Eldre straffemetoder i Finnmark – (3) «ild og bål» 2.del

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 153, torsdag 12. august 2010 s. 16-17.

Finnmark var det fylket i landet der flest personer ble dømt for trolldomskriminalitet, totalt 92 henrettede.¹ Mens jeg i den første delen fokuserte på tenkningen bak og lovgivningen som lå til grunn for denne straffemetoden, vil jeg her sannsynliggjøre hvorfor dette fylket ble så hardt rammet og hvorfor det var flest fattige norske kystkvinner som ble brent, og ikke samer.

Den tidstypiske angsten på 1500–1600-tallet ble ofte konkretisert i frykt for bestemte personer og hendelser. Før opplysningstiden og naturvitenskapens tid, var den gjengse mentaliteten at «noen» må ha stått bak unaturlig død, voldsomt uvær og plutselige hendelser. Vitenskapsfolk, kristne teoretikere og styresmakter lette derfor etter onde mennesker som i ledtog med djevelen sto bak dette og som dermed truet Kongen og Guds velde. Finnmark ble det perfekte stedet for en slik angstkultur.

«Den lille istid»
Finnmark var inne i en generell nedgangstid da trolldomsprosessene startet. Hovedelementene i dette var et kaldere klima, økonomisk krise og befolkningsnedgang. Generelt sett var dette en problematisk tid nordpå. Klimatisk er perioden blitt kalt for Den lille istid (1600–1920).² Mens Europa hadde opplevd en mild periode i middelalderen, sank den gjennomsnittlige temperaturen på 1600-tallet. I grensen til det arktiske strøk må denne temperaturnedgangen ha vært særlig følbar. Dette må ha gått ut over mulighetene for en tilstrekkelig selvberging og forårsaket nød med påfølgende avhengighet av handelsborgerne sørpå.

Økonomisk krise
Amtmann Friederich Schjort i Vardøhus amt skrev noen Aktstykker om Finmarken rett før han døde i 1667.³ Der beskriver han den dystre tilstanden amtet befant seg i på den tiden. I brevet han skrev til stattholder Christopher Gabel i København, angriper han de bergenske handelsmonopolistene som utnyttet og undertrykte lokalbefolkningen med feilinnstilte vekter og kraftig underbetaling for fisken. Slik ble lokalbefolkningen ikke i stand til å betale skatten eller kvitte seg med gjelden. Amtet hadde heller ikke hatt besøk av biskopen eller lagmannen på over fem år, selv om loven tilsa tilsynsbesøk hvert tredje. Derfor fikk korrupsjonen florere.

Amtmenn og fogder hadde, ifølge Schjort, unndratt å regnskapsføre skatteinntekter. De hadde personlig beriket seg av vrak og annet som tilhørte staten. Selv Kongens rettighet på Sørøya-forpaktningen, hadde tidligere lensherrer stukket rett i lommen.⁴ Amtmannen henstiller til at det blir sendt folk nordover, «at her da maatte opkomme 100 eller 2[00], saa kunde lenet blive med Folk besat igjen, som høiligen er fornøden». På den tiden hadde folketallet sunket til et historisk lavmål. Samene skal visstnok ikke ha lidd så mye som nordmennene under monopoltyranniet, ettersom de kun drev jakt og fiske til eget forbruk, mens nordmennene drev fiskeri som hovednæringsvei.⁵ Dermed ble samene også mindre utsatt for trolldomsbeskyldninger.

Bilde 1: Francisco Goya (1746–1828) tegning i serien Flørter («Caprices») som han har kalt fortryllende læremester. Heksen fører novisen med seg til sabbat.
(Kilde: Gaston Poulain, Goya, Club d’Art Bordas, France 1968:24.)

