Eldre straffemetoder i Finnmark – (5) «pines på pinebenken»
Trond Gabrielsen
Ságat nr. 161, tirsdag 24. august 2010 s. 14-15.
I serien om eldre straffemetoder i Finnmark, vil jeg denne gangen omtale straffen å pines på pinebenken eller strekkbenken. Dette var et av de mest fryktede straffe- og torturinstrumentene både på grunn av dens fysiske smerte, men også fordi den psykiske belastningen var redselsfull. Pinebenken var aktiv i bruk på Vardøhus, godt dokumentert på 1600-tallet, der både samer, nordmenn og kvener ble pint som en straffemetode og for å framskaffe en tilståelse.
Pinebenken eller strekkbenken
Pinebenk eller strekkbenk var et middelaldersk torturredskap hvor offeret ble fastspent på en benk og utsatt for ulike former for pining og tortur i form av knusing eller strekking av lemmer. Innretningen besto av en rektangulær benk eller en horisontalt lagt stige eller ramme. På denne ble delinkventen eller den tiltalte fastspent med tau rundt hender og føtter, som deretter ble strammet ved hjelp av veivetromler eller lodder. Dette forårsaket store smerter og ikke sjelden ble lemmer trukket ut av ledd, noe som ga kroniske plager og defekter. Instrumentet var særlig kjent fra England, der den også ble kalt «hertugen av Exters datter».
Ved å kontrollere hvor mye man sveivet på tromlene, kunne smerten påføres gradvis. Derfor var dette instrumentet også egnet for å frambringe tilståelser, enten disse var sanne eller ønskede. Den torturerte visste at uønsket svar ga større smerter og lemlestelser. Utover de fysiske smertene kom de psykiske, ved at en kunne høre sine egne ledd og ben bli ødelagt. Dette gjorde pinebenken til et av de mest fryktede torturinstrumentene. I overført betydning skapte det uttrykket «å holde en på pinebenken», om det å leve i ubehagelig uvisshet om noe.1 Ofte ble pinebenken kombinert med andre straffemetoder, som det å bli klippet med glødende tenger og brennende svovel på huden, noe som også foregikk på Vardøhus i hvert fall gjennom det meste av 1600-tallet.
«Pinepæler» eller «martyrstokker»
I middelalderen hadde retterstedene ofte navn etter de stedlige straffeinnretningene. For eksempel het stedet på høyden overfor det gamle Oslo opprinnelig «Mǫrtustokkar», fra latin martyrium, martyrdød, eller «pinepæler».2 Først langt seinere ble dette avløst av det nåværende Galgeberg. Likevel ble minnet om pinepælene bevart og trukket inn i fengslene som pinebenker eller strekkbenker.3
Bilde 1: Strekkbenk fotografert i Tower of London. (Foto: David Bjorgen)4
«Pine» som eldre begrep
Selve ordet pine, etter det norrøne ordet «pína», hadde to betydninger. For det første betydde det refsing eller straff. Med andre ord innebar dette en straffemetode for en forbrytelse vedkommende var dømt for. Dernest betydde begrepet det vi i dag forbinder med ordet pine, nemlig en pinsel, lidelse eller plage i den hensikten å tvinge eller presse fram en tilståelse eller innrømmelse. For eksempel heter det i Frostatingslovens rettergangsbolk om en utenlandsk trell som får sak mot seg, at «da skal husbonden hans gi han over til saksøkeren, som skal pine han til å si sant» (F X 40).5
Ordets betydninger stammer trolig fra det middelnedertyske pîne og det latinske poena, opprinnelig fra gresk. Her hadde det fire betydninger. I tillegg til det norrøne 1) refsing og straff og 2) plage og pinsler, kunne det også bety 3) bøter eller erstatninger (poena dupli, bøtelegging med dobbeltdukater, gullmynter) og ikke minst 4) en personifisert betydning, hevngudinne eller kallenavn. Det siste kan muligens lede til en tolkning av Vardøhus lens første høvedsmann 1488–1491 som het Didrik Pining d.e. (d.1491). Ifølge kildene skal han utover det å ha vært omtalt som lovsigemann, hirdstyrer, kongelig eskadresjef og oppdager, også vært framstilt som en kaprer, sjørøver og pirat. Dette kan ha vært en reminisens fra det norrøne píning, pinsler og lidelse eller fra den mer juridiske forståelsen av en som refset eller straffet.
