Villreinjakt i Kina – Oroqenernes tapte tradisjoner

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 180, fredag 18. september 2009 s.11.

Det finnes over 3 millioner ville reinsdyr i verden i dag, inklusiv det nordamerikanske reinsdyret caribou.1 Flere av disse reinsdyrstammene finnes i Kina. Av de etniske minoritetene der, er det særlig evenkiene som har levd av å temme reinsdyr, mens det er oroqenerne som har drevet med villreinjakt helt fram til våre dager. Hvem er så dette folkeslaget i Kina?

Oroqen er en av de minste 56 etniske grupperingene i Kina og har en populasjon på 8.200 personer (2000).2 Dette folketallet har svingt opp og ned på 1900-tallet, men viser i dag en jevn økning. I 1917 talte gruppen 4.000 individer, men sank til 3.700 i 1943 for så å falle brått til 2.250, ifølge folketellingen fra 1953. Deretter har denne etniske minoriteten steget jevnt og trutt til 4.100 i 1982 og passerte 7.000 i 1990, ifølge den nasjonale folketellingen.3

bilde 1
Bilde 1: Jegere fra Oroqen-stammen i Kina (Kilde: Wang Can, Ethnic Groups in China, 2004:115).

Gamle boplasser
Oroqenerne bor i dag i den autonome regionen Indre Mongolia og naboprovinsen Heilongjiang, altså i de samme kinesiske regionene som de evenkiske reinnomadene. Flesteparten av oroqenerne lever i Oroqen Selvstyrte Fylke («Oroqen Autonomous Banner»), som dekker et område på 55.000 kvadratkilometer (større enn Finnmark, Oslo og Akershus til sammen). Dette området befinner seg i de Store Hinggan Fjellene, mellom byen Jagedaqi og Heilongjiang provinsen helt nord i Kina, der hele 97 prosent av landarealet utgjør skogkledde taigaområder. Men som evenkiene, heller ikke denne folkegruppen har levd her all sin tid.

bilde 2
Bilde 2: Oroqenere fester bark på shirenjuu
(Foto: China Nationalities Museum, 2008).

Oroqenernes historie
Oroqenernes kjerneområder i oldtiden var trolig Altai, det store fjellandskapet i Sentral-Asia på grensen mellom Russland, Kasakhstan, Mongolia og Kina. Ut fra blant annet funn fra Altai av en hest kamuflert med et dekken som illustrerer reinsdyr og 2000 år gamle helleristninger sør i Sibir som avbilder reinsdyr for ridning, drøfter forskere dette som indikasjoner på både villreinfangst og reindrift der over lang tid.4 I tillegg til at språket, slik som navnet, indikerer dette. Oroqen, også stavet orochen, betyr visstnok både «folk som bruker reinsdyr» og «folk som lever i fjellene».5 Forfedrene deres skal ha tilhørt oldtidsfolket kjent under navnet shiwei. Folkegruppen beveget seg da nordøstover og befant seg i de Ytre Xing’an Fjellene og nord for Kina i middelalderen. Under de russiske invasjonene på 1600-tallet, forflyttet de seg nærmere de Større og Mindre Xing’an Fjellene og i løpet av Qing dynastiet (1644-1911) ble oroqenerne innrullert i den mandsjuriske hæren, der de forsvarte det nordøstlige kinesiske territoriet mot russerne og japanerne.

Oroqenerne språk
Talespråket til oroqenerne tilhører samme språkgruppe som evenkiene.6 Disse folkegruppenes språk er så likt at de forstår 70 prosent av samtalen til hverandre. Språklig sett tilhører oroqenerne en tungusisk del av den mandsjutungusiske gruppen av altaiske språk. Noe eget skriftspråk har de imidlertid ikke, så de fleste oroqenerne har lært seg å lese og skrive kinesisk etter han-majoriteten på 1,2 billiarder kinesere.

