Eldre straffemetoder i Finnmark – (4) «miste sin hals»

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 154, fredag 13. august 2010 s. 16-17.

I serien om eldre straffemetoder i Finnmark har jeg kommet fram til straffen å miste sin hals, straffes på sin hals eller å ha forgjort sin hals. Med andre ord halshugging. Denne straffen ble gitt for alvorlige forbrytelser som røveri, hor, manndrap, voldtekt og majestetsforbrytelse. Som vist til under artikkelen om skipsvrak, der tyveri av skipsvrak ble sett på som en majestetsfornærmelse, ble også slikt straffet med halshugging på 1500-tallet. Halshugging har da også forekommet i Finnmark fram til 1854.

Kautokeino-dommen 1854
De mest kjente halshuggingene i Finnmark kom etter Kautokeino-opprøret i 1852. Da endelig dom over Kautokeino-opprørerne ble behandlet 7. august 1854, fikk to samer dødsstraff ved halshugging. De samiske domfelte ble dømt for å ha drept den konstituerte lensmannen Lars Johan Bucht (1818–1852) og handelsmann Carl Johan Ruth (–1852), for å ha brent handelsmannens hus og kramboder, pisket og mishandlet sogneprest Frederik Waldemar Hvoslef (1825–1906) og flere andre personer i Kautokeino den 8. november 1852. Den 14. oktober 1854 ble Aslak Jacobsen Hætta (f. 1824) og Mons Aslaksen Somby (f. 1827) halshugget med skarpretterens øks på bakken ovenfor Bossekop. Dette var den siste gangen noen ble halshugget i Finnmark. Den siste som ble henrettet ved halshugging i Norge, var Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen. Han falt under bøddel Theodor Larsens øks i Løten den 25. februar 1876, foran 3000 mennesker.1

Eldre lovgivning
I tidlig historisk tid var selvtekt og hevn den vanligste formen for straff, og de eldste rettsopptegnelsene inneholdt ingen regler om offentlig dødsstraff. Først med Gulatingsloven og Frostatingsloven (før 1164) kjenner vi til noen få tilfeller av dødsstraff, og da for tyveri og trolldom.

- Om noen stjeler en ertog [skålvektsenhet lik 1/24 mark = 1/3 øre] eller mer enn en ertog, da er han utlegg og kan drepes.
(Gulatingsloven 253)

- Om en tyv blir funnet i en manns bod eller et annet sted, da skal en binde tyvgodset på ryggen hans i det fylket der tyven ble tatt og føre han bundet til årmannen. Og årmannen skal ta han med på tinget, og fra tinget ned i fjæra, og årmannen skal få en mann til å drepe han, og slik med alle tyver.
(Frostatingsloven XIV:12)

I løpet av middelalderen økte antall tilfeller for dødsstraff i norsk lovgivning. Hovedårsakene til dette skyldes styresmaktenes ønsker om å demme opp for selvtekten samt en mer aktiv inngripen fra myndighetene side imot brudd på et stadig bedre utviklet lovverk. Påvirkningene her kom både fra tysk statsrett og fra kirkens lovgivning. Den offentlige straffeiverksettingen innlemmet ofte den eldre og etablerte drapsmåten, men overført på statens nye rettsregler. Ifølge de eldste landskapslovene, var det opp til domsutøveren selv å iverksette dommen, seinere ble eksekveringen utført av den kongelige embetsmannen på stedet.

bilde 1
Bilde 1: Tresnitt som viser straffemetoder for trollmenn, fra Tenglers «Laienspiegel», Mainz 1508. (Kilde: Wikipedia)2

«Forgjort sin hals»
Eldre rettsavgjørelser for tyveri viser uttrykket «forgjort sin hals». I dansk rettspleie ble dette først anvendt om dødsstraff ved henging, seinere skiftet til anvendelse av halshugging. I Sverige har uttrykket utelukkende vært brukt om halshugging. I Norge var halshugging først og fremst en trellstraff.

