Eldre straffemetoder i Finnmark – (1) «steile og hjul»

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 150, lørdag 7. august 2010 s. 9.

I Finnmark ble det gjennom middelalderen og fram til nyere tid praktisert noen av de groveste og brutaleste avstraffelsesmetoder vi kjenner til i vår vestlige kulturkrets. Noen av metodene som var i bruk i Finnmark og Vardøhus len var så barbariske at selv heksebrenningen kan virke human. I en serie framover vil jeg beskrive noen av disse straffemetodene. Først ute er «steile og hjul».

Kilder om disse straffemetodene er få og spredte, men likevel troverdige nok til å få et lite innblikk i hva som har eller kan ha foregått nordpå av avstraffelser fra tidlig historisk tid. Opplysningene om disse finnes i det norrøne sagamaterialet og annet eldre kildemateriale, eldre lovmateriale, innen toponomastikk (studiet av stedsnavn), kartverk og kalkmalerier samt innen middelalderens visediktning og legendelitteratur.1 I tillegg kan disse sammenstilles med nordisk og europeisk kildemateriale som berører emnet.

«Steile og hjul» eller «radbrekking»
Steile og hjul («steiell ok hjól») var en dødelig tortur- og straffemetode og har navnet sitt etter det strafferedskapet som ble brukt. Dette besto av et hjul (norr. hjól) som ble festet øverst på en oppreist stolpe (norr. stagl, stegl).2 Begrepet steile og hjul var den vanlige betegnelsen for radbrekking (ty. Rad, hjul), en straffemetode som ble anvendt for særlig grove forbrytelser som majestetsbrudd, landsforræderi, snikdrap, mordbrann, eller annen nidingsverk.

bilde 1
Bilde 1: Straffeklubbe med hesteskonagler liknende denne ble anvendt til radbrekking eller «steile og hjul». Dette var også et våpen kavaleristene brukte. (Foto: Privat samling fra 1. verdenskrig)3

Ugjerningsmannen ble da festet med utspent kropp til et kors eller hjul der hans legeme ble knust eller hogget opp, vanligvis med en klubbe, mens han levde (lat. in rota distentio corpore suspendatur).4 Deretter ble han og de knuste kroppsdelene tvunnet inn i eikene på hjulet som ble festet vannrett på en oppreist stolpe (steile). Der ble han hengende til han døde, hvis da ikke mestermannen på forhånd hadde drept han ved å knuse brystkassen. Som illustrasjonen fra 1589 viser, kunne folk som ble utsatt for steile og hjul også tilføres andre korporlige straffer som klipping med glødende jernklyper og halshogging. I siste tilfelle ble det avhogde hodet satt øverst på stolpen. I Norden har også benevnelsen variert fra steile og hjul, hjul og steile, hjul og bryte, dømme i steile, dømme under steile eller bare steiling.

bilde 2
Bilde 2: Illustrering av «steile og hjul» eller «breaking wheel». Avstraffelsen og henrettelsen av bonden Peter Stump i 1589 nær Cologne for seriemyrderi og kannibalisme. Slike avstraffelser har trolig også forgått i Finnmark og Vardøhus fram til midten av 1600-tallet. (Ill. av Lukas Mayer 1589)5

Tjuvholmen og Steilenes
At steile og hjul kan ha eksistert i Finnmark, fremgår av Øst-Finmarkens Beskrivelse fra omkring 1690. Beskrivelsen er ført i pennen av Niels Tygesen Knag (1661–1737), som var fogd i Finmarkens fogderi 1688–1695, men forfattet av en annen, trolig sogneprest Ludvig Christenssøn Paus d.e. (1652–1707) mens han var residerende kapellan i Vadsø 1681–1697. I beskrivelsen fortelles dette: Fra Skytternes til Tjuvholmen er et lite stykke, holmen ligger lidt fra landet. […] På denne holmen vokser skjønne multebær som ingen annen enn mestermannen vil sanke, ettersom der står galge og steile («galie oc steiell») på holmen, og har vært det gamle retterstedet tidligere, men nå er retterstedet på Steilenes («Steielneß»).6