Pinebenken på Vardøhus
I forbindelse med noen Aktstykker om Finmarken som amtmann Friederich Schjort i Vardøhus amt skrev rett før han døde i 1667, mottok han et dokument fra seks tingvitner om pining av tiltalte «trollkvinner» under amtmann Christopher Ornings tid 1661–1666.6 Spørsmålet han hadde stilt var om noen hadde blitt pint før de ble dømt. Dokumentet, som er datert Vardø 30. januar 1667, bekrefter dette. Da var to kvinner blitt pint til døde i fengselet.
Den ene var en enke, salige Peder Krogs kvinne fra Makkaur («Madkorff») ved navn Ingeborg. Hun ble pint og klippet med glødende tenger og svovel på hennes bryst på pinebenken. Da hun ble spurt om hun fremdeles ikke ville tilstå, svarte hun: Jeg kan ikke lyve på meg selv eller noen annen, men sa: «Å nei, så kan de pine kroppen, men sjelen skal de like fullt ikke pine.» Og hun døde noen dager seinere foruten dom, ble så slept ut og lagt på øya [Tjuvholmen] ved galgen.
Den andre var en fattigmanns kvinne, som tok almisser, kalt Vardø-Hans, hennes navn var Dorthe. Hun ble hevet på sjøen, og samme kveld på pinebenken og gruelig pint. Hun døde samme natt i fengslet uten dom og ble slept ut i en kjerris [samisk pulk]og kastet på bålet med de andre som ble brent på den tiden.7
Pint etter dødsdom
Fra det samme dokumentet går det også fram at amtmann Schjort hadde spurt om noen hadde blitt pint etter at de hadde fått sine dommer? Det som hadde skjedd med de to henrettede, Smed Olufs kvinne som het Siri Jonsdatter og Christen Hansens kvinne ved navn Gunhild, svarte tingvitnene slik på.
Da de [kvinnene] hadde fått sine dommer etter sine tilståelser for retten, som finnes i tingboken, ble de pint etter at de hadde fått sine dommer, fordi de gikk bort fra sine innrømmelser. De ble henrettet foruten sakramentet. Hva som var årsaken til det, visste de ikke. Siri Jonsdatter ropte seg uskyldig i sin død, idet hun ble kastet på ilden. Christen Hansens kvinne sa, idet hun ble kastet på ilden: Gud, ta imot min sjel!8
Bilde 2: Calas tragiske skjebne da han ble pint på et hjul i Toulouse, 9. mars 1762. Foldet forside av en tidlig engelsk billigbok publisert av J. Bailey. Her er strekkbenken erstattet med et hjul og en hest.9
Da Karen Edisdatter bekjentgjorde sin trolldomskunst for retten i Omgang den 13. mai 1620, kunne hun fortelle at når hun ikke ville folk ondt, plaget djevelen henne på det ynkeligste.
Da strakte han [djevelen] hennes lemmer så hardt at det kom blod fra både nese og munn, og hun ble som besatt.10
Dette samsvarer godt med resultatene av en behandling på strekkbenken, men ifølge amtmann Hans H. Lilienskiolds undersøkelser, var «Djevelen i høyeste grad medvirkende».
Satte «støkk» i samene
Lenge før pave Innocens 4 tillot tortur ved forhør i 125111 og pine omtrent samtidig ble tatt inn i Frostatingsloven, har vi kildeskrifter som indikerer at pining trolig har vært begått i Finnmark i lang tid. Da Harald Hårfagre skiftet til seg Hålogaland og Finnmark omkring år 875, skal det ha foregått slik ifølge Fagrskinna.
Kong Harald la etter dette hele Trøndelag og alt land nord til Finnmark under sig. Noen gav seg under ham etter egen vilje og av vennskap, andre av frykt.12
Tydeligere uttrykkes dette om kongens lendmann Torolv Kveldulvsson (o.858–o.891), ifølge Egilssoga.
