Svak kildebruk og manglende kildegransking

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
29. april 2022

Et gjennomgående trekk ved undersøkelser av historieproduksjonen ved Universitetet i Tromsø (UiT), er den svake kildebruken. En av grunnene til dette er at historikerne der har prioritert og konsentrert seg om samenes historie, som er en språkfattig kultur med få skriftspråklige levninger. En annen hovedgrunn er at historikerne ved UiT har konsentrert de historiske forklaringene omkring en felles forståelse og en faktisk etablert kunnskap, slik at det holder for dem å henvise til hverandre. Historie er imidlertid kunnskaper om mennesker og samfunn i fortiden. Og for å rekonstruere denne fortida, trengs det historiske undersøkelser og framstillinger av levninger og kilder. Dette kan være skriftlige og muntlige kilder, fysiske miljøer og konstruksjoner, huskeråd og gjenstander eller biologiske og organiske rester.

Men, kilder og levninger må undersøkes faglig og vitenskapelig og analyseres før vi kan ta dem i bruk. Til dette finnes det et sett av analysemetoder og håndverksregler som forteller oss hvordan vi skal behandle kildene for å få ut den optimale objektive historiske informasjonen. Dette kalles kildekritikk eller også kildegransking og innebærer en systematisk tenkning omkring bruken av kildene. Vi må derfor forholde oss til visse regler og verktøy for bruk av kilder og vi må gjennomføre en systematisk kritisk tenkning omkring dem. Derfor må vi foreta en vurdering av kildene før vi begynner å rekonstruere historie som vi er ute etter å forklare. Og vi bør hele tiden reise kritiske spørsmål, for historien er ikke fortalt en gang for alle, alltid.

Motforestillinger til «faktisk etablert kunnskap»
I artikkelen Trekk fra Nord-Norges historie til og med 2. verdenskrig (1978) gir forfatteren Einar Niemi sine historiefaglige råd til hvordan leserne skal fordype seg i historisk stoff.

(…) stoffet vil bli forsøkt presentert slik at leserne bør få en følelse av at fortida ikke er uproblematisk, at historien er noe historikerne har rekonstruert ut fra visse kilder og metoder. Historisk viten er derfor ikke sikrere enn tolkningen av kildene tilsier. Og leserne bør vite at fortida ikke er rekonstruert en gang for alle. (…) Historiefaget får ikke mening før vi blir så vidt interessert at vi føler nysgjerrighet, at vi stiller spørsmål og inntar kritiske holdninger.1

Etter mange år og enda flere artikler og bøker, begynner folk virkelig å forstå at historien om Nord-Norge er noe Einar Niemi og hans historikerkollegaer ved UiT har «rekonstruert», for ikke å si «skapt». Og, i tråd med Einar Niemis historiefaglige anvisninger, begynner folk å føle nysgjerrighet, stiller spørsmål og inntar kritiske holdninger til de historiske tolkningene fremført av forskere ved UiT. Slik skriver den historieinteresserte leseren Vegar Einvik Heitmann dette i Nordnorsk Debatt under overskriften Lyngstuva: mer tvetydig enn framstilt? (2018).

De historiske tolkningene fremført av forskere ved UiT har vakt harme blant en rekke historie (og politisk) interesserte nordlendinger og finnmarkinger ettersom disse er uløselig knyttet til betente temaer som omhandler historieforståelse, identitet og retten til land og vann.2

Det har gått 40 år, og nå må Einar Niemi svare for sine historiske framstillinger. I kronikken Lyngstua og kampen om grensen (2018) roser han ikke lenger denne kritiske nysgjerrigheten til leserne. Nå går han til angrep på de som «stiller spørsmål og inntar kritiske holdninger» til historikerne ved Universitetet i Tromsø sine forklaringer.

Den pågående debatten om Lyngstua er ikke ny, men en gjentakelse i flere runder over mange år. Og mønsteret er det samme hver gang: En eller flere av en gruppe debattanter går til angrep på historikere og arkeologer ved Universitetet i Tromsø, med sterke påstander om historieforfalskning som ledd i same-politisk aktivisme.

(…) Den ensidige vektleggingen av enkeltkilder som «bevis», slik motdebattantene gjør, strider jo også med grunnleggende regler for kildekritikk, kontekstualisering og årsaksforklaringer. Slik bruk grenser til «kildefetisjisme» og «monokausalitet».3

Etter fire tiår som historiker har Einar Niemi glemt at han en gang i tiden oppfordret leserne til å stille spørsmål og innta kritiske holdninger til det han skrev. I kronikken Urfolk, politikk og forskning – en evig slagmark? (2017) uttaler han seg nå slik: «Mye av motforestillingene mot faktisk etablert kunnskap er trist lesning».4

Problemene til Einar Niemi og hans historiekolleger er deres svake kildebruk og manglende kildegranskinger. Historikerne ved UiT tror at de har «etablert faktisk kunnskap» i sin rekonstruksjon av historien, men uten å ha gått den nødvendige veien om aktiv kildebruk. Denne «etablerte faktiske kunnskapen» er deres sannhet og den eneste riktige forklaringen for dem. Derfor blir alle motforestillinger en trist lesning. Men Einar Niemi er ikke den eneste som bruker få kilder i sin helhetlige historiske beskrivelse.

