oluf Rygh, Norske Gaardnavne, Finmarkens amt, bd. 18, 1924:301 der eldre navneformer på Vardøy var Vargeyiar (Isl. Ann. 1307), Varghæya (DN VIII 137, 1340) og Vargøyene (Orvar-Odds saga).
  36. Bjarkøy var en kjent markedsplass i vikingtiden og lå sentralt til under finne- og bjarmelandshandelen, jf. Anton Wilhelm Brøgger, Gamle emigranter. Nordmennenes bosetning på norskehavskystene, 1928:32.
  37. Flateyjarbók 1860–1868; Håvard Dahl Bratrein, «Sagalitteraturen – ei viktig kilde til vikingenes liv», Ottar nr. 305, 2-2015:14.
  38. Knut Robberstad, Mostertinget 1024 og Sankt Olavs Kristenrett, Stensilserie nr. 8, Inst. for privatrett, UiO, 1974:8.
  39. Fagrskinna 1926:99. Sml. Odd munk Snorresson, Soga om Olav Tryggvason, 1977:57.
  40. Fagrskinna, 1926:99.
  41. Olav Tryggvasons saga, 1997:150; P.A. Munch, Det norske Folks historie, bd. I.2, 1853:116.
  42. Tormod Torfæus III, 1711/2008:296-297.
  43. Saga Olafs Konungs Tryggvasunar, 1853:31-32; Odd munk Snorresson, Soga om Olav Tryggvason, 1977:89.
  44. Olav Tryggvasons saga, 1997:178. Tormod Torfæus III (1711/2008:349) og Soga om Olav Tryggvason, etter Odd munk Snorresson (1977:54) beskriver hvordan Olav Tryggvason hadde tilegnet seg denne hunden.
  45. Olav den helliges saga, del I, 1997:303.
  46. Olav den helliges saga, del I, 1997:299.
  47. Olav Tryggvasons saga, 1997:168.
  48. Olav Tryggvasons saga, 1997:177; P.A. Munch, bd. I.2, 1853:323.
  49. Olav den helliges saga, del I, 1997:299. Delt med Tore Hjort (990–995) og Tore Hund (1020–).
  50. Islandske Annaler, 1888/1977:316 («Gottskalks Annaler», 1020).
  51. Olav den helliges saga, del I, 1997:300.
  52. Olav den helliges saga, del I, 1997:323.
  53. Flateyjarbók II 41, i Den store saga om Olav den hellige, 2. bd., 1941/1988:763 (egen oversettelse).
  54. Flateyjarbók II 46, i Den store saga om Olav den hellige, 2. bd., 1941/1988:765.
  55. Olav den helliges saga, del I, 1997:299.
  56. Olav den helliges saga, del I, 1997:300; Den store saga om Olav den hellige, 1. bd., 1941:260.
  57. Olav den helliges saga, del II, 1997:27.
  58. Olav den helliges saga, del II, 1997:48.
  59. Den Legendariske Olavssaga, 2000:77.
  60. Olav den helliges saga, del II, 1997:96; Den Legendariske Olavssaga, 2000:101.
  61. Olav den helliges saga, del I, 1997:323.
  62. Olav den helliges saga, del I, 1997:323-324.
  63. Den Legendariske Olavssaga, 2000:57.
  64. Håløygminne, hf. 2, 1945:70-71.
  65. Olav den helliges saga, del II, 1997:26.
  66. Islandske Annaler, 1888/1977:107 («Annales regii», 1028), 317 («Gottskalks Annaler», 1028) og 468 («Oddveria Annall», 1028).
  67. Snorre II, Magnus den godes saga, 1997:96. Etter sagaens ordlyd synes det som om Hårek ble drept straks kong Magnus ankom Trondheim i 1035. P.A. Munch (bd. I.2, 1853:848, note 2) reagerer på at dette skjedde da, ettersom kongen bare var 11 år, men hevder at det høyst sannsynlig hendte 1039 eller 1040.
  68. Magnus den godes saga, 1997:97.
  69. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, Samenes historie fram til 1750, 2004:138-139.

Finnmark Forlag © 2008