Torolv førte med seg mange handelsvarer. Han sette snart stemnelag med finnane [samene] og tok skatt av dei og hadde kjøpstemne med dei. Det gjekk alt i fred og venskap mellom dei, men stundom sette han støkk i dei. Torolv fór vide om i Finnmarka.13
Også i Olav Tryggvasons saga får vi høre om hvordan kongen piner håløygen Øyvind Kinnrive til døde, fordi han ikke vil la seg kristne. Da kongens menn fulgte Hårek av Tjøtta nordover, tok de Håreks venn til fange og førte ham sørover til kongen i Nidaros for samtale. Kongen tilbød Øyvind å la seg døpe, men han avslo. Heller ikke da kongen tilbød ham gaver og store veitsler, ville han la seg kristne.
Nå lot kongen bære inn et fat fullt av glør, og det ble satt på magen til Øyvind. Rett etter revnet buken. Da talte Øyvind: «Ta fatet av meg, jeg vil si noen ord før jeg dør.» Det ble gjort, og kongen spurte: «Vil du nå tro på Kristus, Øyvind?» «Nei,» sa han, «jeg kan ikke få noen dåp. Jeg er en ånd skapt i menneskeham ved finners trolldom, fordi min far og mor ikke kunne få noe barn før.» Så døde Øyvind, han hadde vært den mest trollkyndige blant menn.
Øyvind Kinnrive («Skinnet som revnet») var en trollmann skapt av samenes trolldomskunst, ifølge Snorre Sturlason. Han ble pint til døde likt «trollkvinnene» under Christopher Ornings tid, men da med glør og ikke svovel på brystet.
«Upinte» og «pinte» tilståelser
Da Lisbet Nilsdatter i Omgang ble dømt til døden i 1621, skjedde det fordi hun «offentlig og upint bekjente» å ha brukt trolldomskunst.14 Likedan da Gunnele Olsdatter fra Vardø fikk dødsstraff for trolldom i 1625, skjedde det blant annet etter «hennes egen upinte bekjennelse».15 Hvorvidt den var upint, kan diskuteres, ettersom hun ble prøvet («proberit») på sjøen. Mange ble likevel utsatt for «pinlig forhør», som vil si forhør under tortur.
Andre tilstod sine tiltaler først etter å ha blitt pint. En av dem var Ingeborg, Ole Monsens kone fra Hamningberg, som ble dømt i tingretten 1634.
Til å begynne med, selv om hun var prøvet på sjøen og av så mange utlagt for trolldom, ble hun stadig ved sin benektelse. Først da dommen over henne var falt og hun deretter var kommet under forhør på pinebenken, bekjente hun om sin lærdom (…).16
Det samme skjedde med Marthe Thomasdatter, avdøde Erik Kvens kone fra Makkaur, samme år på Vardøhus.
Etter dommen ble hun utsatt for pinlig forhør, men ville likevel lite bekjenne før på det aller siste, da hun skulle gå i døden.17
Med tortur og pinsler på pinebenken, eller bare under trusler om det, satt innrømmelser som passet påtalemyndigheten løst. De bestialske straffemetodene hadde ingen grenser i Finnmark, hvor torturen kanskje var verre enn i resten av landet.
- Relaterte artikler
Fotnoter
- http://no.wikipedia.org/wiki/Strekkbenk (30.11.2008).
- Samlagets Norrøn ordbok, 1997:308; Latin-norsk ordbok, J.W. Cappelen Forlag, 1998:391.
- KLNM bd.5, 1981:165.
- http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:A_Torture_Rack.jpg (30.11.2008).
- Frostatingslova, Norrøne bokverk, Samlaget, Oslo, 1994:165-166.
- [Fr. Schört], Aktstykker om Finmarken i Aaret 1667. Meddelte af T. H. Aschehoug, Norske Samlinger 1.bd., udgivne af et Historisk Samfund, Christiania, 1852:120-133.
- Norske Samlinger, 1852:132-133.
- Norske Samlinger, 1852:133.
- http://www.library.pitt.edu/libraries/is/enroom/chapbooks/50.htm (30.11.2008).
- Hans H. Lilienskiold, Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, Ravnetrykk nr.18, Tromsø 1998:74f.
- Berit Roth Niemi, Hekser, forfølgelser, dom og drap, Varanger årbok 1995:170.
- Fagrskinna, 1926:12.
- Egilssoga, 1994:27.
- Hans H. Lilienskiold 1998:98.
- Hans H. Lilienskiold 1998:102.
- Hans H. Lilienskiold 1998:116.
- Hans H. Lilienskiold 1998:118.
