Eldre straffemetoder i Finnmark – (3) «ild og bål» 1.del

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 152, onsdag 11. august 2010 s. 16-17.

Trolldomsprosessenes fremste kjennetegn var bålstraffen, det å bli dømt til «ild og bål». Av 307 dokumenterte dødsdommer for trolldom i Norge fra 1500–1700-tallet, var hele 41 prosent avsagt i Nord-Norge – der bare ti prosent av befolkningen bodde. I Finnmark ble 138 personer anklaget og dømt for trolldomskriminalitet, hvorav 92 fikk dødsstraff.1 I denne delen vil jeg redegjøre for det ideologiske og juridiske grunnlaget for innføringen av denne straffemetoden i Nord-Norge. Neste del omhandler hvorfor Finnmark ble ett av de stedene i Europa der trolldomsforfølgelsene herjet avskyeligst.

Prosessene mot trolldom er populært kalt for hekseprosesser, en feiloppfatning som fokuserer på heksen som en kvinne. Selv om flertallet av de dømte i Nord-Norge var kvinner, ble også menn framstilt for retten, anklaget og dømt for trolldom. Særlig gjaldt dette for samer, der over dobbelt så mange menn som kvinner ble brent på bålet. Ettersom samene helt fra vikingtiden og middelalderen ble sett på som spådomskyndige, og lovene inneholdt bestemmelser mot å la seg spå av dem, skulle en forvente at samene gjennom praktiseringen av naturreligion, sjamanisme og gand ble sterkest representert i trolldomsprosessene. Slik er det imidlertid ikke. Den typiske trolldomsutøveren i Finnmark på 1600-tallet var en fattig, norsk kystkvinne.

Angstmentalitetens kultur
Flere mentalitetshistoriske undersøkelser viser at frykten var en viktig historisk drivkraft for sosial handling i det førindustrielle Vest-Europa.2 Vesteuropeerne hadde mye å engste seg for; sult og matmangel, pest og epidemier, uforutsigbare skatteinnkrevinger, kriger og blodige opprør, trusler fra muslimer, Kirkens maktutøvelse, kjetterske bevegelser og religiøs mystikk. Disse usikkerhetene førte med seg en sterk angstmentalitet, som også kunne gi seg utslag i en frykt som ikke var begrunnet i faktiske realiteter, slik historieprofessor Arnved Nedkvitne påpeker: «Denne angsten måtte igjen konkretiseres i frykt for bestemte personer og hendelser».3 Ut fra en slik angstmentalitet forklarer også Jean Delumeau (1978), professor i Religiøse mentaliteter i det moderne Vesteuropa ved Collège de France, trolldomsprosessene på 1400–1600-tallet.4 Hvordan ble så denne angsten kanalisert til Nord-Norge?

bilde 1
Bilde 1: Utsnitt fra Dødens triumf 1562. Maleri av Pieter Breughel d.e., Museo del Prado, Madrid.

Eldste lover mot trolldom
De eldre norske kristenrettene, landskapslovene og landslov fra 1100–1200-tallet inneholdt bestemmelser mot å fare med trolldom eller å reise til Finnmark for la seg spå.5 Ifølge Gulatingsloven måtte den som ble funnet skyldig i å drive med galdresang og trolldom, forlate kongens land. Videre, om en kvinne ble funnet skyldig i å være en trollkvinne og «mann-eta», skulle hun føres ut på sjøen og hogges i ryggen, men om hun nektet, skulle hun ha «Guds-reisning for seg, det skal vigjast vatn og kjel, og ho skal taka i det».6 Likevel kjenner vi til få tilfeller av dødsstraff som følge av trolldom i norsk middelalder. Det var først etter reformasjonen at dette ble vanlig.

Inkvisisjonens glør til Norden
Selve innledningen av de europeiske trolldomsforfølgelsene kom med pave Innocens 8’s bulle i 1484, Summis desiderantes – der han beordret den tyske inkvisisjonen til å fortsette sine undersøkelser. Dette innledet de mange hekseforfølgelsene i Vest-Europa, en forfølgelsesmetode som endte med over 100.000 tiltalte for trolldom og omkring 42.500 kvinner og menn brente på bålet innen røyken la seg mot slutten av 1600-tallet.7 Men det var først en god stund etter 1537, at glørne fra de europeiske bålene spredte seg til Norge. Prosessene kom med de dansk-norske kongene og datidens teologiske tenkning.