«… på trods af de få kilder …»
I en bokmelding av boken Rex insularum, The King of Norway and His ‘Skattlands’ as a Political System c.1260 – c.1450 (2014), redigert av Steinar Imsen, kommenterer Kurt Villads Jensen (2016) også bokens siste kapittel som er skrevet av historieprofessor Lars Ivar Hansen ved UiT.

Det sidste afsnit er Lars Ivar Hansens om Hålogaland og Finnmarken og vel et af bogens mest vellykkede, fordi det på trods af de få kilder lykkes at give et helhedsbillede, hvor natur, strukturer og identiteter i et grænseområde mellom Norge og Novgorod alle inddragen og behandles kyndigt og velskrevent.5

Det er typisk for historikerne ved UiT å modellere troverdige fortellinger uten vesentlig kildebruk. Historieskrivning av denne arten har ofte lite å gjøre med historievitenskapelig metode. En kan godt skape en god fortelling uten bruk av historiske kilder, men da blir det ikke historie. Da blir det et skjønnlitterært forfatterskap. Og det er dette som er kjernen i forskjellen mellom en faghistoriker og en forfatter. Det som skiller disse to kategoriene er faghistorikernes henvisning til og kritisk bruk av kildeskrifter, levninger eller informanter. «De historiske tolkningene fremført av forskere ved UiT» og som «har vakt harme» nordpå, skyldes at de verken bruker kildene objektivt, anvender kildekritikk eller benytter riktig tilpassede historiefaglige vitenskapsteorier og -metoder. I stedet innlegger de sine egne, personlige meninger samt forforståelser og holder seg til felles framstillinger innenfor eget nettverk.

Eksemplet «Petter Dass-feiden» (2007–2008)
Som eksempel på bruken av andres konklusjoner som sine kilder, vil jeg gå tilbake til tesen Anvender en autoritativ perspektivisme – «postmodernismen» (2016). Der trakk jeg fram Einar Niemi som i 2007–2008 kritiserte historikeren Kåre Hansens store bokverk om dikterpresten Petter Dass. Han mente det var et opplagt savn at boka om Petter Dass «mangler teoretisk refleksjon og metodisk avklaring» og som historiefaglig arbeid har boka opplagte svakheter gjennom en «manglende forskningsmessig plassering».6 Oversetter jeg denne postmodernistiske formuleringen, så kritiserer professor Einar Niemi her forfatteren for å ha gått ut av nettverksselskapet og ikke tatt utgangspunkt i konsensusen ved UiT, det rådende synet om den store nordnorske dikterhøvdingen Petter Dass. En annen historieprofessor, Øystein Rian ved Universitetet i Oslo (UiO), gikk da offentlig ut og tok bokas forfatter i forsvar ved å vise til at han selv «har erfart manges uheldige utslag av at forfattere bruker andres konklusjoner som sine kilder – det er dessverre et utbredt fenomen i historisk litteratur».7 Når historikerne ved UiT forvalter et perspektiv, vil de at alle andre skal ta det samme perspektivet eller ha den samme forskningsmessige plasseringen. Denne autoritative perspektivismen her, er ensrettingens positur, og finnes utbredt brukt ved UiT.

«Forsøker å konstruere en akseptabel intern utviklingshistorie for samefolket»
I tesen Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer» (2015) kom jeg inn på UiTs urbefolkningsteori, og fremla deres syn slik. Hvordan ble samer etniske samer? Samene i Fennoskandia var ikke samer da de ankom landområdene, de ble til samer etter hvert. Dette spørsmålet og svaret gir professor i eldre historie ved Universitetet i Tromsø Lars Ivar Hansen og professor i arkeologi samme sted, Bjørnar Olsen, i boken Samenes historie fram til 1750 (2004).

Uavhengig av når det skjedde, og med hvem man samhandlet, tror vi at dette er et fruktbart perspektiv for å forstå tilkomsten av samisk etnisitet blant fangstbefolkningen i Fennoskandia. Med det mener vi samisk etnisitet som en kulturell identitet vis-à-vis andre grupper, dvs. en identitet som dannes gjennom bevisstheten om ens egen kulturelle forskjellighet fra andre.8

Som forskere og fagfolk skal en være forsiktig med «å tro», i hvert fall hvis en bygger hele sin historiske forklaringsramme på en slik sosialantropologisk teorihypotese uten noen annen kildeoppbygging. En av de som har reagert på denne forklaringen er prof. em. i historie ved Universitetet i Oslo, Ole Jørgen Benedictow. I avisa VG kommenterte han samefolkets urfolksstatus i «replikken» Er samene eller det norske folk urfolk i Norge? (2018).