Befolkningsnedgang
En som hadde undersøkt befolkningsutviklingen i Finnmark under trolldomsprosessene, var professor Jens Andreas Friis ved universitetet i Christiania. Han gjennomgikk lensregnskapene for Finnmark fra 1567–1699. Der fant han for hver årspakke i Riksarkivet en skattemanntalsfortegnelse med oversikt over hver enkelt skattepliktig nordmann og same for hvert bosted. Dermed kunne han i 1880 stille opp en tabellarisk oversikt over det samlede antall norske og samiske familier helt tilbake fra 1567.⁶ Friis’ konklusjoner på tabellen var to kjensgjerninger; mens den norske befolkningen i Finnmark viste en nedgang fra 1567–1815, så hadde den samiske befolkningen økt i samme tidsrom.

Ut fra Friis sine oppstillinger, kunne Amund Helland i 1906 beregne den tilnærmelsesvise folkemengden i Finnmark, som framgår av tabell 1. Her har jeg også lagt til Adelaerkommisjonens mantallslister fra 1690.

Tabell 1: Utviklingen av ca. folkemengde i Finnmark 1567–1690

År	Ant. nordmenn (%)	Ant. samer (%)	Totalt
1567	3.070 (78,5)	840 (21,5)	3.910
1597	2.830 (76,7)	860 (23,3)	3.690
1619	2.650 (75,3)	870 (24,7)	3.520
1667	2.110 (65,1)	1.130 (34,9)	3.240
1678	2.070 (62,7)	1.230 (37,3)	3.300
1690	2.290 (64,5)	1.260 (35,5)	3.550
1717	2.240 (61,7)	1.390 (38,3)	3.630

Kilder: J. A. Friis 1880:6; A. Helland 2.bd. 1906:31; Adelaerkommisjonens
Manntallslister 1690, NNS I, 4.hf. 1934:185.

Tallene er ikke sikre, men iakttas som en mulig illustrasjon på en norsk befolkningsnedgang og en tilsvarende samisk befolkningstilvekst under trolldomsprosessenes tidsepoke.

Katastrofer fremkaller rettsprosesser
De uforutsigbare katastrofene i Finnmark kom hyppig, og de kom på toppen av den generelle nedgangstiden og de politiske feidene.⁷ Kort tid forut for hver henrettelse på bålet, kan slike særegne hendelser identifiseres.

Da Signeriloven kom i 1593 og svenske lappefogder trengte inn i de norske fjordene etter sameskatten, ble to samer fra Utsjoki bøtelagt for trolldom (1593–1598).⁸

I 1605–1606 dro svenskekongens stattholder Baltzer Bäck med væpnede styrker langs kysten der han tvang til seg sameskatten. Etter den kongelige befalingen av 20. februar 1609, om lensherrens strengere oppsyn med samenes trolldom, ble tre samer brent på bålet i Tromsø. Fra en lensherrerapport av 22. juli 1609 heter det at disse tre ble anklaget for å ha gjort folk syke med gand. Etter min herres brev og mandat ble de derfor straks henrettet.⁹ En av de henrettede var Oluf Amundsen, en svensk lappefogd. Her lå det nok politiske motiver bak.

Christian 4’s forordning av 12. oktober 1617 innskjerpet dødsstraff for trolldom. Julaften samme år herjet en storstorm i Finnmark og 40 menn fra Kiberg og Vardø druknet. I de påfølgende årene ble 10 personer brent for å ha forårsaket disse hendelsene.

Bilde 2: Trollkyndig kvinne, noaideáhku, som har blandet sammen en heksegryte og kaster innholdet i havet, det blåser opp til et forferdelig uvær og skipet forliser.
(Kilder: Olaus Magnus, Historia om de Nordiska Folken, bd.1, 1555/1976:157.)