Bålstraffens årsaksforklaringer
Trolldomsforfølgelsene foregikk under mentalitetsstrømninger som hadde sitt utspring i kristenreligiøs og kristenjuridisk tenkning. Folketroen, troen på okkulte krefter som både kunne bringe lykke og skade, var inngrodd og akseptert blant folk på den tiden. Men det var først da de demonologiske teoriene ble koblet sammen med folketroen, at rettsforfølgelsene fikk sin oppblomstring. Dette skjedde gjennom et kristent legitimt innhold. På 1400–1500-tallet ble det utarbeidet mange vitenskapelige studier om demoner, djevler og menneskers nære forbindelser med dem. Det første viktigste verket innen den demonologiske læren var Heksehammeren (Malleus Maleficarum), skrevet av inkvisitorene Heinrich Kramer og Jacob Sprenger på 1480-tallet. Legaliteten lå her i den mosaiske rett (2. Mosebok 22:18), en trollkvinne skal du ikke la leve.8 Universiteter og teologiske læresteder over hele Vest-Europa utviklet etter dette et sett av teorier og skrifter om demonologien. Her ble særlig teorien om diabolismen sentral, om hvordan mennesket sluttet pakt med djevelen og ved hans hjelp kunne manipulere naturkreftene og spre sykdom og død.9

To danske teologer fikk sterk innvirkning på nordiske forhold. Niels Hemmingsen (1513–1600) skrev i 1576 at «Djevelen, som trollfolk har inngått pakt med, kan på dette grunnlag stadfeste menneske i villfarelsen, og da utretter han mye trolldom». Peder Palladius (1503–1560) var heller ikke snauere, da han ideologisk foreskrev at trollkoner skulle «brennes til fallaske, med skinn og bein, kjøtt og kropp».10

Både Kirken og Kongen oppfattet ilden som et demondrivende og rensende element på den tiden, derfor ble bålstraffen oftest anvendt som straffemetode i trolldomssaker. To henrettelsesmetoder ble praktisert. Vanligst på Kontinentet var pålemetoden

, det å binde den dømte til en påle og fyre opp bålet under. I Norge var stigemetoden mest utbredt. Den dømte ble spendt fast til en stigeliknende ramme og veltet over flammene når ilden var på sitt sterkeste.

Kongene utvikler lovgrunnlaget
Kong Frederik 2, 1559–1588, hadde derfor et godt utviklet kristenteoretisk grunnlag da han i 1584 utga forordningen mot signeri, gjeldende for Stavanger og Bergen. I 1593 ble Signeriloven gjort som lov for hele Norge. Signeri, det å beskytte eller helbrede ved bruk av magiske tegn og formularer, ble da forbudt ved lov. Også deres klienter skulle straffes på livet uten all nåde.11

Kong Christian 4, 1588–1648, blåste enda mer liv til bålene enn sin far. Allerede i utkastet til den norske Kirkeordinans av 1604, kom forvarslet om strengere tiltak overfor «Hedninger oc Fordømde Kroppe», ved at de skulle falle under sverdet eller øvrighetens straff.12 Under tillegget Den Norske Christen Rett ble det definert hva villfarelse og hedensk tro var, nemlig galder, trolldom, trollridefolk og spåmenn.13

bilde 2
Bilde 2: Varalde Noaidi, Himmelmannens runemann og profet som står med en runebomme i venstre hånd og en hammer, gjort etter Tors hammer, i høyre hånd. Illustrasjon etter Thomas von Westens personlige runebomme fra 1723, Riksarkivet.

At galder, (norr. galdr, av gale, trolldomssang) sang med magisk kraft, trolldom og spådom synes å passe med samenes joik, runebomme og sjamanisme, fremgår tydelig av den kongelige befalingen som Christian 4 sendte til sin lensherre Claus Gagge i Vardøhus len den 20. februar 1609: Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn og andre fromme folk bo nær dem. Du skal derfor ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom gjennom dom og straff, uten all nåde avlives. Mistenkes noen for å kunne slik trolldomskunst, uten at det kan bevises at de har brukt den, da skal de forvises fra ditt len og aldri forbli på noe sted hvor finnene har sitt tilhold, verken i ditt len eller i Nordlandene (Nordland og Troms).14

Kongene innskjerper straffene
Kong Christian 4 innskjerpet trolldomsforfølgelsene og straffene. Den 12. oktober 1617 sendte han ut en forordning mot de som hadde vendt seg til djevelen og hans hemmelige, unaturlige råd og middel, det som førte mennesket bort fra Gud. Derfor hadde kongen i samråd med riksrådet bestemt å ta alvorlige og dertil tjenelige midler og metoder i bruk og bestemt og forordnet: Hva rette trollfolk angår, som har forbundet seg med Djevelen eller omgås ham, skal det forholdes etter loven og recessen. Men de som innvikler seg med slike folk, og tillater seg å la dem utrette noe med sin trollkunst, straffes uten nåde på sin hals.15

bilde 3
Bilde 3: Nord-Berwick heksesamling 1591. Medlemmene drikker i kjellergammen, en person skriver ned djevelens ord fra prekestolen, andre koker opp kjelen for å skape storm til å senke skipet på sjøen. Den liggende mannsfiguren på to steder skal illustrere befalingspersonen, i dette tilfellet jarlen av Bothwell.
(Illustrasjon TopFoto/Fortean Picture Library, UK.)

