Eldre straffemetoder i Finnmark – (2) «galge og grein»

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 151, tirsdag 10. august 2010 s. 16-17.

Utover i middelalderen utviklet straffene seg for lovbrudd fra bøter, som delvis gikk til Kongen og Kirken og de pårørende, til mer sofistikerte metoder. I tråd med den økte lovutviklingen, erstattet kongemakten kompensasjonsløsninger med blant annet å straffe lovbryteren «til galge og grein». Hengingsstraffen ble betraktet som den mest vanærende dødsstraffen. Galgen ble gjerne plassert på en bakke, berg eller på en øy, godt synlig for folk. Gjentatte tyverier og alvorlige forbrytelser brakte også samer til galgen.

Sagalitteraturens henging
Den norrøne sagalitteraturen har flere beskrivelser av henging, som da ynglingekongen Agne ble hengt i et tre over teltet sitt mens han sov.1 I Magnus Berrføtts saga forteller Snorre om opprørerne Steigar-Tore og Egil Aslaksson som ble hengt i et tre på Vambarholm. Da greinen på galgetreet slo tilbake, var Tore så tung at halsen ble slitt av, og kroppen falt til jorda. Deretter ble Egil hengt.2 I Magnus Blindes saga ble den pengekjære biskop Reinald i Stavanger hengt på Holmen ved Bergen for å ha skjult skatter og kostbarheter.3 Henging er også beskrevet som en straffemetode i Norges gamle lover. I en udatert retterbot om borgerrett fra kong Håkon 5. Magnusson 1299–1319, heter det utrykkelig at enhver som stjeler til to øres verdi skal henges.4 Dette gjaldt tydeligvis også i Finnmark.

bilde 1
Bilde 1: Egil Aslaksson blir hengt på Vambarholm. Tegning av Wilhelm Wetlesen 1898–1899.
(Kilde: Snorre Sturluson, Magnus Berrføtts saga.)5

Galger i Finnmark
Innenfor toponomastikken (studiet av stedsnavn) har vi stedsnavn som indikerer at det har eksistert galger flere steder i Finnmark. For eksempel skriver Chr. Buch, i Finnmarksposten (nr.49 1877), at ytre Fuglenespynten på Kvaløya het Galgenes før; «da en Galge stod ude paa Neset».6 Men det var ikke bare i det gamle Sørøysund, at det hadde stått en galge. Også i det gamle Kjøllefjord handelssted har det etter stedsbeskrivelsen stått en galge. I Oluf Ryghs oversikt over Norske Gaardsnavne (1924) kaller han stedet «Kjøllefjord Handelssted eller Galgenes».7 Imidlertid er det mest kjente retterstedet i Finnmark med galge likevel Tjuvholmen.

Galgeplassen på Tjuvholmen
Tjuvholmen i Bussesundet mellom Vardø og fastlandet er en gammel galgeplass. Jurist og historiker, sorenskriver Hans Paus (1710–1770), omtaler stedet slik i 1768:

Tyvholmen ligger straks utenfor fastlandet ved Skytternes. Der vokser også multebær, men ingen uten mestermannen eller skarpretteren har tidligere villet plukke dem, ettersom galgen («Galljen») sto der og der hadde vært et gammelt rettersted, men nå er retterstedet på Steilnes.8

Disse opplysningene har han mest sannsynlig fått fra sin farfar, prost Ludvig Christenssøn Paus (1652–1707) i Øst-Finnmark. For det var trolig Ludvig som står bak den anonyme Øst-Finmarkens Beskrivelse fra omkring 1690. På den tiden var han residerende kapellan i Vadsø 1681–1697. Her står det skrevet om «Tiufholmen»:

På denne holmen vokser skjønne multebær som ingen annen enn mestermannen vil sanke ettersom der står galge («galie») og steile på holmen, og har vært det gamle retterstedet tidligere, mens nå er retterstedet på Steilenes.9

Galgen sto på Tjuvholmen omkring 1690, selv om retterstedet da var flyttet ut på Vardø.

Galge tegnet på kart 1594–1805
Galgen på Tjuvholmen eksisterte i hvert fall på den tiden Jan Huyghen van Linschoten fulgte Willem Barents på hans reiser til Nordishavet i 1594 og 1595, noe som framgår av hans kart fra 1594.

bilde 2
Bilde 2: Kart over Vardø med galge på Tjuvholmen tegnet av Jan Huyghen van Linschoten 1594.10

Galgen på «Diefholm» er også inntegnet som en vignett på et kart over nordlige Skandinavia tegnet av Pieter van den Keere og publisert i 1596, etter Willem Barents ekspedisjon. Galgen måtte derfor ha vært godt synlig for de sjøfarende.

bilde 3
Bilde 3: ”Diefholm” med galgen. Utsnitt av kart over nordlige Skandinavia av Willem Barents, tegnet av Pieter van den Keere og publisert i 1596
(Maritiem Museum ”Prins Hendrik”, Rotterdam).11