Innvandringsteorien for samefolket er blitt politisk ukorrekt, og overstyrer fri forskning. [L. I.] Hansen og B. Olsen forsøker å konstruere en akseptabel intern utviklingshistorie for samefolket i Norge fra 1000 tallet før vår tid, men er avhengig av å kjede sammen en serie hypoteser og spekulative konstruksjoner for å få det til. (…) Det er ikke uvitenskapelig når premissene er klare, men fordi usikkerhetsfaktorer er multiplikativt relatert, blir sluttresultatet veldig usikkert og nærmes en akademisk tankeøvelse.9

En av nestorene innen historisk forskning i Norge, Ole Jørgen Benedictow, kritiserer Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen ved UiT for «å kjede sammen en serie hypoteser og spekulative konstruksjoner». Benedictow slår fast at «det er faglig uriktig at samene er urfolk».

Kildebruk erstattes med subjektive forklaringer
Tidligere har jeg forklart at historikerne ved UiT Skjuler ensretting bak vage og upresise formuleringer (2016). Faghistorikere skiller vanligvis mellom tre grader eller nivåer av pålitelighet. Disse gyldighetsbegrepene for å forklare en historisk hendelse er ifølge læreboken enten å angi noe som «sikkert», altså en nødvendig sammenheng, som «sannsynlig», det vil si at det foreligger tilstrekkelige forbindelser, eller som «mulig», mulighetslover, noe kan ha skjedd. Fagmiljøene ved UiT unnlater å bruke disse forklaringsnivåene. I stedet opererer de med sine egne upresise uttrykk, som eksempelvis «skal vi tro», «vi regner med», «samler seg om», «kan ha vært», «tror det er et fruktbart perspektiv», «har trolig å gjøre med», «antas å ha vært» og så videre. Denne valhendte måten å beskrive hendelsene på kan ikke motsies, fordi den er subjektiv og ikke bygger på kilder, den lar seg ikke etterprøve, den er bare noe de antar eller regner med.

Problemene oppstår særskilt når de til tross for sine vage og upresise beskrivelser, alltid ender opp med sine usikre alternativer. Når de i tillegg henviser til hverandre i nettverket, som står for nøyaktig de samme vage synspunktene, framstår denne dikotomiske metoden som autoritær og ensrettende. Og den blir heller ikke mindre autoritær når de angriper kritiske røster. Dette viser at fagmiljøet rundt UiT har erstattet kildebruk og vitenskapelige teorier og metoder med spekulative antakelser, politisk synsing og sosialantropologiske hypoteser.

Forskjellen mellom historikeren og samfunnsviteren
Under teoridelen, manglende og spekulative forskningsmetoder, har jeg vist at historikerne ved UiT anvender vitenskapsteorier og metoder hentet fra samfunnsvitenskapen som de så uriktig anvender på det humanistiske faget historie. På denne måten tar de i bruk helt andre «kilder» samtidig som de bringer politikk inn i faget historie. Bjørg Seland forklarer forskjellen mellom historikeren og samfunnsviteren slik i Historisk tidsskrift (2015).

Der historikeren helst arbeider med mer avgrenset empiri og så langt det er mulig bygger på primærkilder, vil samfunnsviteren (…) hente sitt empiriske materiale fra statistikk og ulike typer oversiktslitteratur.10

Ved UiT har de slått sammen disse vitenskapene i ett stort fakultet bestående av både samfunnsvitere, humanister og lærere. Resultatet av dette synes godt i deres arbeide, der de sammenblander politikk, samfunnsfag og historie. Dette vises også gjennom flere av deres tverrfaglige prosjekter. På denne måten binder de opp alle til å mene det samme og ha «den samme faktisk etablerte kunnskapen».

Unngår konfrontasjoner med kildene
Det som kjennetegner historikerne ved UiT er at de unngår å prøve holdbarheten i sine historiske oppfatninger ved konfrontasjon med kildene. I stedet henviser de til kollegaer som forfekter de samme oppfatningene. Videre unngår de å trekke kritiske og motstridende drøftelser inn i framstillingene. På denne måten får ikke leseren mulighet til å vurdere holdbarheten av de synspunkter som historikerne ved UiT legger fram. Kanskje er det derfor at deres historiske framstillinger «har vakt harme» blant historisk interesserte folk i nord.

Fotnoter

  1. Einar Niemi m.fl., Trekk fra Nord-Norges historie, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1978:11-12.
  2. Vegar Einvik Heitmann, Lyngstuva: mer tvetydig en framstilt?, http://nordnorskdebatt.no 27.01.2018.
  3. E. Niemi, Lyngstua og kampen om grensen, http://nordnorskdebatt.no 29.01.2018.
  4. E. Niemi, Urfolk, politikk og forskning – en evig slagmark?, http://nordnorskdebatt.no 30.04.2017.
  5. Historisk tidsskrift, bind 95, nr. 2-2016:313.
  6. E. Niemi, «Kåre Hansen: Petter Dass – mennesket, makten og mytene; forspilte muligheter?», HIFO-nytt nr. 4-2007:12-14.
  7. Øystein Rian, «Petter Dass-feiden. Svar til Einar Niemi», HIFO-nytt nr. 1-2008:29.
  8. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004:38.
  9. Ole Jørgen Benedictow, «Er samene eller det norske folk urfolk i Norge?, VG, 12.01.2018.
  10. Bjørg Seland, Historisk tidsskrift nr. 5-2015:442.

Finnmark Forlag © 2008