For at denne alvorlige forordningen best kunne etterleves, påbød kongen på det strengeste alle befalingsmenn og ridderskap, bisper, proster, prester, borgermestrer, rådmenn, fogder og alle andre som var i øvrighetens kall og bestilling, straks de fikk kjennskap til slike forhold, tiltale og la straffe alle dem som forordningen omhandlet. I Christian 4’s recess fra 27. februar 1643 gjentok han dette slik: «Meden de, som sig med saadanne folk indvikle oc ved deris troldom noget sig understaae at lade forrette, skulle straffis paa deris halse uden al naade».16

Selv da hekseprosessene ebbet ut mot slutten av 1600-tallet, innskjerpet kong Christian 5, 1670–1699, straffene for trolldomsvirksomhet gjennom den Norske Lov av 15. april 1687 (6.bok, 1.kapittel, 9.artikkel) slik: «Befindis nogen Troldmand, eller Troldqvinde, at have forsoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastis paa Ilden og opbrændis».17 Trolldomslovgivningen her varte fram til ny straffelov kom i 1842, lenge etter at bålene nordpå hadde sluknet.18

På 1600-tallet var lovgrunnlaget for trolldomsprosessene klart, øvrigheten hadde fått klare meldinger fra Kongen om å tiltale alle dem som drev med trolldom og lensherren i Vardøhus len hadde fått klar instruks fra Kongen om å ha et strengt og alvorlig oppsyn med samene, ettersom erfaringen viste at de av natur var henfalt til trolldom. Så viser det seg at «bare» 18 av de 92 personene som ble brent på ild og bål i Finnmark for trolldom var samer. Hvordan hang dette sammen når Finnmark var ett av de stedene i Europa der trolldomsbrenning var aller verst? Dette ser jeg på i neste del.

Fotnoter

  1. Rune Blix Hagen, Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo 2003:272-273.
  2. Jean Delumeau, La peur en Occident XIVe-XVIIIe siècles, 1978; Alain Cabantous, Le ciel dans la mer, Christianisme et civilisation maritime XVIe-XIXe siècle, 1990.
  3. Arnved Nedkvitne, Mentalitetshistorie – en historiografisk blindgate?, Historisk Tidsskrift 1-1991:64.
  4. A. Nedkvitne, 1991:63.
  5. NgL 1R 350, 362 og 372 (Eldre Borgarting Kristenrett); NgL 1R II 307-308 (Nyere Gulatings Kristenrett); Hans Eyvind Næss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet, Oslo 1982:52-58, 67 f.
  6. Gulatingslovi, Norrøne bokverk nr.33, Oslo 1952:43-44.
  7. R. B. Hagen, 2003:271.
  8. Marit Hauan Johnsen, «En trollkvinne må du ikke la leve» (2. Mos. 22:18), Ottar nr.153, 2-1985:3-14.
  9. Ellen Alm, Da Djevelen kom til Danmark og Norge. Trolldomsprosessene sett i ett statsperspektiv, Ottar nr.234, 1-2001:18.
  10. E. Alm 2001:18.
  11. E. Alm 2001:19; Berit Roth Niemi, Hekser, forfølgelse, dom og drap, Varanger årbok 1995:177.
  12. Oluf Kolsrud, Utkast til en norsk Kirkeordinants Efter Kong Christian IVs Befaling forfattet av Norges Superintendenter i Aaret 1604, Den Norske Kirkens Mindeskrift, Christiania 1917:140.
  13. O. Kolsrud, 1917:145.
  14. Norske Rigs-Rregistranter (NRR), Christiania bd. IV 1870:300.
  15. Hans Paus, Gamle kongelige Forordninger og Privilegier, udgivne for Kongeriget Norge, Kjøbenhavn 1751:164-1108; gjengitt i Hans Hanssen Lilienskiold, Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, R. Hagen og P. E. Sparboe, red., Universitetsbiblioteket i Tromsøs skriftserie Ravnetrykk nr. 18, Tromsø 1998:64-65.
  16. Norsk Historisk Kjeldeskrift-Instututt, Det 28.capittel. Om troldfolk oc deris medvidere, Christian den fjerdes recess 1643, Oslo 1981:326.
  17. Kong Christian den femtes Norske Lov, 15de april 1687, med Kongeloven 1665, Universitetsforlaget, Oslo, 1982:235.
  18. G. A. Ersland og H. Sandvik, Norsk historie 1300-1625, Det Norske Samlaget, Oslo 1999:236.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008