Også på Johannes Mejers ufullendte kart over Vardø, er galgen tegnet inn på «Dieffholm». Kartet er ikke datert, men skriver seg fra 1650-årene den gang Jørgen Friis var lensherre 1651–1661.

bilde 4
Bilde 4: Tjuvholmen med galge, utsnitt fra Johannes Mejers kart 1650-årene.12

En interessant endring framgår av et kart over Vardøhus festning som den tyskfødte fortifikasjonsoffiser (ingeniøroffiser) Nicolai Christian Bærenfels utarbeidet i 1726. På dette kartet er det tegnet en galge med påført tekst «galgen» på odden utover mot Steilneset, mens dette ikke er markert på Tjuvholmen.

bilde 5
Bilde 5: Galgen på Steilneset, utsnitt fra N.C. Bærenfels kartskisse 1726.13

Året etter utga sjefen for Fortifikasjonsetaten (Ingeniørvåpenet) i Norge, oberstløytnant Michael Jansen Sundt i Christiania, et tilsvarende kart over Vardø. Også her er galgen anvist på Steilnesodden og ikke på Tjuvholmen. Det er derfor tydelig at galgen på Vardøhus har blitt flyttet fra Tjuvholmen til Steilneset på Vardø en gang mellom 1690-tallet og 1726.

bilde 6
Bilde 6: Galgen på Steilneset, utsnitt fra M.J. Sundts kart 1727.14

Når ble galgen fjernet?
Jeg har ikke funnet opplysninger om når den siste ble hengt i Finnmark eller når galgen på Vardø ble fjernet. En indikasjon kan tolkes av et manuskript sogneprest Henning Junghans Kaurin (1737–1797) skrev omkring 1783. Etter å ha vært residerende pastor i Vardø, forfattet han en Jordbeskrivelse over Vardø prestegjeld og dets tilstand fra 1764 til 1770 der han sier at Vardøs ytterste odde mot sør kalles Galgeneset, fordi der sto galgen.15 Men ettersom han skrev manuskriptet i Steigen flere år etter at han forlot stedet, vet vi ikke om det kan ha stått der på hans tid. I hvert fall skal det på Vardøhus festning ha hengt et originalkart fra 1805, der tegneren kommandant på Vardøhus festning, kaptein Hans Trost 1803–1807, i 1805 skal ha tegnet inn galgen på Steileneset eller Galgeneset.

bilde 7
Bilde 7: Galgen på Steileneset, utsnitt fra H. Trosts kart 1805.16

Kulturhistoriske utgravinger
I 1955 foretok Tromsø Museum kulturhistoriske utgravinger på Tjuvholmen for å finne bevis på at det har stått en galge der. Under ledelse av cand.mag. Jørgen Slettebo, avdekket de 7–8 kvm av terrenget på det høyeste punktet av holmens østlige rygg. Der fant de først et tydelig steinsatt pælehull, 92 cm dyp. Fra rapporten skrev de: «Der kan næppe være tvil om, at dette hul må hidrøre fra en galge».17 Det andre beviset for at det har stått en galge der, var en tue som lå ett par meter fra pælehullet. Der fant de mellom gress og røtter forskjellige knokler, blant annet to underkjever av mennesker. Knoklene lå uten sammenheng og over det naturlige terrenget uten å ha vært forsøkt nedgravd: «Alt tyder på, at de er dækket af plantevækst i løbet af et længre tidsrum, vel nok efterhånden som knoglerne er faldet ned fra galgen». Konservator Poul Simonsen fra Tromsø skriver (1959) at hermed er det altså bevist, at Tjuvholmen er en gammel galgeplass.

«Til galge og grein»
Fra de to første tingbøkene for Vardøhus len, er det protokollert 14 dommer mellom 1620–1631 der folk er dømt til å miste sitt liv til galge og grein, høy og heden gjort. Det vil si at de ble dømt til døden på galge uten å bli gravlagt. På lagtinget i Hasvåg 3. juni 1620 ble Simon Olsen dømt til galgen for flere tyverier, for å ha sønderslått en båt og brutt seg inn i Kongens hus på Årøya der han var fengslet.18 På vårtinget 7. mai 1622 på Vardøhus, ble Christopher Pedersen dømt til galgen for tyveri tre ganger.19 På høsttinget samme sted den 18. september 1623 ble Morten Andersen dømt til galgen for morderiske tanker og for tyverier av til sammen 6 daler.20

Langt større var dommen på lagtinget i Hasvåg 8. juli 1624 der samene Tosten Nielsen, hans mor Elin Tostensen, Niels Lauritzen og Marit, Lauritz Erichsens kvinne, alle ble dømt til galgen for flere tyverier, drap, rov, trusler og trolldom.21 I 1617 ble Marit Edisdatter kakestrøket på Hjelmsøy og forvist fra landet. Dette etterkom hun ikke, og da hun i tillegg ble tatt for tyveri, ble hun på lagtinget i Kjelvik 3.–4. juni 1625 også dømt til å miste livet.22