Den 8. februar 1639 sendte Christian 4 et brev til lensherre Hans Kønning i Vardøhus angående den Gewalt som skjer i lenet.¹⁰ Der informer kongen at han vil sende 24 soldater til Vardøhus slott for å slå ned atskillig vold og uordneri. Bakgrunnen var at nordmennene og samene hadde motsatt seg å betale vanlig skatt og tiende på grunn av nød og uår. Soldatene holdt kanskje folk rolige i hungersårene 1642-1643, men da «Den store stormen» herjet Finnmark høsten 1652 og gjorde stor skade i Vardø, ble bålene tent på ny.¹¹ I perioden 1652–1655 ble i alt 18 personer brent på Vardø.¹²

Ved eneveldets innføring, skulle kongslojaliteten og moralen skjerpes. Da den nye amtmannen Christopher Orning ankom Vardøhus i 1661, steg trolldomsprosessene i antall. Fra 1662–1663 ble 24 personer brent på bålet.¹³

I 1667 var det en langvarig storm i Finnmark¹⁴ og i 1668 herjet det en epidemi på Vardø.¹⁵ I denne tiden ble trolig to brent på bålet i Vadsø.

I 1686 var det igjen et forferdelig uvær i Øst-Finnmark og mange omkom på sjøen.¹⁶ Da reist den nye amtmannen mange straffesaker mot trolldom i 1688, men ingen dømt. Unntaket var samen Anders Paulsen Finn, som ble drept i fengselet av en forvirret person før domsbeslutningen.

Ved bruk av tortur og pining gjennom vannprøven, bruken av strekkbenk og inntaket av hallusinerende midler, tvang øvrigheten hovedsakelig fattige kystkvinner til å «innrømme» en trolldomsforbrytelse de aldri var i nærheten av å kunne ha utført.

Øvrighetens nære relasjoner
Måten å kunne disiplinere befolkningen på, var gjennom et finvevd nettverk av nærstående maktpersoner. Trolldomsprosessene steg i antall hver gang lensherren kom til Vardøhus. Den 1. mai 1601 døde lensherre Hans Olufssøn Koefoed, trolig en naturlig død.¹⁷ Etter at den nye lensherren ankom lenet samme år, ble Christen Skredder (Vardø) og Morten Olsen Finn (Varanger) tiltalt i en trolldomssak for å ha forgjort lensherren slik at han døde. De ble da de første som ble brent på bålet i Finnmark.

Bilde 3: Om heksemestre og trollkarer hos samene. Illustrasjonen forestiller en same som selger tre vindknuter til sjøfolk.
(Kilde: Olaus Magnus, Historia om de Nordiska Folken, bd.1, 1555/1976:159.)

Mens Hans Kønning (o.1575–1651), eller «kong Hans» som han ble kalt, var lensherre for Vardøhus 1619–1651, ble hele 53 personer anklaget for trolldom.¹⁸ Han het opprinnelig John Cunningham, etter skotsk slekt, og var Christian 4’s kongelige skipshøvedsmann på en ekspedisjon til Grønland i 1605.¹⁹ Som kongens våpendrager, var det nærliggende for ham å iverksette kongens trolldomsforordninger.

Under første del av de store trolldomsprosessene i Øst-Finnmark 1652–1655, var det Hans Jensen Ørbech som dømte ti kvinner til ild og bål. Han var fogd i Vest- og Østfinmarkens fogderier 1641–1653. Seinere ble han magistrat og rådmann i Bergen og fungerte da som amtmann for Vardøhus amt 1682–1684. Han var gift med Christine Hansdatter Kønning, datteren til den tidligere lensherren. Så svigerfaren hadde nok lært fogden Ørbech hvordan han skulle behandle «trollfolk».

Mens Ørbech dømte folk til bålet, var Jørgen Friis (d.1680) den nye lensherren i Vardøhus 1651–1661. Han var sønn av kongens kansler og riksråd Christian Friis (1581–1639), den personen som bidro til at den lutherske ortodoksien seiret og til kongens ensrettingskampanjer.²⁰ Faren hadde også vært kongens sjefsforhandler med russerne om suvereniteten på Nordkalotten. I de første årene av Jørgen Friis forleningstid ble hele 18 personer brent på bålet, så faren hadde nok lært sønnen den ortodokse autoritet.