Ifølge denne kilden sto det en galge og steile på det gamle retterstedet Tjuvholmen i Bussesundet mellom Vardø og fastlandet før 1690. Tjuvholmen som det gamle retterstedet i Finnmark, blir også nevnt i Samlinger til en historisk Beskrivelse over Finmarken fra 1768 av H. Paus: «Tyvholmen der var fordum Rettersted, og Galgen stod der».7 På den tiden disse strafferedskapene eksisterte på Tjuvholmen og Steielenes, var dette kongemaktens offentlige rettersted, men før dette hadde straffemetoden vært praktisert som privatrettslig justis i lang tid.

bilde 3
Bilde 3: Vignettbilde fra Olaus Magnus (1555/1976). I bakgrunnen til venstre ses veien opp til en galge og steile og hjul. (Del 4, bok 17 kap. 23)8

Ån Bogsveiges saga
En av fornaldersagaene som forteller om straffemetoder ved å brekke kroppsdeler, er Ån Bogsveiges saga om slekten på Ramsta utenfor Namdalskysten. Sagaen kan være fra 1300-tallet, men foreligger bevart fra 1400-tallet.9 En tidligere versjon av fortellingen forekommer også i Gesta Danorum fra omkring 1200, der hovedpersonen Åne Bueskytte var en norsk sagnkjempe.10 Sagaen handler om tiden rett før Harald Hårfagres rikssamlingsprosess, da det var fylkeskonger i Norge. Den innfule kong Ingjald over Namdalsfylket hadde beskyldt Ån for lønndrap og mente han derfor fortjente bane. Kong Ingjald sendte da en aliasmann etter Ån, noe han avslørte. Ån radbrekte da mannen, før han sendte ham tilbake som bot og kostbarhet til kongen.11

Tradisjon i Norden
Olaus Magnus har flere fortellinger om steile og hjul i boken Historia om de nordiska folken fra 1555. I middelalderen var det særlig politiske motstandere som ble henrettet slik. Sådanne er majestetsbrudd, krenkelser av kongens sikkerhet, riksforræderi og øvrige slike forbrytelser som begås av forrædere og overløpere, skriver Olaus Magnus. Han kunne også fortelle at slike forbrytere ble hugget i fire deler hvorav hele eller enkelte kroppsdeler ble satt på steile. I 1318 ble en Brunke og hans medsammensvorne steilet, likedan Snare og Hans Martinsson i 1437.12 Også sjørøveren Claus Kniphoff fra Malmö med hele mannskapet på 75 fra den store gallionen, ble fanget i 1525 og straffet i Hamburg med øks, steile og hjul.13 Under den danske kong Christian 2 (1513–1523) forteller Olaus Magnus at kongen under en tilbakeferd til Danmark drepte mange med steile og hjul.14 To av verkets vignettillustrasjoner viser også steile og hjul.

bilde 4
Bilde 4: Vignettbilde fra Olaus Magnus (1555/1976). I bakgrunnen for bjørnen som røver en ung kvinne til venstre ses galge og steile og hjul på berget overfor byen. (Del 4, bok 17 kap. 23)15

Historikerne hevder dødsstraffer har vært mindre vanlig i Norge enn i de nordiske nabolandene i middelalderen og at lagtingslovene gir få opplysninger om dødsstraff.16 Likevel er litteraturen spekket av drap og lemlestelser som straffemetoder. Første gang dødsstraff nevnes i de norske lovene, er i forbindelse med trolldomssaker i Eldre Gulatingslov fra slutten av 1100-tallet. Hvis en kvinne kjennes skyldig i å være troll og menneskespiser, og dømmes, da skal armene bringe ut og hun hogges i ryggen.17 Ikke ulikt radbrekking. For øvrig var steile og hjul forbeholdt menn, ikke kvinner. I Hirdloven fra omkring 1300, heter det at dersom en hirdmann «blir satt til å avlive noen», må han passe på at det ikke blir brukt våpen på uskyldige menn.18 Derfor var nok steile og hjul ytterst i Varangerfjorden et av uttrykkene for riksmaktens rettsbærende system.

At det kan ha vært samer blant dem som ble steilet, er trolldomsprosessene en mulig indikasjon på. I Finnmark kom 27 samer i rettens søkelys for trolldomskriminalitet i tiden 1593–1695, en andel på 19,5 prosent.19 Men i motsetning til disse prosessene, oppgir ikke kildene tilsvarende tall for steile og hjul.