Den 9. juni 1626 ble Anders Andersen Ålborgmeldt dømt på tinget i Hasvåg for tyveri og innbrudd, og ettersom han tidligere var tatt for å ha stjålet, bar det rett til galgen med ham også.23 På lagtinget på Hjelmsøy 25. august 1626 ble Isak Hansen dømt til galgen for en rekke innbrudd og tyverier av blant annet båt, redskaper og fisk. Han ble likevel benådet den gang. Men året etter, på sommertinget 24. juli på Vardøhus slott, ble han igjen dømt for tyveri. Denne gangen hadde han stjålet line, tau, klær, en sølvskje fra slottet samt oter- og reveskinn fra fogden. Denne gangen ble han ikke benådet.24 Dagen etter ble dansken Niels Jepsenn også dømt til galgen. Han hadde stjålet tre ganger, siste gangen fisk og tran fra lensherre Hans Kønning på Vardøhus.25

Under Hasvågtinget 9. august 1628 ble Christen Jensen dømt til galgen for å ha stjålet fisk fra mange personer og båter.26 For liknende forhold ble Jon Ingebrigtsen dømt på Vardøhus 3. desember samme år.27 Svenske Peder Pedersen ble på et ting i Hammerfest 27. mai 1630 dømt til galge og grein for å ha stjålet noen skjorter. Han hadde da tidligere vært arrestert og dømt for tyveri, og ble dømt etter tyvebolken kap. 1 art.4 i Christian 4’s Norske Lov for tredjegangs tyveri.28 Den siste vi hører om som fikk galgestraffen, var Oluf Pedersen født i Sogn. Under tinget på Vardøhus 14. april 1631, ble han dømt for å ha stjålet et par hollandske sko av prost Christen Michelsen i Vardø og stjålet av sogneprestens fattigkasse.29 Det kan synes som om straff til galge og grein særlig ble anvendt ved andregangs og tredjegangs tyveri og spesielt i de tilfellene forbrytelsen skjedde mot offentlige tjenestemenn.

Fotnoter

  1. Snorre Sturlasons kongesagaer, «Stormutgaven», Oslo 2005:18-19.
  2. Snorre 2005:536.
  3. Snorre 2005:577.
  4. Kong Haakon Magnussøns Borg-Ret, NgL 1R bd.3, 1849:144.
  5. http://commons.wikimedia.org/wiki/Image:Magnus_Berrfoetts_saga-Egil_hengt-W._Wetlesen.jpg (17.10.08)
  6. O. Rygh, Navne paa Matrikulerede jordeiendomme i Finmarkens Amt, Christiania, 1924:135.
  7. O. Rygh 1924:211.
  8. Hans Paus, Samling til Finmarkens Beskrivelse, o.1768, Riksarkivet, Kildeskriftfondets ms. nr.272 s. 202.
  9. Øst-Finmarkens Beskrivelse. Ca.1690, Nordnorske Samlinger I, 2.hefte, Etnografisk Museum, Oslo, 1934:60.
  10. Jan Huyghen van Linschoten, Voyagie, ofte Schipvaert van by Noorden om langes Noorwegen de Noortcaep, Lapplant, Vinland, Ruslandt de Wite Zee, Amsterdam 1601.
  11. Günter Schilder, Development and Achievements of Dutch Northern and Arctic Cartography in the Sixteenth and Seventeenth Centuries, Arctic vol.37 no.4, 1984:495.
  12. G.I. Willoch, red., Vardøhus festning 650 år. Jubileumsskrift, 1960:46.
  13. G.I. Willoch 1960:57.
  14. G.I. Willoch 1960:58.
  15. Henning Junghans Kaurin, Jord Beskrivelse over Wardøe Præstegield og Dets Tilstand fra 1764, til 1770, UBiT, Gunnerusbiblioteket, Spesialsamlingene, q Ms 281 s.50, modernisert avskrift ved T. Gabrielsen.
  16. G.I. Willoch 1960:64.
  17. Povl Simonsen, Jordfunn fra Vardø, Vardøhus Museum Årbok 1959, Vardø 1959:48.
  18. Tingbok for Finnmark 1620-1633, I 23b, Norsk Lokalhistorisk Institutt, Oslo 1987:47.
  19. Tingbok I 48b, 1987:73.
  20. Tingbok I 68a, 1987:96.
  21. Tingbok I 88a-88b, 1987:120-121.
  22. Tingbok I 101b, 1987:138.
  23. Tingbok I 113a, 1987:152.
  24. Tingbok I 120a og II 13a, 1987:160 og 179.
  25. Tingbok II 15b, 1987:182.
  26. Tingbok II 35b, 1987:205.
  27. Tingbok II 60b, 1987:233.
  28. Tingbok II 69a, 1987:242.
  29. Tingbok II 90b, 1987:265.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008