Fogden og magistraten Hans Jensen Ørbech hadde også en datter, Kirsten Hansdatter Ørbech. Hun var gift med Ludvig Christenssøn Paus (1652–1707), residerende kapellan i Vadsø 1681–1697, sogneprest i Vardø-Vadsø og prost i Østfinmarken 1697–1707. Prost Paus, på sin side, var fetter av amtmann i Finmarkens amt 1684–1701, Hans H. Lilienskiolds hustru.²¹ Som en ser av dette hadde øvrigheten i Finnmark nære relasjoner og delte den samme ortodokse ideologien under trolldomsprosessene gjennom hele 1600-tallet.

«Ild og bål» i Finnmark
Hovedårsaken til at Finnmark ble ett av de grusomste stedene med bålstraffen for trolldom, skyldes at et sterkt sammenvevd nettverk av til dels korrupte maktpersoner med en felles ortodoks kristentro manipulerte et hyppig krisehjemsøkt utkantstrøk bestående av fattige, troende mennesker som led under svakt oppsyn av biskop og lagmann.

• Relaterte artikler
• Eldre straffemetoder i Finnmark – (1) «steile og hjul»
• Eldre straffemetoder i Finnmark – (2) «galge og grein»
• Eldre straffemetoder i Finnmark – (3) «ild og bål» 1. del
• Eldre straffemetoder i Finnmark – (4) «miste sin hals»
• Eldre straffemetoder i Finnmark – (5) «pines på pinebenken»

Fotnoter

1. Rune Blix Hagen, Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo 2003:273.
2. Atle Nesje, Breer og klima, Ottar nr. 227, 4-1999:14.
3. [Fr. Schört], Aktstykker om Finmarken i Aaret 1667. Meddelte af T. H. Aschehoug, Norske Samlinger 1.bd., udgivne af et Historisk Samfund, Christiania, 1852:120-133.
4. Håvard Dahl Bratrein, Adelsgods og krongods i Finnmark, Håløygminne hf.3-2001:57-84.
5. Jens Andreas Friis, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen. Skildringer af Land og Folk, Christiania, 1880:8.
6. J. A. Friis 1880:6.
7. Kalmarkrigen (1611–12), Keiserkrigen (1625–29), Torsteinssonkrigen/«Hannibalfeiden» (1643–45), Karl Gustav krigene (1657–1660), Skånske krigen/«Gyldenløvefeiden» (1675–1679) og Skjællandangrepet (1700).
8. R. B. Hagen, Samer er trollmenn i norsk historie. Trolldomsforfølgelsene av samer, Karasjok 2005:10.
9. Hartvig Billes rapport til København, i Ottar nr. 234, 1-2001:25.
10. Norske Rigs-Registranter, VII.bind, Christiania 1880:507-508.
11. Amund Helland, Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens amt, 2.del, Kristiania 1906:283; Varanger årbok 1983:45.
12. Hans H. Lilienskiold, Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, R. Hagen/P. E. Sparboe, Ravntrykk nr.18, Tromsø 1998:140-175.
13. H. H. Lilienskiold 1998:176-249.
14. Fr. Schort 1667, i A. B. Wessel, Gamle brev som aktstykker til Finnmarks historie, Kirkenes 1934/1980:9.
15. Hans Paus, Samling til Finmarkens beskrivelse, Kildeskriftfondets ms. nr. 272, Riksarkivet, 1768:345: «1668. Samme Aar var paa Wardøe en stor grasserende Sot».
16. R. B. Hagen 2005:28.
17. Av en kvittering 3. juni 1603 (NRR IV 1870:11) står det at han døde «Philippi Jacobi Dag» 1601. Filip og Jakobs helgendag er den 1. mai (A. Dybdahl 1999:132).
18. Berit Roth Niemi, Hekser, forfølgelse, dom og drap, Varanger årbok 1995:183.
19. Chr. C. A. Lange, Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie, 3.bd. 1835:147, note 2.
20. Øystein Rian, FRIIS, Christian, NBL 2R 3.bd. 2001:200.
21. Paus sin mor het Elisabeth Ludviksdatter Munthe og moren til Mona Lem, Lilienskiolds kone, het Abel Ludviksdatter Munthe, begge døtre av den geistlige Ludvig Hanssøn Munthe (1593–1649).

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008