Tradisjonell livsstil
Oroqenerne har etter dette levd i generasjoner i de Store og Mindre Hinggan Fjellene, der de har livnært seg av kollektiv jakting, sanking av naturen og drevet med fiske. Uavhengig av hvem som la ned viltet eller fikk fangsten, delte de utbyttet likt, også med de gamle og unge i stammen som ikke hadde deltatt. Oroqenernes tradisjonelle livsstil har således inntil nylig vært å streife rundt i de store, jomfruelige urskogene på jakt, noe de er eksperter i. Her har hester og jakthunder spilt en viktig rolle. Oroqenerne har en egen hardfør hesterase med ekstra store hover for å hindre dyrene i å synke ned i sumper og myrer. Fra hesteryggen er de eksperter i å skyte på viltet med gevær. Både kvinner og menn deltar i jakten.

Deres tradisjonelle klesdrakt er vanligvis laget av skinn, som er både varmt og behagelig. Om vinteren bærer de drakter laget av pels, mens de i sommerhalvåret bærer klær sydd ut av lær. Et karakteristisk trekk ved folkegruppen, er deres tradisjonelle hodeplagg som er laget ut av et helt rådyrshodeskinn med geviret intakt. Dette gir dem den beste kamuflasjen under jakten. En annen klesstandard for oroqenerne er kappen, som brukes både av menn og kvinner, unge og gamle.

bilde 3
Bilde 3: Oroqensk tradisjonell hodeplagg av rådyr brukt under jakt.
(Foto: André Eichman, Geographical)7

Oroqenerne er også glade i å synge og danse. Repertoaret inneholder ofte en lovprising av naturen, kjærligheten, jakten og kampen for tilværelsen. Til musikken bruker de en type munnharpe, pengnuhua, og en tradisjonell håndtromme eller runebomme, wentuwen. Disse instrumentene bruker de også under jakten, ettersom de gir toner veldig like fuglenes plystring og dyrenes skratting.8

Stammeoppbygging
I Hinggan Fjellene drar de på jaktekspedisjoner i grupper. Slike grupper utgår ofte fra folk av samme klan eller siida. Hvert slik klansamfunn, kalt for wulileng, består av fem til et dusin familier, og som nedkommer fra en mannlig stamfar. Disse utgjør en selvstendig økonomisk enhet. De praktiserer monogami, men tillater kun giftemål utenfor sin egen klan. Stammelederen velger de selv. Innenfor wulilengene, har de historisk levd som et kollektivbruk der all produksjon av redskaper og verktøy er felles eie. Etter hvert som denne driftsformen forsvinner, endres også dette historiske kollektivmønsteret og livsformen individualiseres og privatiseres.

bilde 4
Bilde 4: Oroqensk sommertelt shirenjuu med bjørkebark. (Foto: Trond Gabrielsen, juni 2008)

Tradisjonelle boliger
Historisk har oroqenerne bodd i flyttbare kjegleformete «telt», lik den samiske lávvu og den indianske tepee, men gått under navnet shirenjuu eller bare juu og cuoluozi, etter navnet på de bærende trestammene. Utvendig kledning varierer etter årstiden. Om sommeren kles bærekonstruksjonen inn med neverbark, mens de om vinteren bruker dyreskinn. Med kløv eller sleder frakter de alt sitt utstyr fra plass til plass; telt, ski, vakre bjørkekanoer, jaktutstyr, kokeutstyr og annet.

Men ikke alt trekker oroqenerne med seg når de drar ut på jakt. På steder der de periodisk vender tilbake, bygger de laftete bygninger som de plasserer på stolper opp fra bakken eller på avkuttete trær som står slik plassert at de danner et rektangulært fundament. Disse laftete bygningene brukes til forrådslager eller kornmagasin, og har sterke likheter med våre stabbur eller áiti.

bilde 5
Bilde 5: Oroqensk forrådslager på trestolper (Foto: Trond Gabrielsen, juni 2008).