Stjeler en trell som er alene her i landet, skal de slå hodet av han, eller drotten hans skal nekte med settared [ed med fem mededsmenn]. Om en utenlandsk trell stjeler, eller sønner av utenlandske treller, skal de slå hodet av han, eller drotten hans skal ha hudstrøket han innen fem dager.
(Gulatingsloven 259)

Trolig skyltes dette at trellene ofte var hærtatt under kamper og at dette var en tradisjonell staffemetode av fanger. Mot frie menn ble halshugging først anvendt under unionstiden på 1300-tallet, spesielt da blant kjøpmenn i byene.3 For eksempel nevnes halshugging (lat. decollatio) i Hanseordinans av 24. juni 1370, den gang for Norgesfarere som innførte falske varer eller begikk drap.4

Dø for kampvåpen
Halshugging ble ikke betraktet som vannærende, slik henging ble sett på. Det er mulig at den avspeilte kampsituasjonen ved at den dømte døde for kampvåpen, ifølge B. Rehfeldt.5 Selve halshuggingen ble foretatt med øks eller sverd, giljotinen har ikke vært kjent brukt i Norge. Hvilke av disse som er eldst, er ikke kjent, men den vanligste oppfatningen er at øksen er eldst.6 En vet i hvert fall at adelsfødte foretrakk sverdet, når de ble idømt dødsstraff.

Før henrettelsene av Hætta og Sombye i 1854, oppsøkte sognepresten i Alta, prost i Vestfinnmark Jacob Wetlesen (1814–1869) fangene i arresten. Der forekom det prosten at fangene mente de ikke ville bli avlivet. Han reagerte da slik:

Og da (…) sendte jeg straks bud etter Skarpretteren, som på min anmodning foreviste dem øksen. Mons smilte ved synet av den, Aslal betraktet den med alvorlig oppsyn men uten merkbar bevegelse, uaktet jeg til dem begge under mange formaninger og bønner også ytret: her ser du den øks, med hvilken du skal avlives. (J. Wetlesen, brev til biskop Juell 14. oktober 1854)7

Skarpretteren eller mestermannen
Samson Isberg (1795–1873) var skarpretteren som poserte sin øks foran de dødsdømte samene i fengslet to dager før henrettelsen. Han kom fra Bergen, der han var underinspektør ved Bergen Tukthus. Etter først å ha vært konstituert skarpretter i Bergens stift og Stavanger amt, ble han den 2. juli 1849 utnevnt til skarpretter for hele Norge.8 Hætta og Somby falt som nummer fem og seks av de i alt 15 han henrettet med øksen. Da delinkventene (arresterte forbrytere) ble ført opp på skafottet og hodene deres lagt på blokken, slapp begge med «ett eneste hugg», kunne prosten berolige biskopen med.9 Og for så vidt hadde han rett i det. Da Maria Stuart (1542–1587), tidligere dronning av Skottland, ble halshugget på Fotheringhay slott, måtte skarpretteren, som var leid inn fra Tower, ha hele tre forsøk før hodet ble skilt fra kroppen.

bilde 2
Bilde 2: Massakren i Acre 1191, fra Histoire d’Outremer. (Bilde: Bibliotheque National, Paris)10

«Halseløse gjerninger» på 1500-tallet
Ulike forbrytelser kunne idømmes dødsstraffen halshugging. Fra Sjøretten av 9. mai 1561 heter det i punkt 15 at «mytteri straffes som halseløs gjerning».11 Nøyaktig ett år etter, heter det av Gårdsretten av 9. mai 1562 paragraf 16 følgende om halshugging.

En adelsmann som beviselig har «beligget» en kvinne av adel, skal være æreløs og like foraktet som hun som lot seg beligge. Er han uadelig skal han straffes på sin hals.12

Allmuen ble straffelagt atskillig strengere enn adelen i Norge for om lag 500 år siden.