Legenden om «Catherine-wheel»
Det knytter seg også en helgenlegende til begrepet steile og hjul, kalt for «the Catherine wheel», etter St. Katarina av Alexandria som ble dømt til henrettelse, utspent på et fornaglet hjul.20 Hun kom fra en fornem familie og var en lærd og vakker ung kvinne fra Alexandria. Der protesterte hun offentlig mot keiser Maxentius og forsvarte kristendommens sannheter. I en disputas, skal hun ha overbevist 50 filosofer, noe som endte med at de alle ble levende brent for ikke å ha klart å motsi henne. For å nekte å forlate sin tro og for ikke å ville gifte seg med keiseren, ble hun slått og fengslet. Der fikk hun en Kristi åpenbaring, og da fangevokterne forsøkte å brekke henne på det naglete hjulet, gikk det i stykker og hun kom uskadd fra hendelsen. Derimot ble noen av bødlene drept av flyende tresplinter. Så ble 200 soldater satt inn og hun endte med å bli halshugget idet hun tilkalte velsignelse for alle som ville minne henne. Der ble hun martyr i år 305. Fra hennes vener kom det ikke blod, men melk. Engler brakte kroppen hennes opp på fjellet Sinai, der keiser Justinian seinere reiste St. Katarina klosteret til hennes ære. Festdagen for St. Katarina er den 25. november.

bilde 5
Bilde 5: Steile og hjul avbildet i Östergötlagen omkring år 1300. (Foto: KLNM bd.17, 1982:283)21

Fotnoter

  1. Gunnel Hedberg, Straffredskap, Kulturhistorisk leksikon for Nordisk middelalder(KLNM), bd.17, 1982:283.
  2. Samlagets Norrøn ordbok, Oslo 1997:189 (hjól) og 407 (stagl).
  3. http://en.wikipedia.org/wiki/image:Club.jpg (07.06.2008).
  4. Poul Mayer, Dødsstraff, KLNM, bd.3, 1980:458.
  5. http://en.wikipedia.org/wiki/Image:Lukas_Mayer_1589_Hinrichtung­_Peter_Stump.jpg (06.06.2008).
  6. Øst-Finmarkens Beskrivelse. Ca. 1690, Finnmark omkring 1700, aktstykker og oversikter; annet hefte Topografika 1683-1717, Nordnorske Samlinger bd. I, utgitt av Etnografisk Museum, Oslo 1934:60.
  7. H. Paus, Samlinger til en historisk Beskrivelse over Finmarken, Kildeskriftfondet nr. 272; i O. Rygh 1924:305.
  8. Olaus Magnus Gothus (1555): Historia om de nordiska folken, Stockholm, 4. del (17.-22. bok), 1976:27.
  9. Sagaen er skrevet i skinnboken (A) AM 343, 4to fra 1400-tallet. Avskriftene av eldre frasagn er (B) Björners Nordiska Kämpadaters utgave, (D) Papirboken nr. 340 4to og (E) nr. 173 samholdt med 172 og 190a, 8; i C. C. Rafn, Fornaldersögur bd. 2, 1929:xii.
  10. Saxo Grammaticus, Gesta Danorum, 2000:244 (6,4,9ff.); Hermann Pálsson, Innledning, Ramsta-sagaene, 2002:45.
  11. Ramsta-sagaene 2002:246 (Kjetil Høngs saga s. 65-90, Grim Lodenkinns saga s. 91-102, Orvar-Odds saga s. 103-226 og Ån Bogsveiges saga s. 227-254).
  12. John Granlund, Kommentar, i Olaus Magnus del 3: (12.-16. bok), 1976:115, 294.
  13. Olaus Magnus (1555) 1. del: (1.-5. bok) 1976:95, 330.
  14. Olaus Magnus (1555) 2.del (6.-11. bok), 1976:110, 339.
  15. Olaus Magnus (1555) 4. del (17.-22. bok) 1976:72.
  16. Steinar Imsen, Straff. Norge, KLNM bd.21 Supplement, 1982:321.
  17. («þa scal fơra hana a sæ ut oc hoggua a rygg»,), Codex af den ældre Gulathingslov, NgL 1R bd.2, 1848:495.
  18. Steina Imsen, Hirdloven til Norges konge og hans håndgagne menn, Riksarkivet, Oslo, 2000:159.
  19. Rune Blix Hagen, Samer er trollmenn i norsk historie. Trolldomsforfølgelsene av samer, Karasjok 2005:6.
  20. Donald Attwater, The Penguin Dictionary of Saints, England, 1970:209-210.
  21. SKB B 6, fol.1, i KLNM bd.17, 1982:283.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008