Permanente boliger
Da Folkerepublikken Kina ble dannet, etter den kommunistiske revolusjonen i 1949 og oroqenerne var på sitt laveste antall, begynte flere av de omstreifende jegerne å skifte til faste boplasser. Dette skyltes blant annet mindre tilgangen på vilt og at utleie av hester ble en viktigere næringsvei for enkelte. Denne trenden ble ytterligere forsterket i 1952, da regjeringen startet meg bygging av permanente bosetninger i et dusin landsbyer i Heihe-området for 300 oroqenske familier. Flere av familiene gikk etter hvert også over til å dyrke jorden eller tok seg arbeid i skogsindustrien, som var under rask vekst. Tidlig på 1960-tallet ble jakt på vilt i Store Hinggan fjellene sjeldnere og jegerminoritetene «kunne ikke lengre overleve på jakt alene», skriver Ingo Nentwig i artikkelen Reminiscences About the Reindeer Herders of China.9 Da oroqenerne ble pålagt et forbud mot den tradisjonelle, kulturelle jaktingen i 1996, opphørte denne århundregamle livsformen på jakt etter rein, rådyr og andre villdyr. Likevel forstetter folkegruppen med andre deler av sine kulturtradisjoner som utskjæringer på bark, skinnarbeider og broderinger. De fortsetter også med sine tradisjonelle feiringer av Vårfestivaler, Dragebåtfestivaler og Midthøstfestivaler.

Religion og kultur
Flertallet av oroqenerne og evenkiene i Kina tror på animisme. Det vil si at deres religiøse forestillinger er at alle gjenstander og fenomener i naturen har en sjelelig kjerne. De tilber også sine forfedre og -mødre. Imidlertid er de som bor stedfaste i landlige omgivelser ofte tilhengere av lamaismen, den tibetanske formen for buddhisme, mens noen innenfor Chenbaerhu fylke tror på den østlig-ortodokse kirken.

Kulturelt tror flertallet av dem på sjamanisme, kanskje ikke så rart ettersom selve begrepet sjaman opprinnelig kommer av det tungusisk-evenkiske ordet šamán, som betyr «den som vet, har kunnskap» og at Sibir i alminnelighet betraktes som dets klassiske hjemland.10 Etnologer hevder at sjamanisme er spesielt for tungusernes, evenkienes og oroqenernes kultur og spesielt for urfolkene i Sibir, basert på fellestrekkene ved ritualer.11 Disse transeritualene, der sjamanen kommer i den «øvre» eller «nedre» verden hvor de åndelige maktene bor, er svært lik den samiske noaidens teknikker.

Fotnoter

  1. Reindeer, wild, The Saami. A Cultural Encyclopaedia, Finland, 2005:301.
  2. Wang Can, Ethnic Groups in China, China Intercontinental Press, mai 2004:115, ISBN 7-5085-0490-9.
  3. People’s Daily Online: The Oroqen ethnic minority, http://english.peopledaily.com.cn/data/
    minorities/Oroqen.html     (15.08.2008).
  4. Kjell-Åke Aronsson, Ch.2.7 Siberian Reindeer Herding, Forest Reindeer Herding A.D. 1-1800, Archaeology and Environment 10, University of Umeå, 1991:18.
  5. S. Chambers 2007.
  6. Nadezhda Bulatova & Lenore Grenoble, Evenki, Lincom Europa, Language of the World/Materials 141, München, 1999:3.
  7. Sam Chambers, Farewell to the Orochen, Geographical, Dec. 2007, Kent, UK, http://www.geographical.co.uk/Features/
    Orochen_people_Dec_07.html (18.08.2008).
  8. People’s Daily Online: The Oroqen ethnic minority, 2008:2.
  9. Cultural Survivial Quarterly, Vol.27 No.1, 2000:37, egen oversettelse.
  10. Rane Willerslev, Soul Hunters. Hunting, Animism, and Personhood among the Siberian Yukaghirs, University of California Press, 2007:200.
  11. Sjamanisme fra Wikipedia (07.08.2008).

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008