Halshugging i Finnmark
Hvor vanlig halshugging var som dødsstraff i Finnmark før 1854, er det ikke mulig å gi et sikkert svar på. Ifølge Tingbok for Finnmark 1620–1633 ble ikke halshugging nevnt som egen straffemetode, slik det var for «galge og grein» og «ild og bål». Likevel kan det ha skjedd, ettersom det i flere av de avsagte dommene sies at den skyldige dømmes til å «miste sitt liv» uten at noen metode oppgis. Årsakene til at folk ble idømt dødsstraff, var tyveri og løsaktighet, blodskam, drap, fødsel i dølgsmål og hor, men ikke minst trolldom.

Hans H. Lillienskiold (1650–1703) foretok heksestudier mens han var amtmann i Finnmark 1684–1701. I hans rikholdig kildemanuskript Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark (1998), omtales to kvinner som i 1655 fikk «lide på sin hals» etter at prosessene hadde endte som dommer i langretten. Siri Christophersdatter hadde lært trolldom på Senja, og da hun kom til Finnmark lærte hun kunsten sin videre til lille Mari Thomasdatter gjennom et stykke flatbrød.

Da hun hadde spist, begynte jorden å gå rundt for henne, om med det samme kom Djevelen til dem med klør på hender og føtter og ba henne om å tjene ham.13

Foruten ofte å ha hatt omgang med Fanden, ble de også halshugget for å ha forgjort Lars Olsens båt.

Måsøy-dommen 1753
Under tinget på Måsøy 7. og 9. juli 1753 møtte delinkventen Serine Wittenfeldt for retten og tilsto å ha født et barn i dølgsmål (i det skjulte). Etter hennes beregning skulle hun ha født etter påsken, men fikk barnet andre eller tredje tirsdag i fasten. 14 dager før fødselen, hadde hun ikke merket liv i fosteret, og mente selv hva årsaken var. Etter en uenighet med en annen tjenestepike, ble hun banket opp av husbonden, kjøpmann Nils Larsen Pilegård, som ikke kjente til hennes graviditet. Barnet var dødfødt og hun forsøkte å gjemme det, men ble avslørt. Fogden avsa derfor følgende dom.

Serine Wittenfeldt som etter egen tilståelse hadde født i dølgsmål og sannsynligvis ikke var uskyldig for å ha ombrakt sitt foster, burde etter Den norske lov 6. bok 7. og 8. artikkel miste sin hals og hennes hode settes på stake.14

Kjøpmannen må ha båret på dårlig samvittighet, for han ba da om en nådigere dom, om ikke av retten, så av kongen. Etter innstilling fra amtmannen, «pardonnerte» kong Frederik 5. Serine den 10. januar 1955, men hun ble forvist til å oppholde seg i Kjøllefjord sogn på livstid.

bilde 3
Illustrasjon 3: Kong Frederik 5’s benådningsbrev av 10. januar 1755. (Ultima Thule nr. 1, 1985)

Fotnoter

  1. http://no.wikipedia.org/wiki/Halshogging (12.11.2008).
  2. http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:Punishing-witches-Laienspiegel.jpg (12.11.2008).
  3. Poul Meyer, Dødsstraf, KLNM, 3.bd. 1980:455-459.
  4. NgL 2R I bind, 1912:617.
  5. KLNM, 3.bd. 1980:457.
  6. KLNM, 17.bd. 1982:282.
  7. Nellejet Zorgdrager, De rettferdiges strid. Kautokeino 1852, Samiske samlinger bd. XVIII, Oslo 1997:484.
  8. http://no.wikipedia.org/wiki/Samson_Isberg (12.11.2008).
  9. N. Zorgdrager 1997:486.
  10. Angus Konstam, Historical Atlas of The Crusades, London 2004:126.
  11. Norsk Lokalhistorisk Institutt (NLI), Lover og forordninger 1537–1605, Oslo 1988:68.
  12. NLI 1988:79.
  13. Hans H. Lilienskiold, Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, Ravnetrykk nr. 18, Tromsø 1998:174.
  14. Sverre Nygård, Å føde i dølgsmål – en dødsdom på Måsøy, Ultima Thule nr. 1, 1985:25.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008